Redigerer Danmarks historie (1660–1814) (avsnitt)

=== Omorganisering av hæren ===
I begynnelsen av [[1760]] ble det tydelig at det var behov for en omorganisering av hæren. Styret ønsket en stor og profesjonell hær som samtidig var billigere enn de vervede utenlandske regimentene. Forbildet ble Preussen. Militæreksperten [[Claude Louis de Saint-Germain]] ble kalt til Danmark. Han ønsket en sentralisert militærledelse med militærfolk i ledelsen, innfødte soldater som kjernen i hæren og reduksjon av det store antallet offiserer. Danmark øket utskrivingen til militsen sterkt og utvidet stavnsbåndet fra 4. til 40. år. Krigskanselliet ble omdannet til et generalkrigsdirektorium med offiserer i ledelsen. Denne omorganiseringen ble imidlertid nærmest nøytralisert etter motstand fra offiserskorpset og de sivile lederne som Moltke og [[J.H.E. Bernstorff]]. Utvidelsen av stavnsbåndet (fra 4. til 40. år) sto ved makt.<ref>Hobson 2015, s. 62</ref> I de følgende årene skrev generalitetet ut et stigende antall bønder til tjeneste ved de vervede regimentene.

[[Fil:Johan Hartvig Ernst Bernstorff 2.jpg|mini|[[J.H.E. Bernstorff]] malt av J.L. Tocqué. <br />Portrettsamlingen på [[Frederiksborg slott]]]]

Holdningen i regjeringskretsene skiftet i 1760-årene fra en velvillig innstilling til landbrukstekniske forbedringer til en betraktning av bondebrukets overgang til frihet og eiendom som nøkkelen til avgjørende fremskritt. J.H.E. Bernstorff gjennomførte som den første en mer varig modell for de danske landboreformene da han solgte gårdene under  [[Bernstorff slott|Bernstorff gods]] i landsbyene [[Gentofte]], [[Ordrup]] og [[Vangede]] til festebøndene. Hoveriet ble avløst av en pengeavgift, landsbyjordene utskiftet og gårdene utflyttet. Fremover skulle husmennene ernære seg utelukkende som landarbeidere eller håndverkere og det ble lagt vekt på at de ved utskiftingen kun fikk tildelt så mye jord at de kunne ha en liten have og gressområder nok til en [[Tamfe|ku]]. Folkene bak reformene hadde tro på at den økte arbeidskraften som avløsningen av hoveriarbeidet ga, samt den forbedrede landbruksdrift på bondegårdene ville bety at det var arbeide nok til å forsørge flere husmenn uten jord. Modellen var imidlertid ikke uten problemer.

* Hadde bøndene for eksempel råd til her og nå å kjøpe sine gårder? Enten krevde det bedre lånemuligheter eller en så velstående godseier at han kunne la en stor del av kjøpesummen henstå som prioritet i de nye [[bondegård]]ene. 
* Hvilke bønder skulle ha rett til å kjøpe de fruktbare jordene tett inntil den gamle landsbyen?
* Hvem skulle bekoste den dyre utflyttingen av gårdene fra landsbyen? Hvis man bevarte festesystemet ville det være godseieren, da han jo var eieren av gårdene, men mange godseiere hadde hverken råd eller lyst til det. Ved selveie skulle bonden selv bekoste et nytt hus og avlsbygninger, men dette gjorde overgangen til selveie til en [[hasard]]iøs handel for bonden.

Det siste spørsmålet ble virkelighet da mange av de bøndene som i begynnelsen av 1760-årene hadde kjøpt krongods, ikke kunne trekke fra den store delen av kjøpesummen, som staten hadde la stå som prioritet i gårdene. Derfor endret staten i slutten 1760- og [[1770-årene]] strategi, og ved det fortsatte salg av krongods utbød man i stedet nøkkelklare hovedgårder med tilhørende festegods. Denne kursendringen kom tusener av festebønder på Falster og i Sydsjælland til å betale dyrt for. De nye eierne skulle i en fart ha godset til å forrente seg og utveien var ofte en betraktelig økning av hoveriet og det til og med for en gruppe bønder, hvis hovbyrde tidligere ikke hadde været særlig stor.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=178–181.}}</ref>