Redigerer Filosofiens historie (avsnitt)

===Immanuel Kant===
[[Fil:Immanuel Kant portrait c1790.jpg|thumb|Immanuel Kant.]]
[[Immanuel Kant]]s innflytelse på filosofien har vært enorm, og hans verker leses og kommenteres fortsatt flittig, ikke bare som historiske kuriositeter, men som viktige gjennomganger av relevante problemstillinger i forhold til menneskets tenkning. Hans to største verker er ''[[Kritikk av den rene fornuft]]'' og ''Kritikk av den praktiske fornuft''. De to mindre bøkene ''Prolegomena'' og ''Grunnleggelse av moralens metafysikk'' giver en lettere innføring. 

Et av Kants [[Erkjennelsesteori|erkjennelsesteoretiske]] hovedsynspunkter var at erkjennelsen ikke rettet seg etter objektene, men at objektene rettet seg etter erkjennelsen. Mennesket er altså ikke bare en passiv mottaker av sanseinntrykk, en ''tabula rasa'', men erkjenner verden med både sansene og fornuften. En måte å si det på er: vi ser verden som fenomener, altså som det er gitt for oss [Ding für uns] hvorimot verden i seg selv  [Ding an sich] vil være uerkjent for oss.

[[File:Kant5.jpg|thumb|left|Immanuel Kant]]
Tingene i seg selv [Ding an sich] er virkeligheden i seg selv, som den er utenfor vår erkjennelse, og altså uerkjennelig, da vi ikke kan erkjenne utenfor vår erkjennelse. For oss mennesker er der kun tingene for os, det vil si den måte tingene i seg selv framtreder for oss. Den fysiske virkelighet framtreder for oss i tid og rom, det vil si igjennom et medium (våre erkjennelsesformer). Tid og rom kaller Kant for ''[[A priori og a posteriori|a priori]]'' anskuelsesformer. A priori, er det vi ved forut for erfaringen. Motsatt arbeider Kant også med begrepet ''[[A priori og a posteriori|a posteriori]]'', som er det man ved ut fra erfaringen. Både matematiske setninger og tid-rom begrepene er ''a priori'' gyldige for enhver erfaring, men dypest sett utgjør de kun formen for våre erfaringer.

Hvor Kant isolerte sansningen i [[Kritikk_av_den_rene_fornuft#Første_del:_Den_transcendentale_estetikk|den transcendentale estetikk]] for å gjøre en undersøkelse av den, isolerer han forstanden i den transcendentale logikk for at kunne fremheve den del av erkjennelsens tenkning som utelukkende har sin grunn i forstanden. I den transcendentale analyse, som er den første avdeling i den transcendentale logikk i ''Kritikk av den rene fornuft'', skriver han  at for at noe kan være erkjent må man kunne si noe om det.<ref>''Kritikk av den rene fornuft''; Anden del, første avdeling, første kapitel; Begrepenes analyse: «Vi kan redusere all forstandsaktivitet til det å felle dommer.»</ref> Man må med andre kunne felle en dom om det, for eksempelvis «himmelen er blå», uten det kan det ikke være tale om erkjennelse da ingen uten disse begrepene kunne se det som en blå himmel. Vi erkjenner gjennom begreper, og Kant forsøkte å finne fram til dem som er nødvendige betingelser for overhode å kunne felle dommer. Hvor han i den transcendentale [[estetikk]] fant de nødvendige betingelser for å kunne se, så undersøker han i den transcendentale analyse å finne de nødvendige betingelser for å kunne erkjenne. Hermed stilte han opp forstandens funksjoner samt de tolv forstandskategorier, muligens den mest kritiserte del av hans filosofi.

I [[Kritikk_av_den_rene_fornuft#Annen_avdeling._Den_transcendentale_dialektikk|den transcendentale dialektikk]] forsøkte Kant å finne fram til de tidspunkter hvor vi bruker vår erkjennelse på måter vi ikke har rett til, det vil si hvor vi overskrider hva vår erkjennelse er i stand til. Han kalte disse for transcendentale illusjoner og mente at de var en uunngåelig del av menneskesinnet da vi alltid vil forsøke å overskride grensene for vår egen erkjennelse.