Redigerer Den angolanske borgerkrigen (avsnitt)

== 1990-tallet ==
Politiske endringer i utlandet og militære seire hjemme tillot regjeringen å gå over fra en nominell kommunistisk stat til en nominelt demokratisk. Namibias uavhengighetserklæring, internasjonalt anerkjent 1. april, eliminerte trusselen mot MPLA fra Sør-Afrika, da SADF trakk seg fra Namibia. MPLA avskaffet ettpartisystemet i juni og avviste marxistisk-leninisme på MPLAs tredje kongress i desember, og formelt endret partiets navn fra MPLA-PT til MPLA. Nasjonalforsamlingen vedtok lov 12/91 i mai 1991, sammenfallende med tilbaketrekningen av de siste kubanske troppene, og definerte Angola som en "demokratisk stat basert på rettsstaten" med et flerpartisystem. Observatører møtte slike endringer med skepsis. En del av UNITAs tidligere allierte bytter side, lokket av penger. UNITAs leder Savimbi gjør opprenskinging innen UNITA avde han kan ha sett på som trusler mot hans ledelse eller som stilte spørsmålstegn ved hans strategiske kurs. Blant de drepte i rensingen var Tito Chingunji og hans familie i 1991. Savimbi benektet at han var involvert i Chingunji-drapet.

=== Black, Manafort, Stone and Kelly ===
Savimbi skal fra 1985 ha brukt lobbyfirmaet Black, Manafort, Stone and Kelly, for å lobbyere den amerikanske regjeringen for hjelp, fremstille UNITA gunstig i vestlige medier og skaffe støtte blant politikere i Washington. Savimbi var svært vellykket i dette arbeidet. Og UNITA skal ha mottatt 60 millioner dollar årlig fra USA i årene 1985-1992. En del av pengene skal Savimbi ha brukt på personlig luksus. Regjeringstropper såret Savimbi i kamper i januar og februar 1990, men ikke nok til å begrense mobiliteten hans. Han dro til Washington, D.C., i desember og møtte president George H. W. Bush igjen, den fjerde av fem turer han tok til USA. Våpnene han ville få fra Bush hjalp UNITA til å overleve selv etter at amerikansk støtte stoppet. I 1992 med den kalde krigen over stoppet USA pengestøtten.

=== Bicesse-avtalen ===
President dos Santos møtte Savimbi i [[Lisboa]] og undertegnet Bicesse-avtalen, den første av tre store fredsavtaler, 31. mai 1991, etter mekling av den portugisiske regjeringen. Avtalene la opp en overgang til flerpartidemokrati under tilsyn av FNs UNAVEM II-oppdrag, med et presidentvalg som skulle holdes innen et år. Avtalen forsøkte å demobilisere de 152 000 aktive krigerne og integrere de gjenværende regjeringstroppene og UNITA-opprørerne i en 50 000 mann sterk angolansk hær. Mens UNITA stort sett ikke avvæpnet, overholdt FAA avtalen og demobiliserte, dette gjorde regjeringen militært mye svakere.

Angola holdt den første runden av sitt presidentvalg i 1992 29. - 30. september. Dos Santos mottok offisielt 49,57% av stemmene og Savimbi fikk 40,6%. Siden ingen kandidater mottok mer enn 50% av stemmene, måtte det i henhold til valgloven holdes en andre runde med mellom de to kandidatene som fikk flest stemmer. Savimbi og åtte andre opposisjonspartier sa at valget verken hadde vært fritt eller rettferdig. Dette ble støttet av utenlandske valgobservatører. En offisiell observatør skrev at det var lite FN-tilsyn, at 500.000 UNITA-velgere ble fratatt og at det var 100 hemmelige valglokaler. Savimbi sendte Jeremias Chitunda, visepresident for UNITA, til Luanda for å forhandle om vilkårene for andre runde. Valgprosessen brøt sammen 31. oktober, da regjeringstropper i Luanda angrep UNITA. Sivile brukte våpen de hadde mottatt fra politiet noen dager tidligere, og gjennomførte hus-til-hus-raid og drepte og arresterte hundrevis av UNITA-tilhengere. Regjeringen tok sivile i lastebiler til Camama kirkegården og Morro da Luz-kløften, skjøt dem og begravde dem i massegraver. De angrep også Chitundas konvoi 2. november, og trakk ham ut av bilen sin og skjøt ham og to andre i ansiktet. MPLA massakrerte totalt over ti tusen UNITA- og FNLA-velgere på få dager i det som i ettertid har blitt  kjent som Halloween-massakren. Savimbi sa at valget verken hadde vært fritt eller rettferdig, og nektet å delta i andre runde. Deretter fortsatte han med å gjenoppta væpnet kamp mot MPLA.

Så, i en serie med stor militær fremgang, fikk UNITA kontroll over Caxito, Huambo, M'banza Kongo, Ndalatando og Uíge, provinshovedsteder de ikke hadde hatt kontroll over siden 1976, og de presset på mot Kuito, Luena og Malange. Selv om de amerikanske og sørafrikanske regjeringene hadde sluttet å hjelpe UNITA, fortsatte forsyningene å komme fra Mobutu i Zaire.  9. januar startet UNITA en 55-dagers kamp om Huambo. Hundretusener flyktet og 10.000 ble drept før UNITA fikk kontroll 7. mars. Regjeringen svarte på tilbakegangene med etnisk rensing av Bakongo, og i mindre grad Ovimbundu, i flere byer, særlig Luanda. Spesielt 22. januar ble mange drept i det som fikk navnet Bloody Friday-massakren. UNITA og regjeringsrepresentanter møttes fem dager senere i Etiopia, men forhandlingene klarte ikke å gjenopprette freden. FNs sikkerhetsråd sanksjonerte UNITA gjennom resolusjon 864 15. september 1993 og forbød salg av våpen eller drivstoff til UNITA. Kanskje det tydeligste skiftet i USAs utenrikspolitikk dukket opp da president Bill Clinton 23. september 1993 merket UNITA som en "vedvarende trussel mot USAs utenrikspolitiske mål".

I august 1993 hadde UNITA fått kontroll over 70% av Angola. I løpet av 1994 snudde det og regjeringens hadde flere militære suksesser i løpet av året. I november 1994 hadde regjeringen tatt kontroll over 60% av landet. Dette tvang UNITA til å søke fred. Savimbi kalte situasjonen for UNITAs "dypeste krise" siden opprettelsen. Det anslås at kanskje 120 000 mennesker ble drept i de første atten månedene etter 1992-valget, nesten halvparten av antallet tap i de forrige seksten års krig. Begge sider av konflikten fortsatte å begå omfattende og systematiske brudd på krigslovene med UNITA, særlig skyldig i vilkårlig beskytning av beleirede byer, noe som førte til store dødstall for sivile. MPLA-regjeringsstyrkene brukte luftmakt på en vilkårlig måte og resulterte også i høye sivile dødsfall. En ny fredsavtale Lusaka-protokollen ble fremforhandlet i 1994 den var ganske lik Bicesse-avtalen.

=== Lusaka-Avtalen ===
Savimbi var uvillig til å personlig undertegne en ny avtale, UNITAs tidligere generalsekretær Eugenio Manuvakola representere UNITA. Manuvakola og Angolas utenriksminister Venancio de Moura undertegnet Lusaka-protokollen i [[Lusaka]] 31. oktober 1994, og gikk med på å integrere og avvæpne UNITA. Begge sider signerte våpenhvile som en del av protokollen 20. november. I henhold til avtalen ville regjeringen og UNITA stanse all våpenbruk og demobilisere. 5500 UNITA-medlemmer ville bli med i det angolanske nasjonale politiet, 1200 UNITA-medlemmer, inkludert 40 militanter, ville bli med i den raske reaksjonspolitistyrken, og UNITA-generaler ville bli offiserer i de angolanske væpnede styrkene. Utenlandske leiesoldater ville returnere til hjemlandet, og alle parter ville slutte å anskaffe utenlandske våpen. Avtalen ga UNITA-politikere hjem og et hovedkvarter. Regjeringen ble enige om å utnevne UNITA-medlemmer til å lede departementene for gruver, handel, helse og turisme, i tillegg til sju viseministere, ambassadører, guvernørskapene i Uige, Lunda Sul og Cuando Cubango, stedfortredende guvernører, kommuneadministratorer, stedfortredende administratorer, og kommuneadministratorer. Regjeringen ville løslate alle fanger og gi amnesti til alle militante som er involvert i borgerkrigen. Zimbabwes president Robert Mugabe og den sørafrikanske presidenten Nelson Mandela møttes i Lusaka 15. november 1994 for å øke støtten til protokollen. Mugabe og Mandela sa begge at de ville være villige til å møte Savimbi, og Mandela ba ham om å komme til Sør-Afrika, men Savimbi kom ikke. Avtalen opprettet en felles kommisjon bestående av tjenestemenn fra den angolanske regjeringen, UNITA og FN med regjeringene i Portugal, USA og Russland som fulgte, for å overvåke gjennomføringen. Brudd på bestemmelsene i protokollen vil bli diskutert og gjennomgått av kommisjonen. Protokollens bestemmelser, som integrerte UNITA i militæret, våpenhvile og en koalisjonsregjering, var lik de i Alvor-avtalen som ga Angola uavhengighet fra Portugal i 1975. Mange av de samme problemene som ødela forrige avtale gjentok seg, det var gjensidig mistillit mellom UNITA og MPLA, svakt internasjonalt tilsyn, import av utenlandske våpen og en ønske om å opprettholde maktbalansen. Dermed kollapset avtalen.

=== Ny regjeringsoffensiv og fred med deler av UNITA ===
FN utvidet sitt mandat 8. februar 1996. I mars ble Savimbi og dos Santos formelt enige om å danne en koalisjonsregjering. Det internasjonale samfunnet var med på å installere denne samligsregjeringen i april 1997, men UNITA tillot ikke den regionale MPLA-regjeringen å ta kontroll i 60 byer. FNs sikkerhetsråd stemte 28. august 1997 for å innføre sanksjoner mot UNITA. I løpet av 1997 sendte den angolske regjering styrker både til republikken Kongo og til Zaire hvor de deltok i borgerkrigene. De var med på å styrte Mobuto i Zaire, med Mobutos fall mistet UNITA sin viktigste støttespiller.

FN brukte 1,6 milliarder dollar fra 1994 til 1998 på å opprettholde en fredsbevarende styrke. Det angolanske militæret angrep UNITA-styrker i det sentrale høylandet 4. desember 1998. Dos Santos sa at han mente krig var den eneste måten å til slutt oppnå fred, og avviste Lusaka-protokollen. Han ba også FN om å forlate landet, de siste FN-styrkene forlof landet i februat 1998. På slutten av 1998 dannet flere UNITA-sjefer en utbrytergrupp, UNITA Renovada, fordi de var misfornøyde med Savimbis ledelse. I september 1999 startet regjeringsstyrkene en stor offensiv og løpet av resten av 1999 og 2000 ble UNITA presset tilbake flere steder. 11 november 2000 tilbød Dos Santos amnesti til UNITA og utbrytergruppene og mange av UNITAs avdelinger godtok vilkårene. Savimbi godtok det ikke, han trakk seg tilbake til sin historiske base i Moxico sammen sine gjenværende styrker. Disse var imidlertid svært svekket. Regjeringens offensiv presset tilbake og tvang mesteparten av UNITA til fred, men det var sivile som led de største tapene.