Redigerer Det engelske kaos under Stefan (avsnitt)

== Historiografi ==
[[Fil:Peterborough.Chronicle.firstpagetrimmed.jpg|thumb|Den første siden av Peterborough-elementet av Den angelsaksiske krønike, skrevet rundt 1150 og inneholder detaljer om hendelsene i borgerkrigen. ''[[Peterborough-krøniken]]'' inneholder en øyenvitneskildring fra borgerkrigen og de lidelser den førte med seg. Ifølge denne krøniken var Stefan en «softe and gode» mann som «no iustice didde», og «Crist and alle his sayntes slept». Dette og «mare thanne we cunnen sæin, we tholeden xix wintre for ure sinnes», hvilket betyr at «Kristus og alle helgnene sov» og «mer enn hva vi kan si, vi led i 19 vintre for våre synder».]]

Mye av den moderne historien om kaoset og borgerkrigen under Stefan er basert på kronikører som levde i eller nær midten av 1100-tallet, og dannet en relativ rik redegjørelse av perioden.<ref>King (2006), s. 195.</ref> Alle av de fremste krøniker fremmet betydelig regional ensidighet i hvordan de framstiller de uensartete hendelsene. Flere av de fremste krønikene ble nedtegnet i sørvestlige England, inkludert [[Gesta Stephani]] («Stefans gjerninger»), og [[William av Malmesbury]]s [[Historia Novella]] («Nye historie»).<ref name="Davis_146">Davis (1977), s. 146.</ref> I Normandie skrev [[Orderic Vitalis]] sin Kirkehistorie som dekket perioden fram til 1141, og [[Robert av Torigni]] skrev en senere historie om resten av de senere årene.<ref name="Davis_146"/> [[Henry av Huntingdon]], som levde øst i England, skrev [[Historia Anglorum]] som gir en regional redegjørelse av konlikten.<ref>Davis (1977), s. 147, 150.</ref> Den angelsaksiske krønike var ikke lenger den gode kilde til hendelser som tidligere, men huskes for talende utsagn om krigen, særskilt dens beskrivelse av at «menn sa åpent at Kristus og hans helgener sov».<ref>Davis (1977), s. 151; Bradbury (2009), s. 215.</ref> De fleste krøniker er preget av ensformighet og forutinntatthet for eller mot de fremste politiske figurer i konflikten.<ref>Davis (1977), Davis, s. 146–152.</ref>

Bruken av betegnelsen «anarkiet» for å beskrive borgerkrigen i engelsk historiografi har vært emne for stor diskusjon. Begrepet er i seg selv ikke samtidig, men har sin opprinnelse i [[Viktoriansk tid|senviktoriansk tid]]. Mange historikere i denne tiden sporet en progressiv og [[Universalisme|universalistisk]] kurs for den politiske og økonomiske utviklingen i England under middelalderen.<ref>Dyer (2009), s. 4; Coss (2002), s. 81.</ref> [[William Stubbs]], som fulgte denne [[Whighistorie|«whiggiske»]] tradisjonen, analyserte de politiske aspektene i perioden i hans verk  Constitutional History of England (1874). Her framhevet han et tilsynelatende brudd i utviklingen av den engelske konstitusjonen på 1140-tallet, og det fikk hans student John Round til å utvikle betegnelsen «anarkiet» for å beskrive perioden.<ref>Crouch, David (februar 2011): [http://www.history.ac.uk/reviews/review/1038 «Review of ''King Stephen''»], (review no. 1038), ''Reviews in History''</ref> Senere historikere har imidlertid kritisert betegnelsen da analyser av de finansielle nedtegnelser og andre dokumenter fra perioden antyder at den faktiske sammenbruddet i lov og orden under konflikten har vært mer nyansert og lokalisert enn kronikørenes redegjørelser alene har antydet.<ref>White (2000), s. 14–15; Hollister (1994), s. 51–54.</ref> Ytterligere arbeid på 1990-tallet har tolket på nytt Henriks anstrengelser i etterkrigstidens periode med gjenoppbygging, og antyder et større nivå av kontinuitet med Stefans regjering under krigen enn hva som tidligere hadde vært antatt.<ref>White (2000), s. 75–76.</ref> Betegnelsen «anarkiet» er fortsatt benyttet av engelske historikere, stort sett av tradisjonelle årsaker og sjelden uten forbehold.<ref>White (2000), s. 12; Carpenter (2004), s. 176; King (1994), s. 1.</ref>

Et trekk av borgerkrigen for begge parter var økningen i antallet jarledømmer. [[Vilhelm erobreren]] benyttet posisjonen som jarl i en klar hensikt ved at han knyttet den til forsvaret av grensene mot Wales og Skottland, og mot kanalen. Hans sønner var sparsommelige i utnevnelsen av nye. Vilhelm Rufus utnevnte 3, og Henrik I i hele sin lange tid som konge kun 2. Det var 7 jarler da Stefan ble kronet, og i de fire årene mellom 1138 og 1142 hadde dette antallet ble økt til 22, Stefan hadde lagt til 9 og keiserinnen 6. De jarlene ble på begge sider rekruttert fra den mest aristokratiske del av de anglo-normanniske slektene.<ref>Poole (1987), s. 157</ref>