Redigerer Nibelungenringen (avsnitt)

== Wagners samfunnskritikk ==
Wagner var sterkt påvirket av den allmenne oppbruddstemningen i [[det tyske forbund]], og årene 1848/49 fikk stor betydning for det idémessige innholdet i ''Ringen''. Målet for [[revolusjonene i 1848|den tyske revolusjonen i 1848/49]] var en republikk – dette var tiden da [[Karl Marx]] og [[Friedrich Engels]] publiserte [[Det kommunistiske manifest]], [[Mikhail Bakunin]] opererte som «revolusjonsfører» i [[Dresden]], [[Ludwig Feuerbach]] propaganderte for «tankens frihet» og [[Pierre-Joseph Proudhon|Proudhon]] skrev: «Eiendom er tyveri». I denne ''[[Sturm und Drang]]''-perioden skapte Wagner samtidig to sceneverk som begge dreide seg om hvordan menneskene var blitt innfiltret i et nett av makt, eiendom og ufrihet: ''Siegfrieds Tod'' og ''Jesus von Nazareth''. I «Meddelelser til mine venner» erklærte Wagner på sin sedvanlige, ugjennomtrengelige måte:

{{Sitat|På samme måte som jeg skapte ''Siegfried'' i kraft av min lengsel etter urkilden til det evig rene menneskelige så kom jeg til den erkjennelse - nå som jeg finner denne lengselen etter det moderne livet fullstendig umettelig, og på nytt bare kan erkjenne flukten fra dette livet, med opphevelse av sine krav til meg gjennom selvfornektelse - at også ved kilden til alle moderne forestillinger om disse forholdene, var frelsen den menneskelige ''Jesus fra Nasaret''.{{#tag:ref|''Wie ich mit dem „Siegfried“ durch die Kraft meiner Sehnsucht auf den Urquell des ewig Reinmenschlichen gelangt war, so kam ich jetzt, wo ich diese Sehnsucht dem modernen Leben gegenüber durchaus unstillbar, und von Neuem nur die Flucht vor diesem Leben, mit Aufhebung seiner Forderungen an mich durch Selbstvernichtung, als Erlösung erkennen musste, auch an dem Urquell aller modernen Vorstellungen von diesem Verhältnisse an, nämlich dem menschlichen Jesus von Nazareth.''|group=o}}<ref name="rw_gesammelte_4" />}}

I [[Jesus]] så han et menneske som tok sin ensomme kamp mot den ''«romerske verdens æreløse, hule og avskyelige sanselighet»''{{#tag:ref|''„ehrlose, hohle und erbärmliche Sinnlichkeit der römischen Welt“''|group=o}} til en slik ytterlighet at han måtte forlate denne verden for å bane veien for en ny og bedre. I dette selvpålagte offeret så Wagner bare en ''«ufullkommen manifestasjon av den menneskelige impuls som driver enkeltindivider til å gjøre opprør mot en kjærlighetsløs allmennhet.»''{{#tag:ref|„unvollkommene Äußerung desjenigen menschlichen Triebes, der das Individuum zur Empörung gegen eine lieblose Allgemeinheit drängt.“|group=o}}
Med utgangspunkt i dette skrev han et drama i fem akter: ''Jesus von Nazareth, ein dichterischer Entwurf'' - som det er bevart ca. 40 sider av<ref name="rw_gesammelte_11" /> - hvor han kombinerte sitater fra evangeliene med sine egne fortolkninger. Det sentrale temaet er at Jesus, som Wagner oppfattet som [[David av Israel|kong Davids]] legitime arving, blir forsøkt vunnet for en oppstand mot den romerske undertrykkelsen av [[Judea]], men i motsetning til hva mange ventet blir han en  opprører som slåss for sosiale forbedringer og bekjemper «syndefallet» på den måten.

Etter Wagners oppfatning besto «syndefallet» i at mennesket hadde fjernet seg fra sitt opprinnelige og gudegitte naturlige opphav, og erstattet «naturtilstanden» med eiendom og lover; med en (u)rettsordning. Til beste for de rike hadde Gud mutert til industri - Wagner angrep tidens «industrielle gud» som lot de fattige kristne arbeiderne leve inntil de «himmelske handelskonstellasjonene» i sin nåde iverksatte de nødvendige tiltak for å frigi dem og overføre dem til en bedre verden. Disse «ukristelige» tilstandene var det om å gjøre å overvinne gjennom det «frie mennesket», noe som innebar at gudene (herskerklassen) måtte tilintetgjøres. I en ny verdensorden kunne man bli lykkelig også uten lover fordi lover uvegerlig innebar overtredelser av de samme. Wagner vurderte det slik at det av forskjellige grunner ikke var mulig å formidle dette budskapet ved hjelp av et «Jesus-drama», så han konsentrerte seg i stedet mer og mer om den alternative helten, «det frie mennesket» Siegfried.  

På grunn av handlingens mytologiske dimensjon skapte Wagner intuitivt utallige fortolkningsmuligheter. Han antok at ''Ringen'' først ville bli fullt forstått av senere generasjoner. En av de første som forsto, etter [[Friedrich Nietzsche]], var [[George Bernard Shaw]]. Han var musikkritiker i London og innså at ''Ringen'' var et samtidsdrama og ikke dreide seg om en myteomspunnet fortid. Den musikkyndige forfatteren tolket eksempelvis en av nøkkelscenene med Alberich, der han blir hånet av Rhindøtrene og så griper etter gullet, som følger:  

{{Sitat|Det er akkurat som om en fattig, fillete, vulgær gategutt skulle tilby seg å delta i det aristokratiske samfunnet, og så blir avvist med beskjed om at bare som millionær kunne han noensinne få miljøet til å akseptere ham slik at han kunne få kjøpt seg en vakker og forfinet hustru. Valget tvinges på ham. Han avsverger kjærligheten slik tusener av oss avsverger den hver dag; og på et øyeblikk er gullet i hans hender, og han forsvinner i dypet mens vannfeene forgjeves roper «stopp tyven!» og elva ser ut til å stupe inn i mørket og synke fra oss mens vi stiger til de skyede regionene over.|G.B. Shaw: ''The Perfect Wagnerite''{{#tag:ref|''"It is just as if some poor, rough, vulgar, coarse fellow were to offer to take his part in aristocratic society, and be snubbed into the knowledge that only as a millionaire could he ever hope to bring that society to his feet and buy himself a beautiful and refined wife. His choice is forced on him. He forswears love as thousands of us forswear it every day; and in a moment the gold is in his grasp, and he disappears in the depths, leaving the water-fairies vainly screaming "Stop thief!" whilst the river seems to plunge into darkness and sink from us as we rise to the cloud regions above."''|group=o}}<ref name="wagnerite" />}}

Når Alberich har fått tak i gullet benytter han seg av gullets makt til å utnytte sine «med-dverger» som dermed dømmes til å slave med sulten som en usynlig pisk. Verdiene de skaper blir enda et undertrykkelsesmiddel, for ikke før har de skapt verdiene før de forsvinner fra deres hender og gjør Alberich enda mektigere.<ref name="wagnerite" />

[[Franz Wilhelm Beidler]] (1901-1981), sønn av Richard og Cosima Wagners førstefødte datter, Isolde von Bülow,{{#tag:ref|Cosima var fortsatt gift med [[Hans von Bülow]], så Isolde fikk av diskresjonshensyn hans navn.|group=f}} og Richard Wagners første barnebarn, tolket ''Ringen'' som et ekstrakt brygget av århundrers historie:
{{Sitat|En ny [[Dante]] former her en veldig anklage mot prinsippet som omskapte hans tid - [han] former det kunstnerisk-visjonære motstykke til Bakunins politiske aksjonisme, til Karl Marx' vitenskapelige kritikk[…]; den skjulte betydningen av tidens hendelser blir avslørt i en kunstnerisk visjon.{{#tag:ref|''„Ein neuer [[Dante]] formt hier die gewaltige Anklage gegen das Prinzip, das die Welt seiner Zeit umgestaltet, formt das künstlerisch-seherische Gegenstück zur politischen Aktion eines Bakunin, zur wissenschaftlichen Kritik eines Karl Marx […]; der verborgene Sinn des Zeitgeschehens wird in künstlerischer Vision aufgedeckt.“''|group=o}}}} 

Videre skrev Beidler:
{{Sitat|De kompliserte sjaktanleggene og smelteverkene i [[Ruhr]]området forenkles til Nivlheims verksteder, kapitalens anonymitet, aksjonærenes usikkerhet skjules under [den magiske hjelmen] Tarnhelm. Ringens demoniske kraft, dvs. den kapitalistiske makt- og profitthungeren, gjennomtrenger alle forhold, løser opp alle bånd, rettigheter og skikker. Den gamle herskerklassen - her kalles de guder - er fanget i det kapitalistiske villniset, og verden venter på menneskene. På menneskene, som ved å forsake eiendom og profitt finner kraften til å befri seg fra åket og ta over for guder og dverger.{{#tag:ref|''Die komplizierten Schachtanlagen und Hüttenwerke des Ruhrgebietes etwa vereinfachen sich zu den Werkstätten Nibelheims, die Anonymität des Kapitals, die Unsicherheit des Aktionärs enthüllt sich im verschleierten Tarnhelm. Die dämonische Kraft des Ringes, d. h. des kapitalistischen Macht- und Profitstrebens, durchdringt alle Beziehungen, löst alle Bindungen, Rechte und Sitten auf. Die von altersher herrschende Gewalten – hier heißen sie Götter – verstricken sich im kapitalistischen Gestrüpp, und die Welt wartet auf den Menschen. Auf den Menschen, der durch Verzicht auf Besitz und Gewinn die Kraft zur befreienden Tat findet und Götter und Zwerge ablöst.''|group=o}}<ref name="borchmeyer" />}}

Franz. W. Beidler betegnet gjerne sin bestefar som en «sosialrevolusjonær dikterkomponist». I løpet av livet endret Wagners innstilling som forkjemper for sosiale reformer seg. Først skulle fornyeren Siegfried – det frie mennesket – arve Wotan etter at den gamle verden var lagt i ruiner, for deretter å bygge opp en bedre verdensordning. Da Wagner lærte den verdensforaktende filosofien til [[Arthur Schopenhauer]] å kjenne (han leste filosofens hovedverk ''Die Welt als Wille und Vorstellung'' flere ganger) fikk han et dypt pessimistisk syn på menneskets skjebne. Til sin venn Franz Liszt i [[Weimar]] skrev han:
:''«Verden er ond, ond helt til bunns, bare en venns hjerte, bare en kvinnes tårer kan fri den fra sin forbannelse [...]»''
:''«Den tilhører Alberich! Ingen annen – Vekk med dere!»''{{#tag:ref|''Die Welt ist schlecht, grundschlecht, nur das Herz eines Freundes, nur die Träne eines Weibes kann sie aus ihrem Fluche erlösen [...] Sie gehört Alberich! Niemand anders! – Fort mit ihr!''|group=o}}<ref>Brev til Franz Liszt 7. oktober 1854</ref>

Senere i livet ville Wagner helbrede samfunnet. Han trodde det var mulig å holde «menneskehetens forfall» under kontroll ved hjelp av kunst, og tydeliggjorde sin intensjon med «frelsesmotivet» på slutten av ''Götterdämmerung'', og med sitt siste verk ''[[Parsifal]]''.