Redigerer Norsk (avsnitt)

=== Dansk-norsk ===
{{Utdypende artikkel|Norsk språkhistorie (1830–1900)}}
Med reformasjonen og [[boktrykkerkunsten]] økte skriftspråkets betydning, og mange av Europas skriftspråk fikk sin moderne form i arbeidet med bibeloversettelsene på denne tida. I Skandinavia fikk vi to standardskriftspråk, et svensk basert på dialektene i og omkring [[Stockholm]], og et dansk basert på dialektene omkring [[Øresund]] og i [[Nordsjælland]]. I Norge befestet dansk sin stilling.

På 1600-tallet utviklet det seg et ''høytidsspråk'' i Norge med skriftspråket som rettesnor. En skriftrett leseuttale av dansk ble brukt som prekespråk i kirkene og seinere i [[konfirmasjon]]sundervisninga og skolene. I skolene vedvarte dette til Stortinget i 1878 vedtok at undervisninga skulle gis på «Børnenes eget Talesprog». Å snakke slik ble ifølge [[Jonas Ramus]]' ordliste fra [[Ringerike]] i 1698 kalt å ''knote'', med «hand har lært at knote» som eksempel. ''Klokkerdansk'' er også brukt om dette talespråket.<ref name="Hoel">{{Cite book|last=Hoel|first=Oddmund Løkensgard|title=Nasjonalisme i norsk målstrid 1848-1865|url= http://www.krundalen.no/artiklar/hovudoppgaave.rtf|location=Oslo|year=1996 |publisher=Noregs Forskingsråd|isbn=82-12-00695-6}}</ref>
[[Fil:Ludvig Kristensen Daa.png|right|thumb|[[Ludvig Kristensen Daa]] var en av dem som sto i spissen i kampen for et norsk skriftspråk.]]
Ved siden av høytidsspråket utviklet det seg en dansk-norsk dagligtale som etter hvert ble morsmål for den norske overklassen. Utviklinga begynte trolig på 1600-tallet, men så seint som på 1800-tallet kunne det fremdeles være sterkt dialektpreg i denne såkalte ''dannede dagligtale''. Det dansk-norske talespråket var på sitt mest dansknære på slutten av 1800-tallet. Dansk-norsken var et [[koinéspråk]], det vil si en blanding av gjensidig forståelige dialekter, men ''transplantert'' inn i et område der det skiller seg ut fra dialektene som omgir det.<ref name="Hoel"/> For eksempel hadde dansk-norsken i motsetning til dialektene i Oslo og området rundt ikke noe jamvektsystem, bare én vokal ('e') i grammatiske endelser, monoftonger for de fleste gammelnorske diftonger, lite bruk av [[retrofleks]]er og [[tjukk l]], og det hadde i noen grad bløte konsonanter.

Selv om det alt før 1814 var kjent blant språkinteresserte embetsmenn at norsk kunne kalles et eget språk med like stor rett som dansk og svensk, og selv om norske diktere siden midten av 1700-tallet hadde benyttet særnorske ord i det danske skriftspråket, er det først på 1830-tallet at ønsket om et norsk skriftspråk blir klart uttrykt. Det begynte med [[Henrik Wergeland]], som forsvarte bruken av norske ord i diktning og folkeopplysning med det mål å skille ut et selvstendig norsk skriftspråk. Mens Wergeland begrenset seg til en [[leksikografi|leksikalsk]] fornorsking, tok først [[Ludvig Kristensen Daa]] og seinere særlig [[Knud Knudsen]] til orde for [[ortofoni|ortofone]] eller ''lydrette'' rettskrivingsprinsipper etter inspirasjon av den danske ortofonibevegelsen. Et sentralt spørsmål var hvilket talemål som skulle ligge til grunn for den lydrette skrivemåten. Knudsen argumenterte etter hvert mot høytidsspråket, fordi ingen hadde det som sitt naturlige talemål, og kom fram til prinsippet om å basere skriftspråket på «den almindeligste Udtale af Ordene i de dannedes Mund», med andre ord den dansk-norske dagligtalen. Knudsen så for seg en gradvis fornorsking i denne retninga, men fikk ikke oppleve det selv. Den første rettskrivningen basert på hans prinsipper kom i 1907 og grunnla det som i dag heter bokmål. Han kalles derfor ofte ''bokmålets far''.<ref name="Hoel"/>

{{Lytte
| filename = En Vaarnat de Welhaven etc.ogg
| title = En formell opplesning fra 1913 av dansk-norsk litteratur, med Kristiania-uttale
| description = En pike leser dikt av Welhaven og Ibsen i 1913. Legg merke til uttalen av {{IPA|/r/}} og {{IPA|/a/}}, at hun uttaler «-et» i «øyet» som {{IPA|/et/}}, og at hun uttaler «vårnatt» som {{IPA|/'voːrnat/}}, mens det i dagens Oslo-dialekt gjerne heter {{IPA|/'voːɳat/}}.
| filename2 = Akershus 2 - Sigurd Høst.ogg
| title2 = En formell opplesning fra 1914 av dansk-norsk litteratur, med Bergens-uttale
| description2 = Lektor [[Sigurd Høst]] leser slutten av et dikt av Ibsen i 1914.
|pos=left|style=float:none;clear:none;
}}