Redigerer Belarus (avsnitt)

=== Belarus som statsdannelse ===
[[Fil:Bieraście, Bulvarny, Vajavodzki. Берасьце, Бульварны, Ваяводзкі (22.09.1939).jpg|miniatyr|Tyske og sovjetiske soldater i [[Brest (Belarus)|Brest]] etter delingen av Polen i 1939 (i henhold til [[Molotov–Ribbentrop-pakten]]). Brest forble etter andre verdenskrig Belarus’ grenseby mot Polen.]]
Med unntak av noen år under [[Tyskland|tysk]] okkupasjon under [[andre verdenskrig]] forble Belarus en del av Sovjetunionen frem til unionens oppløsning i [[1991]]. Den selvstendige Republikken Belarus gjeninnførte samme år flagget og riksvåpenet fra 1918. [[1994]] ble [[Aleksandr Lukasjenko]] president, og han har beholdt makten siden. Han gjeninnførte i 1995 flagg og våpen av sovjetisk modell, men uten [[hammer og sigd]].

Landet har få naturlige grenser og har vært preget av kriger og skiftende grenser mellom Polen og Russland. Den nasjonale identiteten har vært diffus.{{Sfn|Leitzinger|1996|s=94}} Belarus og Ukraina har begge vært politisk og kulturelt svært påvirket av Polen og Russland. Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 ble den ukrainske nasjonale identiten og stasdannelsen styrket, mens den belarusiske forble svak. [[Pål Kolstø]] beskriver Belarus’ nasjonsbygging som et prosjekt det ikke ble noe av.{{Sfn|Kolstø|1999|s=29}}
[[Fil:Coat of arms of Belarus (1918, 1991–1995).svg|miniatyr|upright|Våpenet til Belarus i 1918 og fra 1991 til 1995. Våpenet «Pahonia» er identisk med Litauens, bortsett fra tinkturene. De to landene tilhørte samme stat fra 1386 til 1793.]]
Før 1991 hadde Belarus ingen historie som egen statsdannelse med unntak for provisoriske statsdannelser i de urolige årene 1917–1921. Det første forsøket på å danne en belarusisk republikket strandet på grunn av stormaktsspillet etter første verdenskrig herunder etableringen av en polsk republikk. Det andre forsøket ble stanset av polsk invasjon i august 1919. Etter fredsavtalen mellom Polen og Russland/Sovjetunionen i 1921 ble Belarus en del av Sovjetunionen.<ref name="Olsen2005" />{{Sfn|FFI|1997|s=6–9}}

Historisk har området språklig, religiøst og kulturelt befunnet seg i skjæringspunktet mellom Russland og Polen. Ukraina har til sammenligning hadde en sterker nasjonal identitet og egenart blant annet fordi den polske innflytelsen var svakere i de ukrainske områdene og fordi det har vært en viss historie med egne statsdannelser på ukrainsk territorium. Til forskjell fra Polen og Russland har Belarus ingen tradisjon som statsdannelse og nesten ingen nasjonal identitet.<ref name="Olsen2005" />{{Sfn|FFI|1997|s=6–9}}{{Sfn|FFI|2000|s=32}} I storfyrstedømmet Litauen ble «rutensk» (den tids belarusisk) brukt som offisielt språk.<ref name="Akiner" /> Den belarusiske befolkningen hadde en betydelig rolle i det litauisk imperiet fra middelalderen av. Blant nasjonalistiske belarusiske historiere har den litauiske statsdannelsen dels blitt betraktet som belarusisk og dermed som grunnlag for en nasjonal opphavsmyte.{{Sfn|FFI|1997|s=6}} Etter at området ble innlemmet i Russland ble området bare omtalt som Vest-Russland. Publikasjoner og undervisning på belarusisk forbudt (fra 1859 til 1906). Den belarusiske nasjonalismen hadde etter innlemming i Russland ikke noe intellektuelt grunnlag fordi de intellektuelle dels var polsk-orienterte og dels panslaviske-orienterte. Det belarusiske språket ble bare ansett som et kontinuum mellom polsk og russisk.{{Sfn|FFI|1997|s=7}} Ved folketellingne i 1897 ble belaruserne anerkjent som egen nasjonal enhet.<ref name="Bull" />

I sovjet-tiden ble den belarusiske republikkens historie fremstilt som et resultat av den russiske revolusjonen og etableringen av Sovjetunionen, og belaruserne ble fremstilt som sosialt, kulturelt, økonomisk og politisk knyttet til Russland. Før selvstendigheten i 1991 var det lite interesse for fremme en nasjonalistisk historiforståelse i strid med sovjet-tidens. Belarusisk historie ble introdusert som eget fag i skoleverket etter selvstendigheten. I årene 1991–1995 ble det tatt initativ til å revidere historiefremstillingen blant annet i form av et seksbinds leksikon om belarusisk historie og reviderte pensum i grunnskolen. Forståelsen av landets historie ble debattert offentlig disse årene. Etter presidentvalget i 1994 ble det for en stor del slutt på «belarusifiseringen» av landets historie og konservative historikere og byråkrater advarte mot ekstrem nasjonalisme og feiltolkning av historien. I 1995 satte Lukasjenko ned en kommisjon som vurderte historiepensumet og kommisjonen konkluderte med at læreverkene ikke var objektive, og grunnskolene gikk deretter tilbake til de sovjetiske lærebøkene (skolebøker publisert 1991–1994 ble forbudt brukt).<ref name="Olsen2005" /> 

Nasjonalistiske historikere har knyttet belarusernes etniske opphav til de slaviske stammene [[krivitjere]] (kryvitsjer), dregovitsjer og radzimitsjer som holdt til sør for [[Prypjats]] og langs Dnjeprs øvre løp. Disse stammene skal i sin tur ha oppstått ved sammmensmelting av slaviske og [[baltisk]]e stammer. Denne teorien strider mot den sovjetiske teorien om de slaviske folkenes opprinnelige enhet.<ref name="Olsen2005" /> 

Nasjonalistiske historikere har lagt til grunn at Rus (Kyiv-riket) ble samlet på grunnlag av kulturell likhet. Samtidig mener slike historikere at de belarusiske områdene var politisk uavhengig av Kyiv og viser til at [[fyrstedømmet Polotsk]] stadig var i krig med Kyiv. Fyrstedømmet Polotsk blir regnet som en tidlig statsdannelse på Belarus’ territorium og den neste statsdannelsen var ifølge disse historikerne [[Storfyrstedømmet Litauen]] (hvis fulle navn var Storfyrstedømmet Litauen, Rus og Samogitia). Nasjonalistiske historikere legger til grunn at «Litauen» i navnet var en politiske og ikke etnisk betegnelse, og at rikets innbyggere ''litviner'' var navn på belarusere (mens litauerne var kjent som ''samogiter'') som utgjorde de aller meste av innbyggerne i riket. Nasjonalistiske historikere argumenterer for at den litauiske delen ikke ble svekket etter Lublinunionen og innlemmelsen i Polen i 1569. Lover av 1588 bestemte at den litauiske delen av samveldet skulle ha egen statsadministrasjon, lover, språk (gammelbelarusisk ble brukt til 1696), egne finanser og egen hær. I sovjet-tiden ble det fortalt at belaruserne frivillig lot seg innlemme i tsarens Russland, mens senere nasjonalistiske historikere har lagt vekt på maktpolitikken ved Polens delinger på 1700-tallet som årsak til at Belarus ble russisk.<ref name="Olsen2005" />

I midten av 1980-årene forsøkte små grupper i intelligensiaen å øke den belarusiske nasjonale selvforståelsen. Den nasjonalistisk orienterte Zianon Paznjak (Zenon Poznjak) grunnla i 1988 Den belarusiske folkefronten etter mønster av tilsvarende i de baltiske landene. Slike nasjonale folkebevegelser var langt svakere i den belarusiske sovjetrepublikken enn i øvrige vestlige deler av Sovjetunionen. Belarus beskrives som den «mest sovjetiske» av Sovjetunionens republikker fordi landet er særlig preget den sovjetiske forhistorien og fordi landet i utgangspunktet har svak nasjonal identitet.{{Sfn|FFI|1997|s=9–10}} [[Gorbatsjov]] avholdt i mars 1991 folkeavstemning om Sovjetunionens fremtid og 83&nbsp;% av innbyggerne i Belarus stemte for fortsatt union, en høyere andel enn i selve Russland. Stemningen snudde etter kuppforsøket i Moskva i august 1991.{{Sfn|Kolstø|1999|s=219}}

Den amerikanske statsviteren [[John Alexander Armstrong]] omtalte i 1968 de belarusiske og de ukrainske folkene for Russlands små brødre fordi de er kulturelt nært Russland og har svak nasjonal identitet. Armstrong kontrasterte disse med de baltiske landene som han mente har en klar nasjonal identitet blant annet på grunn av distinkte språk og særegne kulturelle tradisjoner. Senere modererte Armstrong synspunktet,men holdt fast ved belarusisk politikk preget av den historiske forbindelsen og det kulturelle slektskapet med Russland. Sett fra Russland er belaruserne er en del av den store russiske nasjon der for eksempel det belarusiske språket regnes som en dialekt av russisk. Mange russere og belarusere har vanskelig for å akseptere Belarus som en selvstendig stat.{{Sfn|FFI|1997|s=8–9}}

Belarusisk ble offisielt administrasjonsspråk i 1990.{{Sfn|FFI|1997|s=9}} I juli 1990 ble det vedtatt en suverenitetserklæring, mest som en formalitet forid de fleste andre sovjektrepublikkene gjorde det samme.{{Sfn|FFI|2000|s=46}} Belarus erklærte seg som uavhengig stat 25. august 1991 etter [[Kuppforsøket i Sovjetunionen i 1991|Kuppforsøket i Moskva noen dager tidligere]].{{Sfn|FFI|1997|s=8}}