Redigerer Friedrich von Schelling (avsnitt)

=== Psyke og natur ===
Spesielt ''System der Transzendentalen Idealismus'' er blitt oppfattet som en forløper for [[Sigmund Freud]]s ''Die Traumdeutung'' (1899).<ref>Andrew Bowie, ''Aesthetics and Subjectivity: From Kant to Nietzsche'', Manchester University Press, 1990, s. 265.</ref> Sean J. MacGrath er mer generell: «Prototypene for tre av de viktigste modellene for det ubevisste i det tyvende århundret, det freudianske bio-personlige ubevisste, det jungianske kollektive ubevisste, og det lacanske semiotiske ubevisste, kan spores tilbake til Schelling.»<ref>Sean J. McGrath, ''The Dark Ground of Spirit: Schelling and the Unconscious'', Routledge, 2012, s. 1.</ref> En rekke nye studier forfølger disse perspektivene. Koblet løselig til dette har Schellings mytologiteori også vekket fornyet interesse. [[Ernst Cassirer]] krediterte Schelling for å ha «etablert et nytt grunnleggende prinsipp for forståelsen av mytene»,<ref>Ernst Cassirer, ''Von Hegels Tod bis zur Gegenwart (1832–1932''), i ''Das Erkenntnisproblem in der Philosophie und Wissenschaft der neueren Zeit'', Bd. 4, Kohlhammer, 1957, s. 301.</ref> og inkorporerte den også i sin fortolkning av symbolske former.

I kurset om naturen 1957–1958 sammenlignet [[Maurice Merleau-Ponty]] sitt eget ontologi-prosjekt med Schellings, og snakker om en «psykoanalyse av naturen».<ref>Maurice Merleau-Ponty, ''Le Visible et l'Invisible suivi de Notes de travail'', Gallimard, 1964, s. 315.</ref> På 1970-tallet fikk naturfilosofi større oppmerksomhet ettersom miljøspørsmålene ble mer presserende. Schellings naturfilosofi, særlig hans intensjon om å utarbeide et program som fastholdt naturen og det sjelelige liv i et samlende perspektiv, ble hentet frem. Ikke minst har Iain H. Grant har tatt for seg aktualiteten i Schellings naturfilosofi: «[…] schellingiansk naturfilosofi er ikke bare et nåtidig problem, men et uferdig prosjekt av den mest konsistente metafysiker i det forrige århundre».<ref>Iain H. Grant, ''Philosophies of Nature after Schelling, Bloomsbury Academic'', 2008, s. x.</ref> Med den moderne fysikkens begrep om ‘enhetsfeltet’ for naturens grunnleggende krefter, har også Schelling fanget ny oppmerksomhet hos enkelte.<ref>Slavoj Žižek 1996, s. 212ff.</ref>

Devin Z. Shaw skriver: «Det er bemerkelsesverdig at lenge etter at Schelling hadde gitt opp de politiske og sosiale effektene av kunst fortsatte begge visjonene, én revolusjonær og den andre konservativ, å gi gjenlyd gjennom det 19. og det 20. århundre».<ref>Devin Zane Shaw, ''Freedom in Nature in Schelling’s Philosophy of Art'', Continuum, 2010, s. 7.</ref> Influert av Schelling mente eksempelvis den jungianske kunstkritikeren [[Herbert Read]] at kunst var en psykologisk prosess som hadde utviklet seg samtidig med bevissthetens evolusjon; kunst var derfor grunnleggende et biologisk fenomen. Schelling har vekket interesse på den tyske kunstscenen, spesielt hva angår romantikkens litteratur og visuell kunst, fra slutten av 1960-tallet; det være seg fra [[Philipp Otto Runge]], [[Gerhard Richter]] eller en [[Joseph Beuys]].

Særlig fra omkring 1970 har det vært en sterkt økende opptatthet av Schelling i internasjonal akademia, og i dag har han inntatt en selvsagt rolle blant filosofihistoriens vesentlige og aktuelle tenkere.