Redigerer Nimrodekspedisjonen (avsnitt)

== Etterspill ==
[[Fil:Ernest Shackleton.jpg|thumb|left|Sir Ernest Shackleton: «Det Nansen er for nord, er Shackleton for sør» {{Nowrap|&ndash; [[Roald Amundsen]].}}]]
Den 23. mars 1909 ankom Shackleton New Zealand og skrev en rapport på {{formatnum:2500}} ord til ''[[Daily Mail]]'' i London, som han hadde en eksklusiv kontrakt med.<ref name="Riffenburgh s279" /> Fra polarforskere, deriblant Nansen og Amundsen, mottok Shackleton anerkjennelse og generøs ros, mens responsen fra Royal Geographical Society var mer avmålt. Den tidligere presidenten, [[Clements Markham|Sir Clements Markham]], uttrykte privat sin mistro til Shackletons hevdede sørlige rekord.<ref name="Huntford s308" /> Da Schackleton den 14. juni ankom til Londons [[Charing Cross stasjon]] ble han imidlertid møtt av RGS-president [[Leonard Darwin]], en heller motvillig kaptein Scott og en stor, begeistret folkemengde.<ref name="Riffenburgh s286" />

Grunnen til at det ble stilt tvil om den sørligste posisjonen, var at etter 3. januar ble alle beregninger av posisjonene utført etter [[bestikkregning]] som baserer seg på retning, hastighet og medgått tid. Den siste observasjonen den 3. januar hadde angitt breddegraden som 87°22′. Shackletons tabell over distanser viser at de over de neste tre dagene dekket en avstand på litt over 40&nbsp;nautiske&nbsp;mil (74&nbsp;km) for å nå et estimert 82°7' den 6. januar, før de ble oppholdt i to dager av en snøstorm. Den 9. januar viser tabellen at gruppen reiste fra sin siste leir og ytterligere 16&nbsp;nautiske&nbsp;mil (30&nbsp;km) for å nå sitt sørligste punkt, og den samme distansen tilbake til leiren.<ref name="Shackleton s362" /> Denne avstanden på én og samme dag var langt mer enn for noen annen etappe på ferden. Shackleton forklarte at dette var en strekning «halvt løpende, halvt gående», uhemmet av sleden eller annet utstyr.<ref name="Shackleton s210" /> Hver av de fire mennene bekreftet sin tro på den oppnådde breddegraden uavhengig av hverandre, og ingen oppga senere noen grunn for at hans ord skulle trekkes i tvil.<ref name="Riffenburgh s294" />

Shackleton fikk raskt offisiell anerkjennelse i form av utnevnelse til [[Royal Victorian Order|Commander of the Royal Victorian Order]] av kongen, som senere tildelte [[Knight Bachelor|ridderskap]].<ref name="Huntford s315" /> RGS tildelte ham en gullmedalje, riktignok med en reservasjon: «Vi vil ikke foreslå å lage medaljen så stor som den som ble tildelt kaptein Scott», ble det uttalt fra offisielt hold.<ref name="Riffenburgh s289–290" /> Selv om han var en helt i publikums øyne, fikk ikke Shackleton  den rikdommen han hadde forventet. De økte kostnadene ved ekspedisjonen og behovet for å møte lånegarantier gjorde at han måtte reddes fra finansiell ydmykelse ved et statlig stipend på {{formatnum:20000}} pund.<ref name="Riffenburgh s290" />

«Farthest South»-rekorden som Nimrod-ekspedisjonen satte stod i mindre enn tre år, til Amundsen nådde Sydpolen 14. desember 1911. For sin banebrytende bedrift mottok Shackleton hyllest fra Amundsen: «Det Nansen er for nord, er Shackleton for sør».<ref name="Riffenburgh s300" /> Deretter ble Shackletons ambisjoner for Antarktis løst med en transkontinental kryssing som han forsøkte på uten hell med [[Endurance-ekspedisjonen]] i 1914&ndash;17. Hans status som en ledende figur i [[den heroiske tidsalder for antarktiskutforskning]] ble imidlertid sikret. Andre medlemmer av Nimrod-ekspedisjonen oppnådde også berømmelse og posisjoner i de kommende årene. Edgeworth David, Adams, Mawson og Priestley mottok alle til slutt ridderskap, og de to siste fortsatte sine polare arbeider på senere ekspedisjoner, selv om ingen av dem dro sørover med Shackleton igjen. Mawson ledet [[den australasiatiske antarktisekspedisjonen]] i 1911&ndash;13, og Priestley var en del av [[Terra Nova-ekspedisjonen]]s vitenskapelige lag. Frank Wild var nestkommanderende for «sjefen» på Endurance-ekspedisjonen og på den korte [[Shackleton-Rowett-ekspedisjonen]], hvor han tok over kommandoen etter Shackletons død på [[Sør-Georgia]] i 1922.<ref name="Riffenburgh s302-303" /> Ti år etter returen fra Antarktis ble «Nimrod» knust til pinneved i [[Nordsjøen]] etter å ha gått på grunn ved Barber Sands utenfor kysten av [[Norfolk]] den 31. januar 1919. Kun to av hennes mannskap på tolv overlevde.<ref name="Riffenburgh s306-307" />