Redigerer Curaçao (avsnitt)

=== Slavehandel ===
[[Fil:Slavenschepen voor St. Eustatius.jpg|mini|Nederlandske og britiske slaveskip ved [[Sint Eustatius]].]]
Fra midten av 1600-tallet utviklet Curaçao seg til sentrum for [[Den atlantiske slavehandelen|slavehandelen]] i regionen.<ref>Higman 2011, s. 129.</ref> Den nederlandske slavehandelen var først konsentrert til [[Nederlandsk Brasil]], men fra 1641 begynte kompaniet å bruke Curaçao som transitthavn for slaver fra Afrika.<ref name="Postma 1992, s. 27">Postma 1992, s. 27.</ref> Guvernør [[Matthias Beck]] rapporterte til kompanidirektørene om at det var stor etterspørsel etter slaver i Venezuela og fra 1658 begynte slavehandelen via øya å ta seg opp.<ref name="Emmer 2006, s. 28">Emmer 2006, s. 28.</ref> Nederlandsk Brasil var gått tapt i 1654.

På grunn av [[Tordesillastraktaten]] med [[Portugal]] hadde ikke Spania områder i Afrika og var avhengig av at andre land forsynte de amerikanske koloniene med slaver.<ref name="Postma 1992, s. 29">Postma 1992, s. 29.</ref> Det utviklet seg derfor et system der det ble utstedt kontrakter om forsyning av afrikanske slaver, kjent som ''[[asiento de negros]]''. Da Casa de contratación i [[Sevilla]], organet som kontrollerte asiento-systemet, i 1662 igjen begynte å inngå kontrakter om forsyning av slaver, sikret slavehandlere på Curaçao seg retten til å selge slaver til Spansk Amerika.<ref name="Emmer 2006, s. 28"/> Vestindisk Kompani inngikk i 1667 kontrakt direkte med Spania som sikret monopol på slaveleveranser.<ref name="Postma 1992, s. 33">Postma 1992, s. 33.</ref> 

[[Fil:Slaveshipplan.jpg|mini|Diagram av slaveskip fra omkring 1789. På dette tidspunktet var slavehandelen på Curaçao over.]]
Spanierne betalte kontant og handelen var attraktiv. Etter ankomsten ble slavene samlet i en leir på Negropont før de etter noen uker ble solgt videre.<ref name="Römer-Kenepa-30">Römer-Kenepa 2013, s. 30.</ref> Handelen måtte gå raskt på grunn av den vanskelige tilgangen på mat.

Vestindisk Kompani sto for omkring halvparten av importen på mellom {{formatnum:3000}} og {{formatnum:4000}} slaver årlig til Spansk Amerika, mens det engelske [[Royal African Company]] leverte den andre halvparten.<ref name="Emmer 2006, s. 29">Emmer 2006, s. 29.</ref> Fram til 1730 ble rundt {{formatnum:100000}} slaver solgt til de spanske koloniene i Amerika via Curaçao.<ref name="Emmer 2006, s. 28"/> I tillegg forsynte Curaçao også andre nederlandske, franske og britiske kolonier med slaver.<ref name="Postma 1992, s. 35">Postma 1992, s. 35.</ref> De fleste slavene i den nederlandske slavehandelen ble tatt fra områder ved [[Beninbukta]] og det vestlige Sentral-Afrika fra dagens [[Republikken Kongo|Kongo]] til [[Angola]], en del også fra [[Biafrabukta]] og [[Gullkysten]].<ref name="Rupert-">Rupert 2012, s. 61.</ref>

Fra slutten av 1680-årene gikk det nedover med kompaniets slavehandel. I 1688 hadde det hopet seg opp nesten {{formatnum:5000}} slaver på øya og året etter ble slavemarkedet åpnet for salg til alle kolonier, spanske eller ikke.<ref name="Postma 1992, s. 44-45">Postma 1992, s. 44–45.</ref> I 1690-årene gikk kontraktene over på portugisiske hender, før de i 1701 gikk til franske. Den lukrative kontrakten kompaniet hadde med Spania opphørte endelig etter [[den spanske arvefølgekrig]], da England i 1713 overtok forsyningen av slaver. Slavehandelen via Curaçao gikk nedover. Det siste slaveskipet ankom Willemstad i 1775.<ref name="Emmer 2006, s. 29"/>