Redigerer Ernest Shackleton (avsnitt)

== Siste ekspedisjon og død ==
[[Fil:Shackleton's Ship Quest 1921.JPG|thumb|[[DS «Quest»|«Quest»]] passerer under [[Tower Bridge]] i [[London]].]]
{{Utdypende artikkel|Shackleton–Rowett-ekspedisjonen}}
I 1920 begynte Shackleton å vurdere mulighetene for en siste ekspedisjon. Han var gått lei av hele forelesningssirkuset. Han vurderte sterkt å dra til området ved [[Beauforthavet]] i [[Arktis]], et stort område som enda ikke var utforsket. Han fikk noe interesse for denne ideen fra de canadiske myndighetene.{{Sfn|Fisher|s=441–46}} Med støtte fra [[John Quiller Rowett]], en tidligere skolevenn, gikk han til innkjøp av den 125&nbsp;tonns norske selskuten «Foca I» og døpte den om til [[DS «Quest»|«Quest»]].{{Sfn|Fisher|s=441–46}}{{Sfn|Riffenburgh|2006|s=892}} Planen ble imidlertid endret, og destinasjonen ble Antarktis. Prosjektet ble av Shackleton definert som en «oseanografisk og sub-antarktisk ekspedisjon».{{Sfn|Fisher|s=441–46}} Målene for denne satsingen var upresise, men en omseiling av det antarktiske kontinentet og undersøkelser av noen «forsvunne» sub-antarktiske øyer, slik som [[Tuanaki]], ble nevnt som mål.{{Sfn|Huntford|s=684}}{{Sfn|''The Spokesman-Review'', februar 1922}}

[[Fil:Shackleton Grave SouthGeorgia.jpg|thumb|upright|left|Sir Ernest Shackletons grav i [[Grytviken]] på [[Sør-Georgia]].]]

Rowett gikk med på å finansiere hele ekspedisjonen. Denne ble kjent som Shackleton–Rowett-ekspedisjonen og forlot England 24. september 1921.{{Sfn|Huntford|s=684}} Selv om noen av Shackletons tidligere mannskap ikke hadde mottatt full betaling etter Endurance-ekspedisjonen, ble flere av dem med på en ny ekspedisjon med sin gamle «sjef».{{Sfn|Huntford|s=684}} Da gruppen ankom [[Rio de Janeiro]] ble Shackleton rammet av et mistenkt hjerteinfarkt.{{Sfn|Huntford|s=687}} Han avslo en grundig medisinsk undersøkelse og «Quest» fortsatte sørover, og 4. januar 1922 ankom de [[Sør-Georgia]].

I de tidlige timene neste dag kalte Shackleton ekspedisjonens lege, [[Alexander Macklin]],{{Sfn|Fisher|s=476–78}} til sin kabin. Han klaget over ryggsmerter og andre plager. Ifølge Macklins egne utsagn, fortalte han Shackleton at han hadde overdrevet ting og burde forsøke å  «føre et mer normalt liv», hvorpå Shackleton svarte: «Du vil alltid at jeg skal gi opp ting, hva er det jeg burde gi opp?» «Først og fremst alkohol, sjef» svarte Macklin.{{Efn|name=sitat10}} En kort tid etter, kl. 02:50 på natten 5. januar 1922, fikk Shackleton et nytt og denne gang fatalt hjerteinfarkt.{{Sfn|Fisher|s=476–78}}

Macklin, som utførte obduksjonen, konkluderte med at dødsårsaken var forkalkning av koronararteriene som var blitt forsterket av «overanstrengelse i en periode hvor han var svak».{{Sfn|Alexander|s=193}} [[Leonard Hussey]], en veteran fra Endurance-ekspedisjonen, tilbød seg å dra tilbake til Storbritannia med Shackleton. Mens han var i [[Montevideo]] på vei mot England, mottok han imidlertid en beskjed fra Shackletons kone, Emily, hvor hun ba om at mannen hennes skulle bli gravlagt i Sør-Georgia. Hussey returnerte til Sør-Georgia med Shackleton ombord i dampbåten «Woodville», og 5. mars 1922 ble Shackleton gravlagt på [[Grytviken]] kirkegård etter en kort minnestund i den lutherske kirken.{{Sfn|Fisher|s=481–83}} Macklin skrev i sin dagbok: «Jeg tror dette er slik 'sjefen' selv ville ha hatt det, stående ensom på en øy langt unna sivilisasjonen, omgitt av stormfulle hav, og i nærheten av en av hans største bragder.»{{Efn|name=sitat11}}

27. november 2011 ble asken etter [[Frank Wild]] gravlagt på høyre side av Shackletons gravsted i Grytviken. Innskripsjonen på den grovhuggede steinen som ble satt ned for å markere stedet lyder: «Frank Wild 1873–1939, Shackletons høyre hånd.»{{Efn|name=sitat12}}{{Sfn|Telegraph, ''Forgotten hero''}}