Redigerer Embetsmannsstaten (avsnitt)

==== Steile fronter - Stang mot Sverdrup (1870–1872) ====
[[Bilde:Frederik Stang crop.jpg|miniatyr|[[Frederik Stang]] fikk tøff motstand i andre halvdel av sitt ministerium, spesielt av [[Johan Sverdrup]].]]I 1870 døde fire viktige figurer innen norsk politikk, agitatorene [[Aasmund Olavsson Vinje]] og [[Bernhard Dunker]], og de to politikerne Ole Gabriel Ueland og Anton Martin Schweigaard.<ref>Side 480, Try</ref> Uelands bondepolitikk med skepsis mot partipolitikk og fokus på det lokale var allerede på vei ut, mens Schweigaards embetsmannsstat fortsatt levde, om enn i større kamp mot Stortinget enn noen sinne før. Valgene i 1870 var også valg som forrykket balansen enda mer til fordel bondegrupperingen på bekostning av embetsstanden. Avisen ''[[Morgenbladet]]'' skrev oppgitt at «Fjernelsen af enhver repræsentant, der hævede sig over den simpleste Listerske smålighet, har lykkes godt, og udhugsten har været næsten fuldstændig.» – den listerske smålighet spiller på Søren Jaabæk, som var fra Mandal. Jaabæk hadde også benyttet seg av sitt populære blad ''Folketidende'', og hintet om hvem bøndene og bondevennene burde stemme på.<ref>Side 480-81, Try</ref> 

Perioden startet med det flere historikere har omtalt som en «lynkrig», der opposisjonen gikk seirende på en rekke punkter. Først var det mistillitsvedtak mot en av Stangs ministre, som måtte gå av. Deretter ble den kommunale stemmeretten vedtatt.<ref>Side 65, Gro Hagemann: Det moderne gjennombrudd 1870-1905, bind 9 i Aschehougs norgeshistorie, Aschehoug, Oslo, 1997.</ref> En annen var da regjeringen Stang i 1871 oppleve sterk motgang i Stortinget da unionsforslaget foreslått av unionskomiteen falt med klar margin. Det at motstanderne av regjeringen og bøndene, som var skeptiske eller likegyldige til skandinavismen, stemte mot, var ikke uvanlig. Imidlertid hadde selv de som vanligvis var regjeringsvennlige stemt imot, og dette tok Stang hardt. Han gikk derfor over til sterk motstand mot Stortinget, hvorav et av trekkene ble et mislykket forsøk på å begrense stortingssesjonene ned mot tre måneder.<ref>Side 481-82, Try</ref>

I 1872 døde Karl IV, og ny konge ble [[Oscar II]]. Oscar II var opptatt av å komme på god fot med nordmennene, og gikk med på å fjerne stattholderposisjonen som sin morgengave (innrømmelse til nordmennene). Dette var den samme morgengaven som hans bror Karl IV hadde lovet å gi, men måtte trekke seg fra. Denne gangen gikk det langt enklere og uten de store protestene fra svenske politikere, med unntak av de svært konservative og de radikale.<ref>Side 329, Jensen. Jensen bruker begrepet «ultrakonservative»</ref> Det øyeblikkelige resultat av dette var at Frederik Stang nå ble «statsminister» i stedet for «førstestatsråd». Dermed hadde Stang lyktes med det som i sin tid var kongstanken til Birch-Reichenwald. Hans utfordring nå var at unionssaken så kraftig hadde vekket bønder som tidligere var uinteressert i rikssaker og politiske prinsippspørsmål. Nå kunne Johan Sverdrup gå videre i sin kamp for å få gjennom statsrådssaken.<ref>Side 325, Jensen</ref>