Redigerer Kulturrevolusjonen (avsnitt)

==== Kampen mot religionene ====
[[Fil:Sacré-Cœur de Shizhi.jpg|thumb|right|Den [[katolsk]]e domkirken i [[Guangzhou]] (2007). Under kulturrevolusjonen ble den benyttet som lager, etter at noen steinsøyler og samtlige inventarstykker såsom alter, stoler, kirkebenker, knelebenker og helgenstatuer var blitt smadret. Det samme skjedde med kalker og annet kirketøy. På veggen bak hovedalteret er det fremdeles spor etter kulturrevolusjonen, og de bevares som en påminnelse om denne fasen av Kinas historie. Etter at mursten var blitt fjernet og da veggene ble vasket ble det synlig store slagord malt i rødt: «Lenge leve Formann Mao» og «Arbeiderklassen må utøve lederskap i alt».<ref>Jean Charbonnier, M.E.P. (red.): ''Guide to the Catholic Church in China 2004'', China Catholic Communication, Singapore, 2004, s. 406-408</ref>]] 
Under slagordet ''[[Knus de fire gamle]]'' (i betydningen ''avleggse'') ble religiøs virksomhet av ethvert slag forfulgt av rødegardistene. Mange kirker og templer ble utplyndret og ødelagt.<ref>[http://wwwistp.murdoch.edu.au/publications/e_public/Case%20Studies_Asia/tourchin/tourchin.htm murdoch edu]   {{Wayback|url=http://wwwistp.murdoch.edu.au/publications/e_public/Case%20Studies_Asia/tourchin/tourchin.htm |date=20051225041328 }}</ref>

Avisene stanset å skrive om religion; til og med anti-religiøse artikler ble det slutt på. Religion skulle ikke lenger være et tema, skulle ikke eksistere.

Fra slutten av august/tidlig september ble alle landets kirker stengt. Det var i virkeligheten lite rødegardistene trengte å gjøre for å bryte ned kirkens strukturer, de var forlengst knust i løpet av de forutgående femten år. Men det hindret ikke at rødegardistene ødela alt de kom over. De få kirker som fremdeles var åpne, ble så godt som alle angrepet, utplyndret, vandalisert og rensket for sine religiøse symboler. Steinkors, statuer og andre arkitektoniske elementer som vitnet om bygningenes religiøse karakter ble fjernet, hogd eller sprengt vekk. Det gjaldt både katolske og protestantiske kirker; moskeer og buddhisttempler fikk samme medfart. Alt etter størrelse og andre forhold ble de omgjort til fabrikker, lagre eller annet.<ref>James T. Myers: ''Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China'', New York 1991, s. 229</ref> Nesten alle prester og nonner ble fengslet eller sendt til tvangsarbeidsleirer.

De siste kjente utenlandske misjonærer i frihet i landet var åtte nonner fra kongregasjonen ''Franciscan Missionaries of Mary'' som drev en skole for utenlandske diplomatbarn i Beijing. Rødegardistene angrep en tidlig morgen i august og ramponerte skolen mens søstrene ble innelåst på sine rom. Under to massemøter erklærte myndighetene bygningen for konfiskert og søstrene som utvist, og de ble under væpnet eskorte sendt med tog til Hongkong der én av  dem rett etter døde av påkjenningene.<ref>James T. Myers: ''Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China'', New York 1991, s. 229-230</ref> I 1970 løslot og utviste myndighetene den siste utenlandske misjonæren, biskop [[James E. Walsh]].

Den regimetro protestantiske [[Tre-selv-kirken]] ble også rammet. Den ble forbudt, dens institusjoner og kirkebygninger ble stengt og mange ganger ramponert, og en god del av deres tro tjenere fikk merke utrenskningsterroren på kroppen.<ref>Jason Kindopp: ''Fragmented but Defiant: Protestant Resilience under CCP Rule'', s. 126, i Jason Kindopp & Carol Lee Hamrin (red.): God and Caesar in China: Policy Implications of Church-State Tensions, Washington DC: The Brookings Institution, 2004</ref>

De katolikker og protestanter som hadde ment seg trygge på grunn av sitt samarbeid i regimetro patriotiske bevegelser, ble også rammet som om de skulle være farlige fiender. Mens en rekke tidligere ledende kommunistledere ble utskjelt som kontrarevolusjonære revisjonister, forrædere,  [[kapitalistfarere|kapitalistveivandrere]], forrædere og spioner, ble partilojale patriotiske religiøse ledere uthengt som restene av det føydalistiske overtroiske system og halehenget på den vestlige imperialisme. De ble behengt på daglige offentlige [[kampsesjon|kamp- og selvkritikkmøter]] med plakater som proklamerte dem som ''«oksespøkelser og slangeånder»''. Det som skjedde med den [[Den kinesiske patriotiske katolske forening|«patriotiske»]] katolske biskop av Shanghai, [[Zheng Jiazhu]], er et godt eksempel. Han var en fredelig og kompromissvillig prest som ville være alle til lags og var blitt bispeviet i 1960. I 1966 ble han tatt av rødegardistene, som anklaget ham for å være en opprører. Han ble behengt med en tung plakat og tvunget til fots gjennom gatene til allmenn spott og grove ydmykelser til endeløse daglige kritikksesjoner og offentlige rettssaker. Biskop [[Wu Guohuan]] av [[Hangzhou]], som var blitt patriotisk biskop samtidig som Zheng, måtte øve daglig selvkritikk og skrive utallige erklæringer om hvor meget han angret sine feil. Bare på denne måten var det mulig å overleve kulturrevolusjonens verste fase.<ref>Anthony S.K. Lam: ''The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light'', Holy Spirit Study Centre, Hongkong, 1997, s. 46-47.</ref>

«Patriotisk» biskop [[Guo Zeqian]] av [[Hanyang]] ble drevet så til vanvidd at han begikk selvmord; det samme gjorde biskop [[Zong Huaimo]] av [[Yantai]] (Shandong).<ref>[http://bishops-in-china.com/default.asp?iId=KHFIM http://bishops-in-china.com] Zhong Huaimo, lest 2022-01-18</ref> Selvmord var likevel sjeldne blant kirkens folk. Mange ble så demoralisert og presset at de valgte andre utveier. Noen brøt offentlig med sine presteløfter og giftet seg, enten frivillig eller under tvang. Da de etter kulturrevolusjonen ble spurt ut om det, bekjente mange at de hadde oppgitt alt håp og var overbevist om at kirken aldri ville gjenoppstå. Noen avsverget også sin tro.<ref>Anthony S.K. Lam: ''The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light'', Holy Spirit Study Centre, Hongkong, 1997, s. 48.</ref>