Redigerer Fredrik Vogt (avsnitt)

==== Stigende energipriser og uenighet om prissetting ====
[[Fil:Electrical shop Rolf Løveid in Oslo.jpg|mini|Elektriske husholdningsartikler fikk en eksplosiv utbredelse i norske hjem i etterkrigstiden. Utstillingsvindu fra en elektrobutikk i Oslo fra rundt 1950-årene.{{Byline|J. L. Nerlien A/S}}]]

{{Sitat|Når en ser på utviklingen etter etter krigen med hensyn på produksjon av elektrisk energi, så kommer en til den nokså oppsiktsvekkende resultatet at jo større kraftproduksjonen blir jo større vanskeligheter er det med å dekke det alminnelige forbruk og unngå rasjonering.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 158.]]</ref>|Industriminister Lars Evensen|right}}

Etter krigen var det bred enighet om at strømprisene skulle være lave. Selv om myndighetene i siste halvdel av 1950-årene begynte å justere ned på prisreguleringene, steg ikke energiprisene nevneverdig. Både kommunene som eide mange kraftstasjoner og NVE selv holdt lave priser.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 157.]]</ref> Dette fikk imidlertid forbruket av elektrisitet til å øke så kraftig at selv tidens store kraftprosjekter ikke greide å møte behovet. Dette førte til tiltak for å redusere husholdningens forbruk, og på Østlandet var det i realiteten strømrasjonering gjennom hele 1950-årene. NVE mente at kraftprisene ikke reflekterte produksjonskostnadene, samt at den lave strømprisen førte til sløsing.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 158-159.]]</ref> Politisk ble problemene oppfattet, men tiltak var vanskelige å gjennomføre.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 160.]]</ref> NVE mente at i 1953 at prisene måtte dobles eller tredobles for å skape balanse mellom produksjon og forbruk.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 161.]]</ref>

Et forhold som det ikke var bred politisk enighet om var statens rolle når det gjaldt billig strømforsyning til den kraftintensive industrien. Uenighetene stod både om prioriteringen av den kraftintensive industrien på bekostning av andre forbruksgrupper, samt prisfastsettelsen. Her var NVE ikke enige om å holde lave kraftpriser, mens Industridepartementet og maktsentrum i Arbeiderpartiet hadde motsatt syn.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 168.]]</ref> Staten hadde langtidskontrakter på levering av billig energi til store industriforetak som Norsk Hydro, [[Årdal og Sunndal Verk]], Norsk Jernverk og [[Elkem]]. I 1960-årene kom også aluminiumsverkene på Søral, Husnes og Lista.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 170.]]</ref>

Vogt var sterkt imot prispolitikken for statskraftverkenes energisalg. I 1955 sendte han flere brev til Industridepartementet, industriministeren og regjeringen, der han argumenterte mot de lave kraftprisene. Han mente at de lave prisene kunne undergrave NVEs økonomi, ved at de fikk en rekke med langtidskontrakter for subsidiert kraftsalg. En annen ting var at energiprisen i  sammenlignbare industrier utenlands var langt høyere. Han mente at om ikke bedriftene kunne betale selvkostpris for elektrisk kraft kunne det være mer riktig for samfunnet om energien eksporteres.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 176-177.]]</ref> Videre mente Vogt at en måtte bort fra prisfastsettelse etter gjennomsnittskostnadskriteriet. Det vil si at prisen bestemmes ut fra kostnadene for produksjonen i både nye og eksisterende kraftverk. Han mente at en måtte over til [[Grensekostnad|marginalprinsippet]]. Det vil si at prisen fastsettes ut fra kostnadene for å bygge ut et kraftverk ved et gitt tidspunkt. Vogt hadde her studert hvordan prisspørsmålet ble løst i andre land, og spesielt var det det franske statsselskapet [[Electricité de France]] som hadde utviklet marginalprinsippet.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 177]]</ref>

Vogt vant ikke frem med sitt syn på prisfastsettelsen. Industridepartementet var ikke interessert i å følge noen standardvilkår for NVEs kontrakter. De mente at særegenheter med visse selskaper måtte  åpne for egen kontrakter og mulighet for kontrakter med klausuler om prisjusteringer.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 179]]</ref> I Stortinget ble prisspørsmålet behandlet og Arbeiderpartiets representanter mente at storindustrien som ble etablert på steder i landet med stor arbeidsløshet og liten annen industri måtte få gunstige vilkår. De borgerlige politikerne mente at statens kraftproduksjon måtte skje etter forretningsmessige prinsipper, altså at kraftverkene ikke skulle gå med underskudd. Uansett ville kraftprisene i Norge være svært gunstige i forhold til hva den var i andre land mente de. Arbeiderpartiet hadde rent flertall og prisfastsettelsen for industribedriftene ble slik som de ønsket.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 180-181]]</ref> Utover i 1960-årene begynte NVE å gå med stadig større underskudd, som Vogt hadde fryktet.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 182]]</ref>