Redigerer Biom (avsnitt)

== Biomer i vann ==
Biomer i vann deles først opp i enten fersk- eller saltvannssystemer, for ferskvannsbiomer grupperer en videre etter om de er ''lentiske'' (stillestående vann) eller ''lotiske'' (strømmende vann, som i en elv). En rekke fysiske egenskaper med vann påvirker tilpasningen og fordelingen av levende organismer, som [[viskositet]] (motstanden vannet skaper mot bevegelse), [[tetthet]], [[Transparens|gjennomsiktighet]], [[trykk]], strømningshastighet, [[varmeledningsevne]] og [[varmekapasitet]].{{sfn|Molles & Sher|2019|p=44–47}}

På landjorden finnes oksygen tilgjengelig alle steder, men i vann er det begrensninger på hvor mye oksygen som kan løses opp. Oksygen er grunnleggende for nesten alle levende organismer, dermed er oksygen i vann en begrenset ressurs med stor variasjon i tilgjengelighet. Konsentrasjonen av oksygen avhenger av omgivelsene, og er gitt av sollys, temperatur, vannsirkulasjon, saltinnhold og oksygenbehovet til organismer med åndedrett.{{sfn|Molles & Sher|2019|p=44–47}}

Omtrent 80 % av all solenergi som stråler ned i vannet blir absorbert de første {{nowrap|10 meterne}}. Som på landjorden er det organismer som omdanner sollys og oksygen til energi ved [[fotosyntese]]. Disse er vannets primærprodusenter, og utgjøres av blant annet [[vannplante]]r, [[alger]] og [[blågrønnbakterier]]. En annen viktig konsekvens av sollyset er at det oppstår oppvarming av vannet, som i neste omgang setter i gang strømninger. Dermed blir blant annet energi, næringsstoffer og oksygen transportert rundt i vannmassene, både i innsjøer og i havet.{{sfn|Molles & Sher|2019|p=44–47}}

Det finnes en rekke måter å inndele biomer i vann på, for eksempel [[hav]], grunt vann med [[tarer|tareskog]] og [[koralldyr|koraller]], [[strand]], overgangsmiljøer (elvemunning, [[brakkvann]]sområder, [[mangrove]]skoger og [[våtmark]]er i ferskvann), [[elv]]er og [[innsjø]]er.{{sfn|Molles & Sher|2019|p=54–73}}

Jordens havoverflate er rundt 360 millioner km², og utgjør drøyt 70 % av jordens totale overflate. Rundt 97,3 % av jordens totale vannmengde finnes i havet, den resterende mengden finnes i blant annet vassdrag, grunnvann, snø og isdekkede områder. Havets totale volum er rundt 1,3 milliarder km³.<ref>{{Kilde www | forfatter= Elert, Glenn | url= https://hypertextbook.com/facts/1997/EricCheng.shtml | tittel= Area of Earth's Oceans | besøksdato = 14. desember 2020 | utgiver= The Physics Factbook | arkiv_url= | dato = 2001 }}</ref>

=== Hav ===
[[Fil:Pacific Ocean surface 2.jpg|mini|[[Stillehavet]] dekker en stor del av jordklodens totale overflate. {{byline|NASA}}]]

[[Hav]]et dekker over 360 millioner km² av jordkloden. Det er sammenhengende, men det er vanlig å dele det inn i de tre hoveddelene [[Stillehavet]], [[Atlanteren]] og [[Indiahavet]]. I tillegg er det en rekke mindre hav tilknyttet disse. Stillehavet er det dypeste, med en gjennomsnittlig dybde på over {{nowrap|4000 m}}, mens Atlanteren og Indiahavet har et gjennomsnitt på {{nowrap|3900 m}}.{{sfn|Molles & Sher|2019|p=49–54}}

Sollys svekkes svært mye nedover i havet. Ved en dybde på {{nowrap|600 m}} vil det selv på en skyfri dag og med helt klart vann, være nesten mørkt. Gjennomsnittlig er det derfor en havdybde på {{nowrap|3400 m}} som er helt uten lys, bortsett fra lyset fra noen selvlysende (''[[bioluminescens]]'') fisker og virvelløse dyr. På grunn av havenes store dybde er det meste av vannmassene svært kjølige, med lavest temperatur rundt Antarktis på {{nowrap|−1,5 °C}}. Høyest overflatetemperatur er rundt {{nowrap|27 °C}} ved ekvator. [[Havstrøm]]mer drives av atmosfærens vinder, i tillegg til at forskjellig havtemperatur og saltholdighet skaper sterke strømmer ([[termohalin sirkulasjon]]).{{sfn|Molles & Sher|2019|p=49–54}}

Saltholdigheten (''[[salinitet]]'') i havet varierer med breddegrad, og er typisk på rundt {{nowrap|35 g}} salt per {{nowrap|1 kg}} vann ({{nowrap|35 ‰}}). Minst saltinnhold er det ved ekvator og høyere enn 40° nord og sørlig bredde, ettersom nedbøren overskrider fordampningen. [[Østersjøen]] har en saltholdighet på bare {{nowrap|7 ‰}} på grunn av tilførsel av mye ferskvann, mens [[Rødehavet]], som er omgitt av ørken, har et saltinnhold på {{nowrap|40 ‰}}. Viktige [[ion]]er i havet er [[natrium]] (Na<sup>+</sup>), [[magnesium]] (Mg<sup>2+</sup>) og [[klorid]] (Cl<sup>−</sup>). Konsentrasjonen av ionene er omtrent den samme i alle hav. Når det gjelder oksygen er innholdet i en liter havvann rundt {{nowrap|9 ml}}, altså svært mye mindre enn i atmosfæren (rundt {{nowrap|200 ml}}). Typisk blir oksygeninnholdet lavere dypere ned i havet.{{sfn|Molles & Sher|2019|p=49–54}}

I havet skjer omtrent halvparten av all fotosyntese på jorden. Diversitet, sammensetning og mengden av organiske organismer i havet er sterkt avhengig av fysiske og kjemiske forhold i vannet. Det grunne øverste laget av havet hvor sollyset gjør seg gjeldende kalles [[den eufotiske sonen]]. I denne regionen omdanner planteplankton sollys til organisk materiale via fotosyntesen. Sammen med disse drifter dyreplankton som spiser planteplankton. Under den eufotiske sonen skjer det praktisk talt ikke noen fotosyntese, men allikevel er det mange organismer lengre ned. I hele havet finner en fisk i alle former, fra små selvlysende organismer til store haier, det finnes [[virvelløse]] dyr, fra små krepsdyr til store [[blekksprut]]er. Selv på dypere hav enn {{nowrap|10 000 m}} finnes det liv, som stort sett får sin næring fra organisk materiale fra overflaten.{{sfn|Molles & Sher|2019|p=49–54}}

Det åpne havet er tilholdssted for tusenvis av organismer uten motstykke på land. Her finnes det hele 28 dyrerekker – mot 11 i det terrestriske miljøet, og 14 i innsjøer – hvorav 13 er kun finnes i det marine miljøet. Det store forskningsprosjektet [[Census of Marine Life]] som publiserte sin rapport i 2010, beskrev {{nowrap|250 000}} arter i havet. Enda mener en at det er mange flere.{{sfn|Molles & Sher|2019|p=49–54}}

=== Tareskog og koraller ===
[[Fil:Callyspongia sp. (Tube sponge).jpg|mini|Korallrev er levested for en rekke organismer. Koraller er dyr og ikke planter. De kan se ut som planter fordi de ikke beveger seg, men står fast på havbunnen. Men i motsetning til planter lager ikke koraller sin egne næringsstoffer.<ref>[https://oceanservice.noaa.gov/facts/coral.html Are corals animals or plants?] ''NOAA: National Ocean Service''.</ref>{{byline|Nick Hobgood}}]]

På grunt vann i kystområder med steingrunn vokser [[tareskog]]. Denne finnes ved kysten, helt fra tempererte til subpolare områder. Desto nærmere ekvator en kommer, jo mer tar [[korallrev]] over for tareskog.{{sfn|Molles & Sher|2019|p=54–57}}

Felles for korallrev og tareskog er at de utsettes for sterke strømmer fra både bølger som bryter inn over kysten og havstrømmer. Dette gir tilførsel av oksygen og næring, samt at avfallsstoffer fjernes. Korallrev vokser bare i farvann med stabil saltholdighet, mens tareskog er mer tolerant mot variasjoner. Tare trives ved tempererte kyster der temperaturen er rundt {{nowrap|10 °C}} om vinteren og {{nowrap|20 °C}} om sommeren. Koraller trives vanligvis i varme farvann, og tåler ikke temperaturer under {{nowrap|18 °C}}.{{sfn|Molles & Sher|2019|p=54–57}} Det finnes imidlertid enkelte rev, [[kaldtvannskorallrev|kaldtvannskoraller]], som vokser i kalde farvann.<ref>Sømme, Lauritz S.: {{snl|øyekorall|Øyekorall}})</ref>

Korallrev og tareskog er blant de de mest produktive og mangfoldige økosystemer som finnes. Korallrev kan han større primærproduksjon enn selv tropisk regnskog. Årsaken til denne høye produktiviteten er samvirke mellom koraller og en art alger, kjent som zooxantheller.{{sfn|Molles & Sher|2019|p=54–57}}

=== Strand ===
I verden finnes det mange tusen kilometer med [[tidevannssone]]r. Organismene er forskjellige alt etter om det er [[strand]] med sand eller [[sva]]berg, eller om stranden er beskyttet eller ubeskyttet mot bølgene fra storhavet. De fleste steder er det [[Tidevann|flo og fjære]] to ganger i døgnet, mens det i [[Mexicogulfen]] og i [[Sør-Kina-havet]] forekommer bare flo og fjære én gang i døgnet. Forskjellen mellom høy og lavvann kan være så liten som noen få cm eller hele {{nowrap|15 m}} i [[Bay of Fundy]] i det nordøstlige Canada.{{sfn|Molles & Sher|2019|p=57–59}}

Forholdene varierer kontinuerlig i tidevannssonene, men en har allikevel delt den inn i flere horisontale soner. Den øverste sonen kalles ''bølgeslagsonen'', den er sjeldent dekket av tidevann, men bølgene slår innover den. ''Littoralsonen'' er vanligvis alltid dekket av vann under midlere forhold med flo og fjære. Under laveste lavvann er ''sublittoralsonen'', som alltid er dekket av vann. Littoralsonen blir utsatt for svært vekslende forhold med intens sollys ved lavvann, men redusert lys ved høyvann. Vannpytter som dannes i littoralsonen ved lavvann vil fryse i kalde deler av verden, eller varmes opp til {{nowrap|40 °C}} i tropiske og subtropiske områder.{{sfn|Molles & Sher|2019|p=57–59}}

Saltinnholdet i littoralsonen kan variere mye mer enn i åpent hav. Spesielt der det dannes vannpytter ved lavvann kan mye vann fordampe, dermed kan det gjenværende vannet bli meget salt. I områder med mye avrenning fra land og ved sterk nedbør kan derimot saltinnholdet bli svært lavt. Tilgangen til oksygen er oftest veldig høy både på grunn av lavvann og fordi bølgene bryter mot stranden og blander mye luft inn i vannet. Imidlertid kan det blir lite oksygeninnhold i sedimentene der det er sandstrand eller mudder i avskjermede viker.{{sfn|Molles & Sher|2019|p=57–59}}

Organismer i littoralsonen har en «amfibietilværelse», ved at de lever i et delvis marint og delvis terrestrisk miljø. I strand med svaberg finner en [[sjøstjerner]], [[rur]], [[blåskjell]], [[kråkeboller]] og tang. I sandstrand er de fleste organismer av en type som graver seg ned.{{sfn|Molles & Sher|2019|p=57–59}}

=== Overgangsmiljøer: elvemunning, salt myr, mangroveskoger og våtmarker med ferskvann ===
[[Fil:Sunset from above Phang-nga.jpg|mini|[[Mangrove]]skoger er vegetasjon tilpasset å vokse i sjøvann i tropiske strøk. Her fra Phang-nga National Park i Thailand. {{byline|Kris Martyn}}]]

[[Elvedelta|Elvemunninger]] er overgangsmiljøer mellom [[hav]] og [[elv]], [[saltmyr]] og [[mangrove]]skoger er overgang mellom hav og land, mens [[våtmark]]er er overgang mellom land og ferskvann. Saltmyr finnes ved kystområder med sand helt fra tempererte områder til de høyeste breddegrader. I tropiske og subtropiske områder blir saltmyr erstattet med mangroveskog. Våtmarker kan dannes overalt på jorden der ferskvann samles i lavtliggende terreng.{{sfn|Molles & Sher|2019|p=61–64}}

Saltmyrer har ofte et nettverk av kanaler som fylles og tømmes i takt med tidevannet. Langs med sidene av kanalene er det naturlig formede [[dike]]r. Utenfor dikene er det flate myrområder med små pytter som av og til fordamper. Disse pyttene samler derfor salt. Hele dette landskapet blir helt oversvømt ved høyeste forekommende høyvann og tilsvarende helt uttømt ved laveste lavvann. I mangroveskogen er det forskjellige typer planter og trær, alt etter høyden i tidevannssonen.{{sfn|Molles & Sher|2019|p=61–64}}

Elvemunninger, saltmyrer og mangroveskog utsettes for høyst varierende lysforhold. Ved lavvann blir områdene utsatt for sterkt sollys, mens det kan være lite lys ved høyvann. Vannet er også grumset på grunn av skiftende strømmer og grunt vann med vind, som fører til at organiske og uorganiske materialer løses opp. Temperaturen varierer mye, for eksempel vil det i en elvemunning være temperatur lik den i elven ved lavvann, mens sjøvannet bestemmer temperaturen ved høyvann. Saltmyrer på høye breddegrader kan fryse til om vinteren. Mangroveskog derimot finner en bare der temperaturen ikke blir under {{nowrap|20 °C}} og der vannet er grunt kan det varmes opp til {{nowrap|40 °C}} eller mer. Elvemunninger, saltmyrer og mangroveskog kjennetegnes også ved hyppige vannstrømninger. Derimot er det ikke så mye bevegelse i vannet i myrer med ferskvann, der bevegelser av vannet er som oftest forårsaket av vind.{{sfn|Molles & Sher|2019|p=61–64}}

Saltinnholdet i vannet i elvemunninger, saltmyrer og mangroveskog kan variere betydelig, spesielt der elvevann og tidevann skifter mye. Oksygeninnholdet er variabelt, men kan ofte bli svært høyt. På den andre siden kan nedbryting av store mengder organisk avfall i disse miljøene kreve mye oksygen, slik at nivået blir lavt.{{sfn|Molles & Sher|2019|p=61–64}}

På grunn av meget varierende fysiske og kjemiske forhold, finner en ikke noe stort artsmangfold ved elvemunninger og saltmyrer. På disse stedene er det gjerne mye fisk og mange arter av yngel. De fleste av fiskene og virvelløse dyrene ved elvemunninger har utviklet seg fra marine forfedre. Elvemunning og saltmyrer tiltrekker seg også fugler, spesielt [[Vade-, måse- og alkefugler|vadefugler]]. I mangroveskog er det i tillegg [[krokodiller]] og [[alligatorer]]. Våtmarker med ferskvann er blant de mest produktive av alle miljøer.{{sfn|Molles & Sher|2019|p=61–64}}

=== Elver ===
[[Fil:Брегалница кај Равна Река.jpg|mini|Elven Bregalnica ved Ravna Reka i Nord-Makedonia.]]

[[Elv]]er drenerer det meste av jordens landarealer. Nedbør som faller på landjorden danner strømmer både over og under jordoverflaten, og mye av dette vil før eller siden danne små bekker som går sammen og danner elver. Ikke alle elver fører mot havet, en har også elver som fører vann ut i store innsjøer som [[Aralsjøen]] eller [[Store Saltsjø]].

Elvevann er ofte grumsete på grunn av deres nærhet til landskapet som fører med seg organiske og uorganiske materialer. En annen årsak er turbulensen i elvevannet som rører opp sedimenter i elvebunnen. Dette gjør at det er lite sollys som går ned i elver, som igjen påvirker fotosyntesen. Mengden sollys avhenger også av skog og annen vegetasjon ved elvebreddene. I områder hvor skogen vokser tett, skaper dette skygge, mens i tørre regioner kan elvene få mye sollys. Temperaturen i elver kan variere fra 0&nbsp;°C på høye breddegrader eller i stor høyde over havet, mens elver gjennom ørkener kan ha temperaturer helt opp mot 30&nbsp;°C.{{sfn|Molles & Sher|2019|p=64–69}}

Elvestrømmen fører med seg næring og oksygen, fjerner avfallsstoffer og påvirker form og størrelse, samt oppførselen til organismer. Vannføringen i elver kan variere mye avhengig av klimaet i regionen. Jevnest vannføring finner en typisk i tempererte regioner med skog. Elvevann inneholder som regel lite salt og elver med mest salt er de som går gjennom ørkener. Oksygeninnholdet er størst i elver som fører kaldt vann med fosser og stryk, og mindre der vannet er varmt. Allikevel er det sjeldent at oksygeninnholdet er en begrensende faktor for organismer.{{sfn|Molles & Sher|2019|p=64–69}}

Spesielt tropiske elver kan ha et stort antall fiskearter. For eksempel finnes det mer enn 2000 fiskearter i [[Amazonas]], mens det i [[Mississippi]], som renner i temperert område, finnes 300 arter.{{sfn|Molles & Sher|2019|p=64–69}}

=== Innsjøer ===
[[Fil:Evening on Kathleen Lake.jpg|mini|Innsjøer kan fremstå som lukkede økosystemer med stedegne arter. Her fra den høytliggende innsjøen Kathleen Lake, Kluane National Park and Reserve, Yukon, Canada. {{byline|Jakub Fryš}}]]

En stor del av verdens ferskvann finnes i noen få store [[innsjø]]er. De største av disse er [[De store sjøer]] mellom USA og Canada og [[Bajkalsjøen]] i Sibir. Etter dette kommer de store innsjøene i Afrika, som [[Victoriasjøen]] og [[Tanganyikasjøen]]. I tillegg finnes det tusenvis av mindre innsjøer i områder som nordre [[Minnesota]], [[Skandinavia]], [[Canada]] og [[Sibir]].{{sfn|Molles & Sher|2019|p=69–73}}

Lysforholdene varierer fra mørk blå, brun og i noen tilfeller rødt, noe som avgjøres av kjemiske og biologiske forhold. Innsjøer med høy primærproduksjon har oftest dypt grønt lys. Når vannet i en innsjø er varmt oppstår lagdeling av vannmassene, slik at de øverste delene får høy temperatur, mens det lenger ned er vesentlig kjøligere.{{sfn|Molles & Sher|2019|p=69–73}}

Omrøring av vannet på grunn av vind er den mekanismen for vannstrømning som har størst økologisk betydning. I temperert klima oppstår lagdeling av vannet ([[sprangsjikt]]) om sommeren, og omrøring kan derfor ikke skje. Det samme skjer om vinteren når innsjøer i slikt klima fryser til på overflaten. Dermed er det om våren og høsten at omrøring av vannet foregår, slik at oksygen kommer ned i dypet og næringstoffer kommer opp i de øverste vannmassene. I tropiske områder er innsjøene permanent lagdelt, og bare de øvre vannlagene har omrøring.{{sfn|Molles & Sher|2019|p=69–73}}

Gjennomsnittlig er det kun {{nowrap|12 ‰}} salt i verdens innsjøer, men variasjonen er stor. Innsjøer i ørkener har ofte svært høyt saltinnhold, i noen tilfeller større enn i havet. Oksygeninnholdet er også meget variabelt, spesielt har innsjøer med mye omrøring og lite næring mye oksygen i vannet. Derimot kan innsjøer med høy biologisk produksjon vært helt uten oksygen, stort sett avhengig av sesongvariasjoner og om vannet er lagdelt.{{sfn|Molles & Sher|2019|p=69–73}}

Oksygentilgangen i en innsjø avgjør når og hvor fisk kan oppholde seg. Tropiske innsjøer kan ha mange forskjellige fiskeslag. For eksempel finnes det over 700 fiskearter i Victoriasjøen, [[Malawisjøen]] og Tanganyikasjøen. Virvelløse dyr og alger i innsjøer er mindre studert, særlig i tropiske områder.{{sfn|Molles & Sher|2019|p=69–73}} I innsjøer er det hele 14 dyrerekker.{{sfn|Molles & Sher|2019|p=49–54}}