Redigerer Israel (avsnitt)

=== Relasjoner mellom Norge og Israel ===
{{Utdypende|Relasjoner mellom Norge og Israel|seogså=Oslo-avtalen}}
[[Fil:Med Israel For Fred 2006-08-07 img02.jpg|miniatyr|«[[Med Israel for fred]]»-markering i [[Oslo]]{{Byline|Kjetil Ree}}]]
Relasjoner mellom Norge og Israel har eksistert siden Palestina-spørsmålet oppstod i 1947, og mest sentralt i forholdet står Norges tilrettelegging for fredsforhandlinger mellom Israel og [[Palestinas frigjøringsorganisasjon]] med den påfølgende [[Oslo-avtalen]] i 1993.<ref name="fn.no"/>

Norge stemte for at Israel skulle bli tatt opp i FN etter [[andre verdenskrig]] og hadde på den tiden en pro-israelsk, internasjonal politikk,<ref name= "NorgeiMØ"/> med [[Det norske Arbeiderparti|Arbeiderpartiet]], som hadde regjeringsmakten, i spissen.<ref name= "NorgeiMØ"/><ref name="Israel-bånd"/> Denne enigheten ble avløst av en viss splittelse fra 1947 til 1949, da det ble uenighet mellom UD og den politiske ledelsen, anført av [[Halvard Lange]].<ref>Waage 1996, Norge – ''Israels beste venn'', s. 12, 393.</ref><ref name="45–80"/>

Etter andre verdenskrig hadde jødene sympati i Norge. En [[Hurum-ulykken|flyulykke på Hurum]], hvor 27 jødiske barn var involvert og kun én overlevde, var med på å styrke disse følelsene. På denne tiden ble det startet en innsamlingsaksjon med mål om å bygge opp en israelsk landsby ved navn «Moshav Norge». Aksjonen ble ledet av Arbeiderpartiets partisekretær, [[Haakon Lie]].

Norge var på 40- og 50-tallet den nest største brukeren av [[Suezkanalen|Suez-kanalen]], og det å kunne ferdes fritt der var viktig for de norske rederiene. Dette førte til sterkt samarbeid mellom ledelsen i UD og lederne i [[Norges Rederiforbund]]. Norge markerte senere sin motstand i forhold til Storbritannia, Frankrike og Israels håndtering av den såkalte [[Suezkrisen]]. Her gikk Norge i ettertid inn for å finne fredsløsninger.

I 1959–60 og med en siste leveranse i 1970 eksporterte Norge [[tungtvann]] til Israel. Dette kunne brukes i israelsk plutoniumproduksjon.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/dokumentar/slik-gikk-tungtvannssalget-til_-1.907247|tittel=Slik gikk tungtvannssalget til:|besøksdato=2023-10-18|dato=2005-12-06|etternavn=NRK|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref>

Fra slutten av 50-tallet/begynnelsen av 60-tallet begynte en stigende misnøye til Israels politikk i befolkningen og hos UD. Utover 70- og 80-tallet vokste også nordmenns forståelse for palestinernes krav og situasjon, og solidaritetsgrupper oppsto. [[Knut Frydenlund]], tidligere utenriksminister, var blant dem som tok opp palestinernes problemer. Ovennevnte hadde, med flere, et uoffisielt møte med [[Yasir Arafat]], og i 1989 hadde [[Thorvald Stoltenberg]] et offisielt møte med Arafat. Dette signaliserte en større norsk forståelse for palestinernes grunnleggende krav.

I 1993 ble den såkalte [[Oslo-avtalen]] kjent. Den ble fremforhandlet gjennom en rekke hemmelige møter mellom PLO og Israel. Møtene ble avholdt i Oslo og ble ledet av [[Terje Rød-Larsen]] og [[Johan Jørgen Holst]] med flere. Avtalen førte til at PLO og Israel anerkjente hverandre, og la grunnlag for videre fredsforhandlinger. Senere ble initiativet fulgt opp av «[[Interimsavtalen|Oslo II-avtalen]]» som hadde som mål å utvide palestinernes selvstyre på [[Vestbredden]].

Norge har i ettertid fulgt opp disse fredsavtalene med politisk innsats på flere forskjellige områder.