Redigerer Karl Johan-kvartalet (avsnitt)

== Bystyrets flertall støtter Mjelva-planen ==

[[Fil:Karl Johan-kvartalet montasje (Mjelva).jpg|miniatyr|300 px|Karl Johans gate sett fra Slottsbakken med inntegna virkning av mulige høyhus, sannsynligvis basert på Mjelvas forslag.<ref>En nokså lik illustrasjon, men med større detaljering i de inntegna bygningene, er gjengitt i Christensen (side 266) med referanse til Håkon Mjelvas reguleringsforslag fra 1970. Forslaget har tegninger av E. Borrebæk.</ref><br />Foto: Oslo byarkivs samling / oslobilder.no]]
[[Fil:Karl Johan – TTA 1971.jpg|miniatyr|300 px|Modell av Telje-Torp-Aasens forslag til regulering av Karl Johan-kvartalet. <br />Foto: Telje-Torp-Aasen]]
Sommeren 1971 prøvde byplankontoret å konkludere i saken. De store rivingsplanene blei avvist. Det var delvis av praktiske grunner, fordi det blei sett som urealistisk å få de elleve grunneierne til å gå i takt. Men viktigere var det nok at kontoret ønska å se kvartalet i en større bysammenheng og som en del av hovedstadens identitet. Det var etter hvert ei sterk stemning for å bevare samtlige fire sider av kvartalet, og byplansjefen hadde landa på at dette betydde at bygningene måtte beholdes, ikke bare fasadene. Dermed sa etaten nei til Mjelvas konkurranseutkast og også til den reviderte planen hans.

Byplankontoret var mer positivt innstilt til et nytt forslag fra Furuholmen og Viksjø. I dette utkastet var alle bygningene mot Karl Johan og mot Universitetsgata bevart, likeså Håndverkeren. Indre kontorblokker på 10–13 etasjer blei imidlertid ansett å være for høyt.

Resultatet var at byplankontoret lagde sitt eget forslag, i samarbeid med arkitektkontoret [[Telje-Torp-Aasen]]. Forslaget innbar bevaring av randbygningene, plassering av teateret på dets egen eiendom og nye indre bygninger på inntil åtte etasjer. Økt grad av bevaring og tilpassing til det eksisterende var altså tanken nå, nokså radikalt i sin konservatisme.

At dette synet var i ferd med å vinne fram også i arkitektkretser, viser et vedtak fra et medlemsmøte i Oslo Arkitektforening i januar 1972. Her beklages det at bygningsrådet (med fem mot fire stemmer) måneden før hadde støtta teaterets nye utkast til reguleringsplan, og foreninga går inn for byfornyelse framfor «sanering».<ref>Oslo Arkitektforenings vedtak blei fatta med 46 mot 8 stemmer. Det var 62 medlemmer til stede. Christensen opplyser (side 271) at dette var første gang foreninga gikk klart ut mot et prosjekt tegna av et medlem. Kritikken var imidlertid varsomt formulert, og det blei lagt større vekt på at stat og kommune burde sikre teaterets økonomi på en måte som ikke gjorde eiendomsspekulasjon nødvendig. Vedtaket førte likevel til at Mjelva meldte seg ut i protest.</ref>

I juni kom reguleringsplanen til behandling i bystyret, der Mjelva-planen vant fram. Arbeiderpartiet var sterkt opptatt av å sikre teateret lokaler<ref>Partiets ledende person gjennom mange år, [[Brynjulf Bull]], var også medlem av teaterets styre.</ref>, og Venstre var også for. Høyre og Sosialistisk Folkeparti stemte mot, og resultatet blei dermed 52 mot 33. Datidas regler foreskreiv ei ekstra behandling dersom det ikke var minst 2/3 flertall, og i augustmøtet (hvor simpelt flertall var nok) var flertallet redusert til 47 mot 38.

Mindretallet valgte å anke vedtaket inn for [[Kongen i statsråd|Kongen]], og saken blei dermed en av de første bymiljøsakene det nyetablerte [[Miljøverndepartementet]] skulle behandle.