Redigerer Kongeriket Preussen (avsnitt)

===Kulturkampf===
{{main|Kulturkampf}}
[[Fil:Leo XIII.gif|thumb|Karikaturen ''[[Modus vivendi]]'' av [[Wilhelm Scholz]] over avslutningen på kulturkampen. Pave [[Leo XIII]] og Bismarck oppfordrer gjensidig hverandre til fotkyss. Billedtekst: ''Paven: «Nå må du ikke være sjenert!» Kansler Bismarck: «I like måte!»'' Fra: ''[[Kladderadatsch]]'', Nr. 14/15 (18. mars 1878)]]
Fra 1871 til 1887 førte [[Otto von Bismarck]] sin såkalte ''[[Kulturkampf]]'' for å skyve tilbake innflytelsen til den politiske [[katolisisme]]n. Foranledningen var beslutningen på det [[første Vatikankonsil]] den 18. juli 1870 om [[pavelig ufeilbarlighet]]. Den katolske kirke beordret enkelte av sine offisielle representanter &ndash; teologiprofessorer, militære geistlige og lærere i skolen, til å trekke seg ut av de offentlige embetene. Preussen var en stat med [[konfesjonell paritet]] som tolererte ulike trosretninger innenfor [[kristendom]]men, og Bismarck nektet å følge kravet fra Roma.

Tilføyelsen av §130a i ''Strafgesetzbuch'' i 1871 truet prester som i embets medfør drev politisk agitasjon med to års fengsel. I 1872 ble [[biskopen av Ermland]] i Østpreussen, kardinal [[Philipp Krementz]], rammet av denne paragrafen da han [[ekskommunikasjon|ekskommuniserte]] fem geistlige i sitt bispedømme som ikke godkjente infallibilitetsdogmet. Den 4. juli 1872 ble [[jesuittordenen]] forbudt, og deres medlemmer måtte forlate landet. Den 31. mai 1875 ble forbudet utvidet til å omfatte alle ordener eller ordenslignende sammenslutninger, bortsett fra de som pleiet syke. Forbudet rammet en rekke katolske ordener, og mange av ordenene flyttet inn i grensenære byer og landsbyer over grensen til provinsen [[Limburg (Nederland)|Limburg]] i [[Nederland]]. Den 11. mai 1873 ble staten pålagt å nøye overvåke utdannelsen av prestene, og å kreve underrettelse om alle ansettelser av prester. Det ble innstiftet en sekulær rett for rettssaker som tidligere hadde sortert under kirkelige domstoler. En rikslov av 4. mai 1874  (''Expatriierungsgesetz'') for forebygging av ulovlig kirkelig praksis, innebar muligheter for landsforvisning av katolske geistlige. Motstanden fra den katolske kirke innenfor og utenfor Preussen, førte til at mer enn 600 menigheter stod tomme.

Dette var et brudd på Preussens tradisjonelle politikk med religiøs toleranse. Ved hoffet var kulturkampen ganske upopulær. Keiserinne [[Auguste Viktoria av Tyskland|Auguste Viktoria]] misbilliget flere ganger aggressiviteten hos Bismarck og hans ministre, på tross av hennes liberale religiøse sympatier. Med sine forhastede tiltak begynte Bismarck for mange å ligne på en intolerant og verdensfremmed byråkrat. Hans konfesjonspolitikk ble kjølig avvist av de prøyssiske konservative, og utvidelsen av kulturpolitikkens undertrykkende karakter frem til 1875 bidro til å skade Preussens omdømme.

Motstanden fra den katolske delen av befolkningen, såvel som presteskapet, tvang Bismarck til å avslutte konfrontasjonen uten resultat.<ref>Georg Franz-Willing: ''Der große Konflikt: Kulturkampf in Preußen''. I: Otto Büsch, Wolfgang Neugebauer (red.): ''Moderne Preußische Geschichte'', bind 3, side 1395 ff</ref> Gjennom en lovgivning av 31. mai 1882 (''zweite Milderungsgesetz'') ble tidligere avsatte biskoper gjeninnsatte i sine stillinger, og gjennom de to ''Friedensgesetze'' av 1886 og 1887 var konflikten avsluttet. Pave [[Leo XIII]] erklærte den 23. mai 1887 slutten på en ''«kamp som hadde skadet kirken, og som ikke var til nytte for staten».''

I de landsdelene som hadde en overveiende polsk befolkning, pågikk kulturkampen hånd i hånd med forsøkene på en germaniseringspolitikk. [[Den prøyssiske bosetningskommisjon]] prøvde med begrenset hell å erverve seg polske landområder til tyske nybyggere. Etter Bismarcks avgang, ble germaniseringspolitikken forsøkt videreført av [[den tyske østmarkforening]] som ble grunnlagt i 1894 i [[Posen]].