Redigerer Max Stirner (avsnitt)

== Utveien ==

Liberalismen er bare en fortsettelse av føydalismen, skriver Stirner.{{hvor}} Menneskerettighetene er det fremste resultatet av den franske revolusjon i 1789.{{omstridt}} Jeg{{hvem}} får rettigheter fordi «mennesket» i meg gir meg rett til dem. Dette at alt en har av rettigheter og eiendom er noe en har i ''len'' av samfunnet eller staten, bringer en i en konstant avhengighet og underlegenhet. Som konkret individ har man ikke rett til noe. Fordi man er et spesielt individ, så er man mer enn et menneske. Fordi man er mer enn et menneske så kan menneskerettene bli nektet en. Man må vite å fremme sin sanne verdi, og få det meste ut av den.  De fattige har selv skylden for sin fattigdom og for at de lar de rike være rike. Det er ikke eiendom som er problemet, men fremmedgjøringen fra den. Det er en forkastelig strategi å illudere upartisk og ville overgi all eiendom til en tredje part, samfunnet, slik sosialistene gjør. Dette fjerner det egoistiske og gjør det hele forferdelig humant. Stirner finner løsningen i å gjøre mest mulig til sin egen eiendom. Hans mål er ikke å styrte den eksisterende orden til fordel for en ny, men å heve seg over den. Mot de opposisjonelles og de [[revolusjon]]æres bestrebelser på å finne alternative konstitusjoner, strever den egoistiske opprøreren for å bli konstitusjonsløs. Det er ikke menneskehetens frigjørelse eller likhet han søker, men sin egen makt over andre mennesker. Stirner vil gjøre alt og alle til sin eiendom, til gjenstand for sin nytelse. Det er bare hans tilfredsstillelse som bestemmer hans omgang med mennesker. I omgangen ligger nytelsen av verden, og tilhører hans selv-nytelse.