Redigerer Camel (band) (avsnitt)

=== Nye innfallsvinkler ===
{{Sitat|Du hører ikke på band som Camel for en kjapp spenning. Man må faktisk høre på dem noen ganger for å registrere musikken.|Anmeldelse av albumet Mirage i musikkmagasinet ''Sounds'' fra mars 1974.<ref>Bandhistorie fra plateomslaget til utgivelsen The Snow Goose fra 2002, Decca Records, London nr. 8829302, side 3. (Lest 26. desember 2007)</ref>|right|center}} Etter vendepunktet på midten av 1970-tallet forlot bandet konseptalbumet og konsentrerte seg mer mot enkeltmelodier. De fikk også en tilnærming mot både elektroniske instrumenter som [[synthesizer]] og mot [[jazz]] i det som nå kalles [[jazz-fusion]], samtidig som platebransjen presset på for å få bandet til å utgi radio– og singelvennlig låter. En kombinasjon av hyppige medlemsutskiftninger med tilhørende nye innflytelser og press fra plateselskapet om å produsere korte kommersielle låter, gjorde at Camel fikk både et radikalt stilskifte mot jazz-fusion og et helt nytt musikalsk aspekt. Dette overrasket bandets fans. I denne perioden ble Camel sammenlignet med blant andre [[Genesis]], [[Marillion]], [[Steve Hackett]], [[Tangerine Dream]] og [[Pendragon]]. 
{{Sitat|Camel nådde et stadium der den eneste forskjellen på en dårlig og en god konsert var om det ble gjort en teknisk fell eller Ikke. Da hadde ikke lenger Camels musikk noen funksjon og det ble mye utskifting i gruppa.|Jan Schelhaas om den nye musikalske retningen Camel tok i 1979.<ref>Verdens Gang – ''Forkjølet Camel på besøk''. s. 34 (Av Morten Stensland, publisert 19. november 1979)</ref>|right|center}}
Melodiene var fortsatt forankret i progrocken, men ble ved hjelp av nye bandmedlemmer og deres innflytelse vinklet mot jazz, samtidig som plateselskapet og bransjen for øvrig ville ha kortere låter for å kunne gi ut singler og dermed også få spilletid på radio og TV. Det var også her bandet indirekte måtte ta stilling til hvilken vei de ønsket å ta, og etter å ha hatt valget mellom en amerikansk retning ([[Santana]]) og en engelsk retning, fortsatte Camel i den sistnevnte retningen som de så utviklet videre utover [[1980-årene|1980-tallet]] med poprocken. Dette veivalget, som omsider også innførte konseptalbum igjen, førte blant annet til at det ene av to kreative sentrum i Peter Bardens forlot bandet.

Bandet var på slutten av 1970-tallet og i begynnelsen av 1980-tallet preget av utskiftninger, som bidro med nye innflytelser stilmessig. Dette forårsaket at Andrew Latimer stod igjen som det eneste kreative sentrum av originalbesetningen da trommeslageren Andy Ward måtte forlate bandet av personlige grunner. Camel gikk som de fleste andre band på denne tiden i retning av popmusikken da [[punk]]rocken gjorde sitt inntog. Denne kursendringen var en av grunnene til at progrock fikk mindre presseoppslag og dermed erfarte lavere salg. Camel eksperimenterte først med atmosfæriske instrumentaler, men på grunn av press fra plateselskapet ble bandet tvunget til å arbeide med korte poplåter som kan minne om [[Alan Parsons Project]]. Dette bandet hadde på sin side flere listetopper i Storbritannia i samme periode, ved siden av at to av Camels medlemmer kom fra det bandet.

Camel ga likevel ikke opp ideene om tidkrevende konseptalbum, og dette kombinert med eksperimentering med stadig nye instrumenter som panfløyte, obo og munnspill samt utenommusikalske begivenheter, som oppstart av nytt plateselskap, gjorde at Camel fikk en ny giv på [[1990-årene|1990-tallet]]. Fra denne perioden av blir lydbildet til Camel preget spesielt av Andrew Latimers gitar og hans rolle i bandet. Musikken og tekstene kan sees som personlige og dype, og som ofte avspeiler Latimers livslange artistiske valg og personlige erfaringer med bandet.