Redigerer Discoveryekspedisjonen (avsnitt)

== Hjemkomst ==
[[Fil:Bull Pass - Antarctica.jpg|thumb|left|De tørre dalene i fjellene i vest på Victoria Land, oppdaget under ekspedisjonens reise mot vest.]]
På tilbakereisen til Storbritannia ble mottakelsen til å begynne med holdt hemmelig. Markham var til stede for å møte skipet i [[Portsmouth]] da «Discovery» la til 10. september 1904, men ingen myndighetspersoner hilste gruppen da den ankom London et par dager senere.<ref name="P80">Preston, s. 80–84</ref> Likevel var det betydelig offentlig entusiasme for ekspedisjonen, og offisielle anerkjennelser fulgte. Scott ble raskt forfremmet til [[kommandør]]. Han ble invitert til [[Balmoral Castle]] for å møte [[Edward VII av Storbritannia|Kong Edward VII]], som tok ham opp som kommandør (CVO) i [[Royal Victorian Order]]. Han fikk også en rekke medaljer og utmerkelser fra utlandet; blant annet den [[Frankrike|franske]] [[Æreslegionen]].<ref>Crane, s. 309</ref> [[Polarmedaljen]] og forfremmelser ble gitt til andre offiserer og mannskap.<ref>Preston, s. 82</ref>

De viktigste geografiske resultatene som ble oppnådd på ekspedisjonen, var oppdagelsen av King Edward VII Land, bestigelsen av fjellene i vest og oppdagelsen av polarplatået, den første sledeturen på platået og barriereturen til ny sørlig rekord på 82°17'S. Rossøyas natur ble fastslått,<ref>Preston, s. 47</ref> [[Transantarktiske fjellkjede]] ble kartlagt til 83°S,<ref>Wilson (dagbok 30. desember 1902), s. 230</ref> og posisjoner og høyder på mer enn 200 individuelle fjell ble beregnet.<ref>Preston, s. 77</ref> Mange andre objekter ble identifisert og navngitt, og det var omfattende undersøkelser av kysten.

Det ble også gjort funn av stor vitenskapelig betydning. Disse omfattet snøfrie tørre daler i fjellene i vest, kolonien med keiserpingviner ved Cape Crozier og vitenskapelige bevis på at isbarrieren var en flytende [[isbrem]].<ref name="Crane_272-3">Crane, s. 272&ndash;73</ref> Et fossilt blad oppdaget av Ferrar, hjalp med å påvise Antarktikas forhold til superkontinentet [[Gondwana]].<ref name="Crane_272">Crane, s. 272</ref> Tusenvis av geologiske og biologiske prøver ble samlet og nye marine arter ble identifisert. Plasseringen av den magnetiske Sydpolen hadde også blitt kalkulert med en rimelig nøyaktighet.

Et generelt bifall fra marinens hydrograf-sjef (og tidligere motstander av Scott) [[William Wharton]] over de vitenskapelige resultatene var oppmuntrende.<ref>Crane, s. 302</ref> Nøyaktigheten av de [[meteorologi]]ske dataene var imidlertid omstridt i vitenskapelige kretser, og ble kritisert av blant andre presidenten i Physical Society of London, Dr [[Charles Chree]].<ref>Huntford, s. 229&ndash;30</ref> Scott forsvarte ekspedisjonens arbeid, men privat innrømte han at Royds' papirarbeid hadde vært «fryktelig sjuskete».<ref>Crane, s. 392</ref>

Det at de ikke unngikk [[skjørbuk]] var et resultat av medisinsk uvitenhet om årsakene til sykdommen heller enn ekspedisjonens skyld. På den tiden var det kjent at et kosthold bestående av ferskt kjøtt kunne gi en kur, men ikke at mangel på det var en årsak.<ref>Preston, s. 219</ref> Dermed ble ferskt [[seler|selkjøtt]] tatt med på reisen sørover «i tilfelle vi finner oss selv angrepet av skjørbuk».<ref>Wilson (dagboknotat 15. oktober 1902), s. 202</ref> Under [[Nimrod-ekspedisjonen]] i 1907&ndash;09 hadde Shackleton unngått sykdommen gjennom et forsiktig kosttilskudd, bestående av blant annet ekstra pingvin- og selkjøtt.<ref>Riffenburgh s. 190&ndash;91</ref> Likevel hadde løytnant [[Edward Evans]] nesten dødd i løpet av [[Terra Nova-ekspedisjonen]] i 1910&ndash;13, og skjørbuk var spesielt ødeleggende for [[Rosshavsgruppen]] i 1915&ndash;16. Det forble en fare frem til årsakene ble fastslått rundt 25 år etter Discovery-ekspedisjonen.<ref>Huntford, s. 163</ref>