Redigerer Norsk litteratur (avsnitt)

==1965–1980==
Åra etter 1965 innebar en kraftig utvidelse av markedet for norsk skjønnlitteratur. I 1965 ble [[Norsk kulturråd]]s innkjøpsordning for skjønnlitteratur iverksatt. Den innebar at staten kjøpte inn tusen eksemplarer av hver tittel av ny norsk skjønnlitteratur (med noen unntak) for spredning blant landets folkebibliotek. I tillegg økte interessen og opplagstalla for den nye litteraturen. Ikke minst skyldtes det opprettelsen av Bokklubben Nye Bøker i 1976.

1970-åra førte med seg en politisering av forfatterne som gruppe – som blant intellektuelle for øvrig. [[Den norske forfatterforening]] ble en arena for politisk og faglig kamp for forfatteres rettigheter. En periode var forfatterforeninga på grunn av språkstriden også splitta i to foreninger. Utover landet organiserte forfatterne seg i regionale forfatterlag, og det ble starta opp en rekke litterære tidsskrift hvor også amatørforfattere var velkomne.

Fra 1965 var tidsskriftet [[Profil]] base for en rekke av unge forfattere. [[Dag Solstad]] har levert bidrag til den sene 60-tallsmodernismen både i artikler, essays og skjønnlitterær prosa.

Innafor lyrikken var allerede et modernistisk formspråk blitt rådende i løpet av 50-tallet og tidlig 60-tall. Blant forfatterne som forkastet 50-tallets sensymbolisme var [[Jan Erik Vold]]. Profil-lyrikerne innførte nyenkelhet, konkretisme og dagligspråk i poesien, i opposisjon til [[Paal Brekke]]s påstått innadvendte og symboltunge lyrikk. Av de eldre lyrikerne fikk [[Olav H. Hauge]] en renessanse, særlig med samlingen ''Dropar i austavind''. 

Tidsskriftet Profil gikk i oppløsning i løpet av 70-tallet fordi mange av forfatterne begynte å skrive reine politiske, [[sosialrealisme|sosialrealistiske]] romaner. Tidsskriftet mistet dermed sin funksjon som modernistisk eksperiment.

Solstads ''Arild Asnes 1970'' er en nøkkelroman om tidas venstreradikale strømning.

AKP-forfatterne var ikke mange, men forsøkte å skrive såkalt [[Sosialrealisme (litteratur)|sosialrealistisk]] litteratur. Kjente verk i denne sjangeren er Solstads ''25. septemberplassen'', Obrestads ''Sauda! Streik!'' og Haavardsholms ''Historiens kraftlinjer''.

Sjøl om et mindretall skrev partilitteratur, var det en generell vilje hos forfatterne til å la litteraturen handle om samfunnet. Foruten klassekampen var det særlig to områder som ble tema i dette miljøet, kvinnekampen og kampen mot sentralisering.

Også kvinnelitteraturen bar preg av en viss radikalisering. [[Liv Køltzow]]s ''Hvem bestemmer over Bjørg og Unni?'' er et eksempel, mens [[Bjørg Vik]] bidro med flere novellesamlinger og skuespillet ''To akter for fem kvinner''. Både Køltzow og Vik befant seg i en realistisk tradisjon. [[Cecilie Løveid]] og [[Eldrid Lunden]]s forfatterskap var mer eksperimentpreget. Særlig Løveid var opptatt av å finne et nytt språk for en ny kvinnerolle.