Redigerer Korfu (avsnitt)

== Historie ==
=== Tidlig historie ===
[[Fil:Dionysos Vacchos pediment at the Museum of Corfu.JPG|thumb|Et relief av [[Dionysos|Dionysos Bakkhos]] ved Korfus museum.]]
Den tidligste referanse til Korfu er i det [[Mykensk kultur|mykensk-greske]] ordet ''ko-ro-ku-ra-i-jo'' («mann fra Kérkyra»), skrevet på [[linear B]], en gang rundt 1300 f.Kr.<ref>[http://www.palaeolexicon.com/default.aspx?static=12&wid=493 Palaeolexicon, Word study tool of ancient languages]</ref> I henhold til [[Strabon]] var Korkyra (Κόρκυρα) den [[homer]]iske øya [[Scheria]] (Σχερία),<ref>Strabon, vi. s. 407</ref> og de tidligste innbyggerne var [[Scheria|fajakere]] (Φαίακες).<ref>[https://runeberg.org/nfad/0485.html «Faiaker: Scherias geografiska läge»] i ''Nordisk familjebok'' (1. oppl, 1881)</ref> Øya har faktisk blitt identifisert av den del forskere med Scheria, øya til fajakere som er beskrevet i [[Homer]]s ''[[Odysseen]]'', skjønt avgjørende og sikre bevis for denne teorien er ikke mulig å etablere. [[Apollonios Rhodios]] beskrev øya i sitt episke dikt ''Argonautika'' som et sted som ble besøkt av [[argonaut]]ene. [[Jason (gresk mytologi)|Jason]] og [[Medeia]] ble gift her i «Medeias grotte». Apollonios navngir øya som ''Drepane'', gresk for [[sigd]] eller krumkniv ettersom det var antatt at den skjulte den kniven som [[Kronos]] benyttet for å kastrere sin far [[Uranos]], og fra hans blod nedstammet fajakerne. I en annen og alternativ fortelling identifiserer Apollonios den nedgravde sigden som tilhørende gudinnen [[Demeter]], dog har navnet Drepane antagelig hatt sin opprinnelse i øyas form som minnet om en sigd. I henhold til en [[skolia]]ist som kommenterte et avsnitt i ''Argonautika'', ble øya først kalt for ''Makris'' etter ammen til [[Dionysos]] som flyktet dit fra [[Evvia|Euboia]].<ref>Race, W.H. (2008): ''Apollonius Rhodius: Argonautica'', Loeb Classical Library, s. 409 n. 125-27; versene 4.982-992</ref> Andre teorier med støtte i Homer har fremmet at Korfu tilsvarte Tafos, øya til de [[Lelegere|lelegiske]] piratene tafianerne.

Ved en dato uten tvil tidligere enn opprettelsen av den greske bystaten [[Siracusa|Sirakusa]] på sørkysten av [[Sicilia]] ble Korfu befolket av bosettere fra [[Korint]], antagelig rundt 730 f.Kr., men det synes som den før dette innvandringen hadde mottatt en strøm av folk fra [[Eretria]] på Euboia. Den velegnete plasseringen for Korkyra (Korfu) for handelen mellom Hellas og [[Magna Graecia|Megalê Hellas]], den greske bosetningen i sørlige [[Italia]], og det fruktbare lavlandet sør på Korfu, fremmet vekst og framgang. Kanskje også påvirket av tilstedeværelsen av et tidligere folk, ikke-korintere, opprettholdt øyas bosetning, ganske motsatt til praksisen til andre korintiske kolonier, en uavhengighet og tidvis også fiendtlig holdning til moderbyen Korint.

[[Fil:Temple at Kardaki in Corfu.jpg|thumb|left|Ruinene av tempelet ved Kardaki, bygget ca 700 f.Kr.]]
Denne opposisjonen kom fram i den tidlige delen av 600-tallet f.Kr. da deres respektive flåter utkjempet det første sjøslaget som er nedtegnet i gresk historie: 665 f.Kr. i henhold til den antikke historikeren [[Thukydid]]es. Disse fiendtlighetene endte i erobringen av Korkyra av den korintiske tyrannen [[Periander]] som deretter fikk øyboerne til å delta i koloniseringen av [[Apollonia]] i [[Illyria]] og [[Anaktorio]] i vestlige Hellas. Øya fikk snart sin uavhengighet tilbake og deretter henga seg hovedsakelig til handel. Under den [[Perserriket|persiske]] invasjonen i 480 f.Kr. bemannet Korkyra den nest største greske flåten med 60 skip, men tok deretter liten aktiv del i krigen. I 435 f.Kr. var øya igjen involvert i en krangel med Korint over kontrollen av Epidamnos (dagens albanske by [[Durrës]]), og øya søkte da støtte hos [[Athen]] (se [[Slaget ved Sybota]]). Den nye alliansen var en av de fremste årsakene til [[Peloponneskrigen]] hvor Korkyra var av betydelig nytte for athenerne som en flåtebase, men øyboerne skal ikke å gitt større assistanse med sin egen flåte. Øya gikk nær tapt for Athen ved to forsøk fra den [[oligarki]]ske fraksjonens forsøk på å gjøre revolusjon; ved begge anledninger vant det folkelige partiet til sist og tok blodig hevn over sine motstandere, henholdsvis 427 og 425 f.Kr.<ref>Thukydides: «The Revolution in Corcyra. c. 400 BCE.» Opptrykk i Rogers, Perry (2011): ''Aspects of Western Civilization'', Pearson: Upper Saddle River, s. 76-78</ref>

[[Fil:Lion of Menekrates at the Corfu Museum.jpg|thumb|Løven til Menekrates, ved det arkeologiske museum i Korfu.]]
Under Athens kriger på Sicilia fungerte Korkyra som en forsyningsbase; etter et tredje avbrutt forsøk fra oligarkene i  410 f.Kr., trakk øya seg praktisk talt fra krigen. I 275 f.Kr. gikk Korkyra inn i den athenske allianse; to år senere ble øya beleiret av en styrke fra Sparta, men til tross for ødeleggelsen av øyas jordbruksområder, hold øya ut inntil den fikk støtte. I den [[Hellenismen|hellenistiske epoken]] ble øya gjentatt ganger utsatt fra angrep fra flere hold.

I 303 f.Kr. etter en mislykket beleiring av [[Kassandros]] ble øya okkupert for en kort tid av den [[sparta]]nske hærføreren [[Kleonymos av Sparta|Kleonymos]], men regionen gjenvant sin uavhengighet. Kort tid etter ble Korkyra angrepet og erobret av [[Agathokles av Siracusa|Agathokles]], tyrann av [[Siracusa|Syrakusa]]. Han tilbød øya som medgift til sin datter [[Lanassa av Siracusa|Lanassa]] ved hennes bryllup med [[Pyrrhos]], konge av [[Epirus]]. Øya ble da et medlem av en allianse ledet av Epirus. Det var muligens på den tid at byen Kassiope ble opprettet for å fungere som base for kongen av Epirus' hærtokt. Øya forble en del av alliansen fram til 255 f.Kr. da den ble uavhengig igjen ved [[Aleksander II av Epirus|Aleksander]], den siste kongen av Epirus.

I 229 ble øya erobret av [[Illyrere|illyrerne]] fra Balkan, men ble raskt reddet av en [[romersk]] flåte og forble en romersk flåtebase fram til minst år 189 f.Kr. På denne tiden ble styrt av en prefekt (antagelig nominert av [[Romersk konsul|konsulene]]). I 148 f.Kr. ble øya administrativt underlagt den romerske provinsen Makedonia.<ref>''[[The Oxford Classical Dictionary]]'', Oxford University Press, Oxford: 1992.</ref> I år 31 f.Kr. benyttet [[Augustus|Octavianus]] (senere kjent som [[Augustus]]) som base i krigføringen mot [[Marcus Antonius]]. Fra 336 e.Kr. og framover ble Kérkyra styrt av [[Østromerriket]]. Etter den endelige delingen av Romerriket i to i 395 forble Kérkyra under Østromerriket, kjent senere som [[Østromerriket|Det bysantinske rike]].

=== Middelalderen ===
[[Fil:Corfu citadel.jpg|thumb|left|Nordsiden av den gamle festningen om natten. Det store korset kan bli klart sett.]]

Ved opprettelsen av [[Nikopolis]] i [[Epirus]] havnet Kérkyra ubemerket i skyggen. Med framveksten av det [[Normannere|normanniske]] kongeriket på [[Sicilia]] og de italienske flåtemaktene, ble øya igjen et mål for angrep. I [[1081]]-[[1085]] ble øya holdt av normanneren [[Robert Guiscard]], i [[1147]]-[[1154]] av [[Roger II av Sicilia]]. Under sammenbruddet til det senere bysantinske rike, ble øya okkupert av [[Kaperfart|kapere]] fra [[Republikken Genova|Genova]] i tiden [[1197]]–[[1207]] som igjen ble forvist av [[republikken Venezia]]. I [[1214]]-[[1259]] gikk øya videre til de greske [[Despotatet Epirus|despoter i Epirus]], og [[1267]] ble øya besittelsen til huset Anjou i [[Napoli]]. Under dette svake styret led øya betraktelig fra ulike angrep og eventyrere, og i [[1386]] søkte Korfu beskyttelse av [[republikken Venezia]] som i [[1401]] skaffet seg formelt overherredømme over øya og beholdt den fram til den [[Frankrike|franske]] okkupasjonen i [[1797]].

=== Venetiansk styre ===
[[Fil:Pontikonisi Island 05-06-06.jpg|thumb|Øya Pontikonisi er hjem for klosteret Pantokrator. Den hvite steintrappen til klosteret minner om et musespor fra avstand, hvilket har gitt øya sitt navn.]]

Kérkyra, «Døra til Venezia», i århundrene da hele var [[Adriaterhavet]] var blitt [[Veneziabukten]],<ref>Pedro Tafur i 1436, [http://depts.washington.edu/silkroad/texts/tafur.html#ch5 Andanças e viajes]: «The Gulf of Venice runs for 800 miles between Italy and Esclavonia, and at the end of it is the island of Corfu, which the Venetians call their door, although Venice is in fact 800 miles away.»</ref> forble på venetianske hender fra [[1401]] og fram til [[1797]], men gjentatte ganger angrepet av [[muslim]]ske [[Det osmanske rike|osmanske]] sjø- og landstyrker, og underkastet fire alvorlige beleiringer i [[1537]], [[1571]], [[1573]] og [[1716]]. I løpet av disse angrepene forsvarte Korfu by seg gang på gang. Effektiviteten til de mektige venetiansk befestningsverkene på øya foruten også styrken til en del eldre bysantinske befestninger i Angelokastro, Kassiopi, Gardiki og andre, var en betydelig faktor for at Korfu forble fri. Historikeren Will Durant hevder at Korfu skylder republikken Venezia det faktum at øya var den eneste del av Hellas som aldri ble erobret og underkastet det [[muslim]]ske [[Det osmanske rike|osmanske rike]].<ref>Durant, Will (1981): ''The Renaissance'', MJF Books. New York, ISBN 1-56731-016-8, s. 684</ref>

I en rekke forsøk av de osmanske tyrkerne på å erobre øya begynte i 1431 da tyrkiske tropper under Ali Bey gikk i land på øya, forsøkte å erobre festningen, herjet og ødela de omliggende området, men ble til sist slått tilbake.<ref name="History of Corfu">[http://www.corfuweb.gr/gb-history6.htm «History of Corfu»]   {{Wayback|url=http://www.corfuweb.gr/gb-history6.htm |date=20090411090942 }}. ''Corfuweb.gr''.</ref>

[[Fil:Angelokastro (Corfu).jpg|thumb|left|Den bysantinske festningen [[Angelokastro (Korfu)|Angelokastro]] på Korfu, lokalisert på den vestlige grense av riket, var medvirkende i å slå tilbake osmanerne under den første store beleiring av Korfu i 1537, i beleiringen i 1571, og den andre store beleiring i 1716 som medvirket til at osmanerne ikke å greide å trenge gjennom forsvaret av Korfu i nord. Således greide tyrkerne aldri å opprette en brohode og okkupere øya.<ref name="Stamatopoulos1993">Stamatopoulos, Nondas (1993): [http://books.google.com/books?id=6m0-AQAAIAAJ ''Old Corfu: history and culture'']. N. Stamatopoulos. s. 164–165. Sitat: «Again, during the first great siege of Corfu by the Turks in 1537, Angelocastro ... and After a siege lasting a year the invaders were finally driven away by the defenders of the fortress who were helped by the inhabitants of the neighbouring villages. In 1571, when they once more invaded Corfu, the Turks again unsuccessfully attacked, Angelocastro, where 4,000 people had taken refuge. During the second great siege of the city by the Turks in 1716, Angelokastro once again served.»</ref>]]

Beleiringen av Korfu i [[1537]] var den første store beleiringen av osmanerne. Den begynte den 29. august 1537 med rundt 25 000 soldater fra den tyrkiske flåten som gikk i land og herjet rundt foruten å ta kanskje så mange som 10 000 greske øyboere som ble ført bort som [[slave]]r. Til tross ødeleggelsen av byga holdt festningen ut til tross for gjentatte angrep i løpet av tolv dager, og til sist forlot tyrkerne øya uten suksess grunnet dårlig logistikk og en epidemisk [[pest]] som tynnet ut i deres rekker.<ref name="History of Corfu"/><ref>Setton, Kenneth M. (1984): [http://books.google.no/books?id=EgQNAAAAIAAJ&pg=PA431&redir_esc=y#v=onepage&q&f=false ''The Papacy and the Levant (1204-1571)''], American Philosophical Society, s. 431</ref>

Trettifire år senere i august 1571 kom tyrkiske styrker tilbake for nok et forsøk på å erobre øya. Etter å tatt Parga og Mourtos på det greske fastlandet angrep de øya [[Paxos]], deretter gikk de land på Korfus sørøstkyst og etablerte et stor brohode hele vegen fra den sørlige enden av øya ved Lefkimi til Ipsos på Korfus østlige midtseksjon. Disse områdene ble gjennomgående herjet og ødelagt som ved tidligere angrep. Uansett sto byen like stødig som forrige gang, igjen et vitnemål befolkningens tapperhet og de venetianske ingeniørenes dyktighet. Det er også verd å nevne en annen festning, [[Angelokastro (Korfu)|Angelokastro]] (gresk: Αγγελόκαστρο som betyr Angelos festning og er oppkalt etter dens bysantinske eier, Angelos Komnenos), beliggende ved nordvestkysten i nærheten av Palaiokastritsa (gresk: Παλαιοκαστρίτσα som betyr «stedet med den gamle festningen»). [[Borg]]en lå på et særlig bratt og høyt fjellknaus, og holdt også ut mot angrepene.<ref name="History of Corfu"/>

Disse nederlagene i øst og i vest på øya ble avgjørende for tyrkerne og de oppga beleiringen og forlot øya. To år senere forsøkte tyrkerne på nytt. De kom fra [[Afrika]] etter en seierrik militær kampanje, gikk i land på Korfu og brente og ødela de rurale områdene. Etter et motangrep fra de styrkene på øya ble tyrkerne tvunget til å forlate øya igjen.<ref name="History of Corfu"/>

En andre stor beleiring av Korfu skjedde i [[1716]] under den siste [[Den osmanske-venetianske krig (1714–18)|osmanske-venetianske krig]]. Etter erobringen av [[Peloponnes]] i [[1715]] dukket den osmanske flåten opp i [[Butrinto]] midt imot Korfu. Den 8. juli seilte den tyrkiske flåten med 33 000 menn til Korfu fra Butrinto og etablerte et brohode ved Ipsos.<ref name="History of Corfu"/> Den samme dagen møtte den venetianske flåten den tyrkiske i sundet ved Korfu og beseiret tyrkerne i det påfølgende sjøslaget. Den 19. juli, etter å ha tatt noen få fjerntliggende festninger, nådde den osmanske hæren høydene rundt Korfu by og la seg i beleiring. Til tross for gjentatte angrep og tung beskytning greide de ikke å bryte gjennom forsvaret og ble tvunget til å oppheve beleiringen etter 22 dager. 5000 venetianere og utenlandske [[leiesoldat]]er, sammen med 3000 øyboere, under lederskapet til [[Johann Matthias von der Schulenburg|grev von der Schulenburg]], var seierrike nok en gang.<ref name="History of Corfu from Corfu City Hall website"/><ref name="History of Corfu"/><ref name="History of Corfu from xenos website">[https://web.archive.org/web/20070814153129/http://www.corfuxenos.gr/History/venetian.htm History of Corfu] fra nettstedet Xenos</ref> Suksessen hadde igjen sin årsak i de omfattende befestningsverkene. Tilbakeslaget til osmanerne ble feiret i Europa da Korfu ble sett på som en bastion for den vestlige sivilisasjon mot den osmanske horde. I dag er imidlertid denne rollen blitt relativ glemt, men ble i sin tid feiret i musikkstykket ''Juditha triumphans devicta Holofernis barbarie'', komponert av den venetianske komponisten [[Antonio Vivaldi]] og framført i [[Venezia]] i 1716.

=== Venetiansk politikk og kulturarv ===
[[Fil:Ionian Academy in Daylight.JPG|thumb|left|Byggingen av det joniske akademi. Nå helt restaurert etter bombing av [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]] under den andre verdenskrig.]]
[[Fil:Venetian blazon in Corfu.jpg|thumb| Venetiansk [[blasonering]] med [[Markusløven]], som jevnlig dekorerer festningsmurene.]]
[[Fil:Kapodistrias In Front of Ionian Academy.jpg|thumb|Kapodistrias-statuen i Korfu med det joniske universitet i bakgrunnen.]]
Korfu by ser svært forskjellig fra de fleste andre greske byer. Det har sin bakgrunn i Korfus særegne historie. Fra 1386 til 1797 ble øya styrt av adelen fra Venezia. Mye av byen reflekterer denne epoken da øya tilhørte republikken Venezia med sine fleretasjes bygninger langs smale gater.

Mange [[venetiansk]]talende familier bosatte seg på Korfu i disse århundrene og fram til andre halvdel av 1900-tallet ble [[Venetiansk|''veneto da mar'']] snakket på Kordu; de ble kalt for korfiottitalienere. I løpet av denne tiden ble det lokale greske språket assimilert til et stor antall italienske og venetiansk ord, mange av disse er fortsatt benyttet som [[dialekt]]ord den dag i dag.

De venetianske føydalfamiliene førte en mild, men dog en enerverende politikk overfor de innfødte grekere som selv begynte å tilpasse en del trekk fra venetianske skikker og kultur. Korfiottene ble oppmuntret til berike seg selv ved å kultivere [[oliven]], men ble forhindret fra å konkurrere i direkte og åpen konkurranse med Venezia.

Øya tjente som trygt tilfluktssted for gresk lærde, og [[1732]] ble øya hjem for det første [[akademi]] i det moderne Hellas. En lærd prest, [[Nikephoros Theotokis]] (1732–1800), ble kjent i Hellas som en pedagog og senere i Russland hvor han flyttet senere i livet som en ortodoks erkebiskop.

Mange [[italienske jøder]] søkte tilflukt på Korfu (og på [[Zakynthos]]) i de venetianske århundrene og de snakket sitt eget språk, judæo-italiensk, en blanding av [[hebraisk]] og [[italiensk]], og på Korfu også iblandet en del venetianske dialektord og en del greske ord.

Den venetianske påvirkning var også viktig for utviklingen av [[opera]] på Korfu. I løpet av venetianske tid utviklet korfiottene en inderlig lidenskap for italiensk opera som var en virkelig kilde for den særegne (gitt de undertrykkende forholdene på det greske fastlandet) musikalske utviklingen på øya i løpet av denne tiden. Det var i venetiansk tid at byen så byggingen av den første operahuset i Hellas, skjønt det ble hardt ødelagt av tysk artilleri i løpet av [[den andre verdenskrig]].

Den internasjonalt kjente britiske fotografen [[Felice Beato]] (1832–1909), født i Venezia, er antatt å ha tilbrakt store deler av sin barndom på Korfu.

Venetianerne fremmet [[den katolske kirke]] i løpet av deres fire århundrer på Korfu. Selv om flertallet av korfiottene i dag er [[Den gresk-ortodokse kirke|gresk-ortodokse]] (den offisielle religionen i Hellas), har en prosentandel (rundt 5 prosent) uansett sin tro med bakgrunn fra denne tiden. Disse samtidige katolikker er hovedsakelig familier som kommer fra [[Malta]], men også fra Italia i løpet av republikken Venezia, og dagens katolske samfunn utgjør rundt 4000 mennesker (to tredjedeler av maltesisk bakgrunn) som lever bortimot utelukkende i venetianske citadell i Korfu by, og lever i harmoni med det gresk-ortodokse samfunn. Som andre innfødte greske katolikker feirer de påske ved å benytte den samme kalender som den gresk-ortodokse kirke.

Øyas levevis har tatt til seg venetianske på en rekke måter: dens lokale kjøkken har beholdt en rekke venetianske delikatesser og oppskrifter: "Pastitsada", avldet fra delikatesse «pastissada» (italiensk: «spezzatino») og de mest populære matrett på Korfu er «sofrito», «strapatsada», «savoro», «bianco» og «mandolato».

=== 1800-tallet ===
[[Fil:Russian-Gun-on-Corfu.jpg|thumb|left|En russisk kanon fra den russisk-osmanske okkupasjonen av Korfu ([[Paleokastritsa]]) på begynnelsen av 1800-tallet.]]
[[Fil:Neo Frourio in Corfu.jpg|thumb|Neo Frourio]] 
Ved [[freden i Campo Formio]] i [[1797]] ble Korfu avstått til [[Frankrike]], som okkuperte den i to år og underla den da i det franske departement Corcyre. Franskmennene ble forvist av en felles flåte av Russland og Det osmanske rike under admiral [[Fjodor Usjakov]]. For en kort tid ble Korfu by hovedstad av en selvstyrt føderasjon kalt ''Heptanesos'' (eller [[den septinsulære republikk]], «de sju øyer») under osmansk overherredømme, men beskyttet av Russland. I [[1807]] etter [[freden i Tilsit]] ble et fraksjonsplaget regjering igjen erstattet av en fransk administrasjon under guvernør [[François-Xavier Donzelot]], og i [[1809]] ble øya forgjeves beleiret av en [[Storbritannia|britisk]] flåte som allerede hadde tatt de øvrige joniske øyene.

Ved [[Paris-traktaten av 1815|Paris-traktaten]] den 5. november 1815 ble De joniske øyer et protektorat under [[Storbritannia]] som [[De joniske øyers forente stater]], og Korfu ble setet for den britiske lord høykommisjonæren (utnevnt av [[den britiske monarken]]) av De joniske øyer. Perioden med britisk styre var en framgangsrik periode for Korfu ettersom gresk språk ble offisielt språk, nye veier ble bygget, vannsystemet ble utbedret og det første gresk universitet ble opprettet i [[1824]]. Den 29. mars 1864 signerte Storbritannia, Hellas, Frankrike og Russland [[Londontrakten av 1865|Londontrakten]] som overførte herredømmet av Korfu til Hellas. Den 21. mai samme år ble De joniske øyer gjenforent med Hellas ved proklamasjon av lord høykommisjonæren.<ref name="History of Corfu"/>

=== Første verdenskrig ===
[[Fil:Serbs Corfu1916-1918.jpg|thumb|Serbiske krigere på Korfu, 1916-1918]]
Under [[den første verdenskrig]] fungerte Korfu som tilfluktssted for den [[Serbia|serbiske]] hær som trakk seg tilbake fra [[ententemaktene]]s skip fra et hjemland okkupert av [[østerrike]]re og [[Bulgaria|bulgarere]]. I løpet av den tiden de oppholdt seg på Korfu døde et stort antall fra utmattelse, matmangel, og ulike former for sykdommer. Mange av deres levninger ble brent på havet nær øya [[Vido]], en liten øya ved munningen av havnen til Korfu by, og et monument med takk til den greske nasjon har blitt reist på Vido av takknemlige serbere; følgelig er vannene rundt Vido kjent for serbere som «Den blå gravlund» ([[serbisk]]: Плава Гробница, ''Plava Grobnica''), etter et dikt skrevet av Milutin Bojić etter krigen.<ref>Nettstedet [https://web.archive.org/web/20070928084606/http://www.embassyscg.gr/Krf/KrfEng.htm «Serbs in Corfu»] via ''Archive.org''</ref>

=== Mellomkrigsepoken ===
I [[1923]], etter en diplomatisk strid med Hellas, bombet italienske styrker og okkuperte Korfu. Krisen ble bilagt av [[Folkeforbundet]].

=== Den andre verdenskrig ===
[[Fil:Bay of Garitsa.png|thumb|Garitsabukta]]
I løpet av [[den gresk-italienske krig]] ble Korfu okkupert av italienerne i april [[1941]]. De administrerte Korfu og de øvrige joniske øyene som en adskilt enhet fra Hellas fram til september 1943 som følge av [[Benito Mussolini]]s ordre om å oppfylte italiensk [[irredentisme]] og gjøre Korfu til en del av [[kongedømmet Italia]]. I løpet av [[den andre verdenskrig]] var det tiende infanteriregiment av den greske hær, som utgjorde nesten utelukkende soldater fra Korfu,<ref name="Corfu cityhall history page">[http://www.corfu.gr/en/history.htm «History of Corfu»]   {{Wayback|url=http://www.corfu.gr/en/history.htm |date=20080106230616 }} fra nettstedet til Korfu by</ref> ble gitt oppgaven å forsvare Korfu. Regimentet tok del i Operasjon Latzides som var en heroisk, men til sist ikke et vellykket forsøk på stå imot italienerne. Etter at Hellas overga seg til [[aksemaktene]] kom øya inn under italiensk kontroll og okkupasjon.<ref name="Corfu cityhall history page"/> På den første søndagen i november 1941 tok elever fra videregående skoler fra hele Korfu del i studentprotester mot den italienske hæren. Disse studentenes protester var de første handlinger fra den folkelige motstandsbevegelsen i det okkuperte Hellas og et sjeldent fenomen for selv hele det okkuperte Europa.<ref name="Corfu cityhall history page"/> Deretter var det et betydelig antall øyboere som rømte til [[Epirus]] på det greske fastlandet og slo seg sammen med [[partisan]]ene i [[ELAS]] og [[EDES]] for å delta i motstandsbevegelsen.<ref name="Corfu cityhall history page"/>

Ved sammenbruddet til den italienske [[fascisme]]n i [[1943]] tok [[Tysklands historie (1933–1945)|Tyskland]] kontroll over øya. Den 14. september 1943 ble Korfu bombet av [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]] som ødela kirker, boliger, hele bykvartaler, særlig det jødiske kvarteret Evraiki, og en rekke betydningsfulle bygninger, blant annet det joniske parlament, kommuneteateret, biblioteket og andre.<ref name="Corfu cityhall history page"/> Italienerne kapitulerte og øya ble okkupert av tyskere. Korfu bys ordfører på denne tiden, Kollas, var en kjent kollaboratør og ulike [[antisemittisme|antisemittiske]] lover ble vedtatt av nasjonalsosialistene.<ref name="USHMM">[http://www.ushmm.org/greece/eng/corfu.htm United States Holocaust Memorial Museum]   {{Wayback|url=http://www.ushmm.org/greece/eng/corfu.htm |date=20070312043235 }} om holocaust på Korfu. Inneholder også informasjon om kollaboratøren Kollas.</ref> Tidlig i juni 1944, mens de allierte bombet Korfu som en avledning fra [[Operasjon Overlord|landgangen i Normandie]], samlet [[Gestapo]] sammen jødene i byen, fengslet dem midlertidig i den gamle festningen Palaio Frourio, og den 10. juni ble de sendt til Auschwitz hvor de aller fleste ble myrdet.<ref name="USHMM"/><ref name="SHOAH">Se intervjuer av en overlevende i filmen "[[Shoah (film)|Shoah]]"</ref> Rundt to hundre ut av en jødisk befolkning på 1900 slapp unna utryddelsen.<ref name="KIS">[https://web.archive.org/web/20071017000100/http://kis.gr/kerkyrahistory_en.html «Central Jewish Council of Greece»]. ''Kis.gr''. Arkivert fra [http://www.kis.gr/kerkyrahistory_en.html originalen] den 17.oktober 2007</ref> Mange blant lokalbefolkningen skaffet beskyttelse og tilfluktssted til de 200 jøder som greide å slippe unna nasjonalsosialistene.<ref name="USMM2">[http://www.ushmm.org/museum/exhibit/online/greece/nonflash/eng/corfu.htm United States Holocaust Memorial Museum]   {{Wayback|url=http://www.ushmm.org/museum/exhibit/online/greece/nonflash/eng/corfu.htm |date=20121208002541 }}: «[...]two hundred of the 2,000 Corfu Jews found sanctuary with Christian families[...]»</ref> En framstående del av gamlebyen er fortsatt kalt for ''Evraiki'' (Εβραική, i betydningen «Jødekvarteret») i anerkjennelse av det jødiske bidraget og fortsatt tilstedeværelse i Korfu by. En aktiv [[synagoge]] (Συναγωγή) med rundt 65 medlemmer (hvorav flere fortsatt snakker det gamle språket) er en integrert del av Evraiki.<ref name="KIS"/> Den [[18. april]] [[2011]] ble den jødiske synagogen forsøkt brent ned, men brannen ble slukket og det var ingen ofre.<ref>[https://web.archive.org/web/20140226114835/http://www.google.com/hostednews/afp/article/ALeqM5iDDxH8ybc7HcSXu0xeuvIhhGzPkg?docId=CNG.d82a43e2d95eff64a2a1f60f64f85948.b61 «Jewish synagogue targeted by arsonists in Greece»]. ''AFP''.</ref>

[[Fil:Douglas Column in Corfu.jpg|thumb|Douglas' søyle i forstaden av Garitsa. Reist til minne av [[Howard Douglas]].]]
Korfu ble frigjort av [[Storbritannia|britiske]] tropper, særlig 40. kongelige marinekommandos, som gikk i land på Korfu den [[14. oktober]] [[1944]] samtidig som tyskerne evakuerte Hellas.<ref>[https://archive.today/20120906184243/http://www.bbc.co.uk/ww2peopleswar/stories/74/a3855774.shtml BBC WW2 People's War]. Sitat: «By the time I got back to camp the troop had returned from Corfu full of stories about the wonderful reception they’d had from the locals as the liberators of the island.» ''Bill Sanderson's Wartime Experiences''</ref> [[Royal Navy|Den britiske marinen]] feide Korfusundet for [[mine]]r i [[1944]] og [[1945]], og slo fast for den var fri for miner.<ref name="Corfu channel">Wright, Quincy (Juli 1949): [http://www.jstor.org/pss/2193642 «The Corfu Channel Case»] i: ''The American Journal of International Law'', Vol. 43, No. 3 (JSTOR), s. 491-494 (artikkel består av 4 sider) Utgitt av: American Society of International Law</ref> Et stort minefelt var lagt der kort tid etter av det nylig kommunistiske Albania og førte til hendelsen i Korfusundet.<ref name="Corfu channel"/><ref>[http://www.nationalarchives.gov.uk/catalogue/displaycataloguedetails.asp?CATLN=6&CATID=4548923&SearchInit=4&CATREF=ADM+116%2F5759 Corfu Channel Incident] Records of the Admiralty, Naval Forces, Royal Marines, Coastguard, and related bodies U.K.</ref><ref>Bancroft, Harding F. & Stein, Eric (Juni 1949): [http://www.jstor.org/pss/1226351 «The Corfu Channel Case: Judgment on the Preliminary Objection»] i: ''Stanford Law Review'', Vol. 1, No. 4 (JSTOR), s. 646-657 (artikkel består av 12 sider) Utgitt av: Stanford Law Review</ref> Egentlig var det tre adskilte hendelser som involverte skip fra den britiske marine i sundet i 1946 og er betraktet som en tidlig episode i [[den kalde krigen]]. Det førte til at den juridiske saken [[Storbritannia]] mot [[Den sosialistiske folkerepublikken Albania|kommunistiske Albania]] i [[den internasjonale domstolen]].

=== Etterkrigstiden ===
[[Fil:Corfu from ISS.jpg|thumb|Korfu øy, satellittbilde fra [[NASA]].]]
Etter den andre verdenskrig og [[Borgerkrigen i Hellas 1946–49|den greske borgerkrig]] ble øya gjenoppbygd under hovedprogrammet for rekonstruksjonen til den greske regjering som forsøkte å bevare de fleste elementer fra dens gamle arkitektur. Øyas økonomi vokste, men en del av øybeboerne valgt å utvandre til andre deler av Hellas. Bygninger som hadde blitt reist under den italienske okkupasjon ble omgjort til skoler eller for bruk av myndighetene. I 1956 ble Maria Desylla Kapodistria, en slektning av Ioannis Kapodistrias, Hellas første guvernør (regjeringssjef) etter frigjøringen fra tyrkerne, ble valgt til borgermester av Korfu by og ble også den første kvinnelige borgermester i Hellas.
<ref name="web.archive.org">[https://web.archive.org/web/20041015102214/http://www.corfu.gr/en/proties/desila.htm Kommunen Korfus nettsted], via Internet archive, sitat::''In the elections of 1954 Stamatios Desillas was elected Mayor for a second term and remained in office until his death, Christmas Day 1955. Soon after a bye-election took place in Corfu in which the widow of the deceased Maria Desilla - Kapodistria, was elected Mayor with 5,365 votes in a total of 10,207. Maria Desilla became Mayor of Corfu in 15 April 1956 until 9 May 1959. She was the first female Mayor in Greece.''</ref> Korfus sykehus ble også reist;<ref name="CGH">[https://web.archive.org/web/20071225013700/http://www.whealth.gr/index.php?MODULE=bce%2Fapplication%2Fpages&SiteID=229 Corfu General Hospital]</ref> elektrisitet ble koblet til landsbyene på 1950-tallet, understasjonen til den gresk radio ble innviet i mars 1957,<ref name="ERA">[http://tvradio.ert.gr/radio/localhistory.asp?id=2184 "Corfu Radio Station History"]   {{Wayback|url=http://tvradio.ert.gr/radio/localhistory.asp?id=2184 |date=20090402210132 }}. ''Tvradio.ert.gr''.</ref> og fjernsyn ble introdusert på 1960-tallet, og forbindelse til Internett i 1995.<ref>[http://alfa.corfumail.net/default.asp?id=28&mnu=28&LangID=Greek_Iso Alfa History] {{Wayback|url=http://alfa.corfumail.net/default.asp?id=28&mnu=28&LangID=Greek_Iso |date=20110723054509 }} Sitat:''1995 The first in Corfu ISP by Alfa and Forthnet.''</ref> [[Det joniske universitet]] ble opprettet i 1984.