Redigerer Det romerske keiserriket (avsnitt)

==== Det flaviske dynasti ====
{{utdypende|Flaviske dynasti}}
Til tross for at det var kortlivet hjalp Det flaviske dynasti til å gjenopprette stabiliteten i riket. Selv om alle tre keiserne er blitt kritisert, spesielt for sin sentraliserte styremåte, bidro deres reformer og effektive styre til et stabilt keiserrike som ville vare godt inn i det tredje århundre. De flaviske keisernes militære bakgrunn var med på å ytterligere undergrave senatet, og steget fra ''princeps'', først blant likemenn, til ''imperator,'' eller keiser, ble fullført i denne perioden.

===== Vespasian =====
{{utdypende|Vespasian}}
[[Fil:Vespasian 01.jpg|thumb|250px|[[Vespasian]]]]
[[Vespasian]] var en svært suksessfull romersk general, som hadde fått kontrollen over store deler av den østlige delen av Romerriket. Etter Othos selvmord klarte Vespasian å kapre Romas vinterkornlager i Egypt, noe som førte til at han kom i en god posisjon i forhold til sin konkurrent, Vitellius. Den 20. desember 69, klarte noen av Vespasians partisaner å okkupere Roma. Vitellius ble drept av sine egne tropper, og dagen etter ble Vespasian akseptert som keiser av senatet. Han var 60 år, krigsforherdet, og en lite karismatisk keiser, men skulle likevel ble en utmerket hersker.

Vespasian klarte å frigjøre Roma fra de finansielle byrdene den hadde blitt utsatt for under Nero og borgerkrigene. Han økte ikke bare skattene, men dannet nye former for taksering. Gjennom sin makt som censor, klarte han å undersøke den skattemessige statusen for alle byer og provinser i riket. Gjennom dette skattesystemet, klarte han å erverve seg et overskudd i [[statskassen]], noe som muliggjorde investeringer i offentlige byggeprosjekter. Det var Vespasian som først ga fullmakt til byggingen av [[Colosseum]] (Flaviske Amfiteater). Han bygde også et forum, der det i sentrum var et tempel for fred. I tillegg ga han betydelig økonomisk støtte til kulturvirksomhet.

===== Titus =====
{{utdypende|Titus}}
[[Fil:Arch of Titus (Roma).jpg|miniatyr|249x249pk|Titusbuen, et av keiserens mange byggverk]]
[[Titus]], Vespasians eldste sønn, hadde blitt oppdratt til å herske. Han hadde tjenestegjort som en effektiv general under sin far, og hjulpet til med å sikre den østlige delen av riket. Titus hadde hatt kommandoen over de romerske legionene i [[Syria]] og [[Iudaea]], der han hadde knust det store jødeopprøret. Han hadde i flere år delt konsulatet med sin far, og mottatt gode kritikker. 

Da Titus tok over makten i 79 brøt vulkanen [[Vesuv]] ut i [[Pompeii]], og i 80 ble Roma nok en gang rammet av brann. I ettertiden ble Titus populær på grunn av sin storstilte gjenoppbygging av Roma, Colosseum ble som kjent fullført av Titus. Dette ble feiret med en storstilt fest som varte 100 dager, der 100 [[gladiator]]er kjempet om ære og berømmelse. Titus døde i 81, i en alder av 41 år. Dødsårsaken skal ha vært sykdom, men det er hevdet at han ble forgiftet av sin bror Domitian, som ønsket å tiltre som keiser. Uansett dødsårsak, hans bortgang førte til [[landesorg]] og et stort savn blant borgerne i Roma.

===== Domitian =====
{{utdypende|Domitian}}
Alle de flaviske keiserne hadde, på grunn av deres autokratiske styremåte, et dårlig forhold til Senatet. Av disse var det bare [[Domitian]] som virkelig kom i trøbbel med senatorene. Hans kontinuerlige kontroll av konsul- og censorstolen, førte til at han ble upopulær i senatet. I tillegg opptrådte han som imperator i forhold til militæret, noe som motsa de prinsippene keiserne under principatet stod for. De skulle være princeps, først blant likemenn. Til tross for uoverensstemmelsene med senatet, var Domitian populær blant folket i Roma. Dette kom blant annet av at han donerte penger til hver bolig i Roma, i tillegg til de spektakulære showene han arrangerte i det nye Colosseum. Domitian hadde tilsynelatende de samme gode skattemessige talentene som sin far, Vespasian, for til tross for hans enorme pengebruk, kom hans etterfølgere til en godt utstyrt statskasse.

Mot slutten av sin regjeringstid ble Domitian svært paranoid, noe som kan ha sine røtter i behandlingen han fikk av sin far. Hans far gav ham store ansvarsområde, men han ble aldri satt til noe viktig uten overvåkning. Hans paranoia var antageligvis medskyldig i de nærmest sykelige ettervirkningene av Antonius Saturnius korte opprør i år [[89]]. Domitian satte i gang massive arrestasjoner, henrettelser, og beslagleggelser av eiendom. Til slutt gikk det så langt at hans nærmeste familie, venner og rådgivere ikke lenger følte seg trygge, noe som førte til at han ble drept i [[96]]. Mordet skal ha blitt arrangert av hans argeste motstandere i Senatet, Stephanus, medlemmer av pretorianergarden og keiserinnen Domitia Longina.