Redigerer Motreformasjon og religionskrig (1556–1648) (avsnitt)

=== Isolerte England: Konge mot Parlament mot puritanere (1589–1648) ===
[[Fil:Guy Fawkes (cropped).jpg|miniatyr|Guy Fawkes greide å forene konge og parlament i å hate ham og katolikker generelt.]]
En av de negative effektene av en mangel på en ytre fiende som fulgte etter at Armadaen gjorde mislykkede forsøk både mot England og Irland, var at den samlende effekten var borte. I stedet kom de religiøse skillene klart frem. Mange var misfornøyd med at den anglikanske kirken ikke hadde fjernet de gjenværende delene av «paveri» i kirken. Puritanerne, som de ble kalt, var ikke enige om alt. Noen ville at kirken skulle være mer som den presbyterianske, uten statlig kontroll, andre ville ikke engang ha en felles kirke. Uansett ble puritanerne et hodebry for Elizabeth I.<ref>Side 141-42, Konnert</ref>

Elizabeth døde barnløs, og [[Jakob I av England|Jacob I]] tok over. Han var allerede konge av Skottland, men han hadde en markant forskjellig stil fra Elizabeth. Der hun kunne spille rollen som monark, var han uhygienisk, paranoid, lat og med stygt språk. Han var velutdannet, men brukte utdannelsen til å være pedantisk - Henrik IV av Frankrike omtalt ham som «den viseste narren i Kristendommen». Heller ikke trivdes han med oppmerksomhet, og holdt seg så mye unna folket som han kunne. Verre var det at han selv så på absolutt makt som naturlig. Likevel lyktes han relativt godt med Parlamentet. Imidlertid var Jakob I ute av stand til å gjennomføre en fornuftig økonomi, og for å livnære seg slik ahan mente det passet seg, solgte han titler, blant annet fant han opp tittelen «baronet» for å la rike folk av [[tredjestanden]] bli adelige, og han økte antallet medlemmer i House of Lords fra 59 til 121. Jakob I hadde heller ingen ambisjoner om å imøtekomme puritanerne. I stedet sikret han enda mer statlig makt over kirken.<ref name="femtilsju">Side 185-187, Konnert</ref> Hva gjaldt forholdet til Parlamentet, som var anstrengt, valgte Jakob I å styre så lenge som mulig uten deres bidrag.<ref name="firfirefem">Side 445, Greer, Lewis</ref>

Mens puritanerne og Jakob I var sterkt uenige med hverandre, hadde katolikkene spilt seg selv utover sidelinjen. I 1605 prøvde katolikker, som var forståelig frustrert etter mange forfølgelser, å bruke store mengder krutt for å sprenge parlamentet med kong Jakob I i det. Forsøket ble oppdaget og forhindret, og [[Guy Fawkes]] ble fanget, forhørt og henrettet.<ref>[https://www.britannica.com/biography/Guy-Fawkes Guy Fawkes] - Britannica.com</ref> Mange ble tvunget til å konvertere eller i det minste ta sterk avstand fra paven.<ref>[https://www.telegraph.co.uk/news/0/gunpowder-treason-plot-story-behind-bonfire-night-guy-fawkes/ Gunpowder, treason and plot: The story behind Bonfire Night and Guy Fawkes] - The Telegraph, 7. november 2017, hentet 16. oktober 2018</ref>

Jakob Is sønn, [[Karl I av England|Karl I]], lyktes ikke like bra som sin far. Han insisterte på at kongen hadde guddommelig rett til å styre, noe Parlamentet ikke støttet opp om. Parlamentet mislikte sterkt at han tok opp lån og økte skatter for å finansiere seg selv. Først i 1640 kalte han inn Parlamentet, og da var stemningen svært dårlig mellom konge og parlament. Parlamentet ønsket å ta skritt mot kongens rådgivere og kongens maktmisbruk. Karl I sarte med å prøve å arrestere Parlamentets ledere, og Parlamentet svarte igjen med å reise en borgerhær for å forsvare seg. Karl I, en minoritet fra House of Commons og mesteparten av House of Lords, trakk seg tilbake til Oxford. Begge forberedte seg på krig. Dette var imidlertid ikke en kamp mellom enevelde og demokrati, men heller mellom enevelde og aristokrati.<ref name="firfirefem" />

Parlamentets hær var den såkalte [[New Model Army]], en hær som i motsetning til den mer stedsbunde [[milits]]en kunne bevege seg rundt omkring i landet, og som besto delvis av profesjonelle soldater.<ref>[https://www.britannica.com/topic/New-Model-Army New Model Army] - Britannica.com</ref> Den ble i hovedsak organisert av den sterkt puritanske landeieren [[Oliver Cromwell]], og med streng disiplin og puritansk iver lyktes det dem å bekjempe Karl Is hær. Spørsmålet var hva som deretter skulle skje. Cromwell ble en stadig sterkere leder, men det var fortsatt splitt i Parlamentet om hva som skulle skje. Cromwell bestemte til slutt at Karl I skulle henrettes fordi «man ikke kunne stole på ham, og han tiltrakk seg ugudelige personer». Da Parlamentet nektet, kastet Cromwell den delen av Parlamentet som stemte imot. Henrettelsen av Karl I skaffet Cromwell mange fiender, og de reolusjonære var selv splittet. Cromwell kalte styret et protektorat, og han selv var Lord Protector. På papiret var England en republikk, men i realiteten var landet et diktatur.<ref>Side 445-446, Greer, Lewis</ref>