Redigerer Båtbygging (avsnitt)

===Trebåtbyggingen===
En båtbygger av den tradisjonelle båtkulturen i Norge er ikke bare en [[håndverker]], han måtte også ha inngående kunnskap om hvilken emner han skal hente i skogen for den planlagte båten, og måtte derfor vite hvordan å plukke ut det tømmeret som skal brukes. 
====Treet====
[[Fil:Kalkfuruskog.jpg|thumb|Furutrær ved [[Kongsberg]].]]
For at båten skal ha den egenskapen båtbyggeren vil ha, er bestemte emner nødvendige. Et sett kriterier er viktig for båtbyggeren; hvordan er barken, hvor står treet i terrenget, hva slags jordsmonn vokser det i, hva slags lav gror på stammen. Alderen er også viktig når treet skulle hogges, et trær kategoriseres i vårved og høstved med forskjellige egenskaper i virket. Et ungt tre som har vårved, har store celler med tynne vegger mens et eldre tre er mere kompakt med sterkere tresubstans og tette vekstringer. Båtbyggeren ønsket trær i moden alder for deres emner til båtene. I eldre tid var det en universal sannhet om at vinterhugget er det beste som egner seg for båtbygging, men denne sannheten muligens skyldes rask transport på vinterføre for å kunne sage og lagre tømmeret.

I Norge er det flere treslag for båtbyggeren som fram til ca. 1900 hadde brukt eik og furu i skogene, med lokale innslag av gran. Skandinaviske eiketrær skilles i ''sommereik'' som vokser på sletteland og i daler, og ''vintereik'' som vokser på fjellet og i høyland. Det har blitt påstått at begge har forskjellige egenskaper, blant annet skulle vintereiket være hardere og mindre elastisk enn sommereiket. Etter det var innført kongelige forbud mot felling av eik i 1500-tallet, ble treslaget [[furu]] det meste brukte i norsk båt- og skipsbygging, tilgangen på furutrær er alltid mye større og billigere å bruke. Det har vært påstått at vestnorsk furu er «feitere» enn innlandsvokst furu fra Øst-Norge, men det er fordi voksestedet/området bestemmer furuens egenskaper over hele landet. [[Gran]] er et ungt treslag for båtbyggerne som ikke kunne lage emner av grantrær fram til vanndrevne sager kom til Norge for 400 år siden. Først med introduksjonen av bedre sagteknologi ble det mulig å lage båter av granvirke i 1800-tallet.

I nyere tid ble flere nye treslag tatt i bruk som [[alm]], [[ask]], [[Douglasgran|oregon pine]], [[Bekfuru|pitch-pine]], [[teak]], [[mahogni]] og [[Robinia|akasie]] blant annet for lystbåtbygging ved begynnelsen på 1900-tallet.

Båtbygger Gunnar Eldjarn mente det er meget få trær i skogen som egner seg til båtbygging. Det er sagt at bare ett av hundre kunne hentes, og dermed blir det viktig å økonomisere med materialene for den planlagte båten. De samme emner blir ikke brukt til forskjellige båter med deres bruksområder. Dårligere emner blir sløst bort på båter som bare skulle brukes få ganger ut fra støa i året. Båtbyggeren måtte derfor vite hvilken bruksområde den planlagte båten er ment for, og dermed velger de rette emner. Dette ble viktigere i 1700-tallet etter det hadde oppstått knapphet på skog, og båtbyggerne var i de neste hundre år tvunget til å gå over til sagde bord og rette emner på nye båttyper som [[møringsbåt]]en på [[Sunnmøre]]. Det var for stort spenn på hugde bord, av ett tre fikk man to bord ved bruk av øks.

====Hogging og saging====
[[Fil:Krummträ.JPG|200px|thumb|Krumvokste emner for spant, kne og lask.]]
Etter treet var felt, ble det bearbeidet til et tømmer som kunne hentes ut eller hogges på stedet ved kløyving. Langs stokken ble det slått ned kiler slik at den ble kløyvd etter margen med øks, men det var viktig å kontrollere kløyvningen ved hjelp av boring med hull for at stokken skulle dele seg riktig. Det var viktig på de vridde stokker, som fremdeles blir hugd for å lage emner som het «halser» for båtens undervannskroget. Bord som var hogd i skogen, kunne ligge i skogen for ett år. Båtbyggerne i motsetning til skipsbyggerne trengte ikke store mengder tømmer som kom videre til skipsverftene. En småbåtbygger kunne hente treemner av egne skog eller kjøpe til seg tømmeret enten fra skogen eller sagbruket.

Etter innføringen av [[håndsag]]en som kom til Norge på midten av 1700-tallet, kunne båtbyggeren sammen med sine hjelperne sage tømmeret til flere bord. Stokken ble lagt oppå to bukker, så en mann kunne stå under, og en mann oppå. Håndsagen også kalt kransag eller bordsag, ble styrt av de to mennene. Det er mange sagemetoder for å produsere det rette emnet, men den vanligste er «gjennomskur» med et stort antall bord. Fram til 1860 var det strenge restriksjoner på sagbruk i Norge, så de lokale båtbyggerne sagde deres egne tømmer etter håndsagen var blitt et alminnelige verktøy på bygdene ved 1815.

Allerede før sagingen begynte var tømmeret lagret i vann for å vaske ut saftene i virket, enten i ferskvann eller saltvann. Utvalgte emner var lagt i myr i eldre tid, denne metoden het «utlutning» eller «vassgåing». Eik kunne ligge slik i vannet i opptil to år mens furu bare trenger mindre tid, men det var viktig å tørrlegge tømmeret i perioder. Etter sagingen ble plankene og andre emner tørket for å få ut vannet og krympe virket. Den eldste måten å tørke emnene på er lufttørking på et sted med god trekk og fast underlag som måtte være fritt for gress og vegetasjon. I nyere tid hadde en ny metode kalt ''kunsttørking'' med ovner oppstått. Det er forskjellige tradisjoner i Norge om hvordan materialene skulle legges opp i stabelen, og hvordan lagring skulle skje.
====Tradisjonelle byggeteknikker====
[[Fil:Bleingeka Hästholmen.jpg|thumb|Bygging av en svensk [[Blekingseka|Blekingeeka]]. De fem formgivende tremaler holdes på plassen med skorder fra taket.]]
Båtbyggeren som arbeidet med mindre emner for en enslig båt, foretrukket årsgammel material som var hogd om vinteren så tørkeprosessen ikke skulle ta for lang tid. De fleste gårder i Norge hadde en egne [[smie|gårdssmie]] for smiing, og båtbyggeren hadde for vane å gjøre smedarbeidet selv gjennom århundrene. Søm, spiker, ror- og riggbeslag som beslag for skroget av jern blir laget før arbeidet med båten kunne begynne. Båtbyggeren som planlagte hvordan båten skulle være, hadde ikke maler i eldre tid. Den er en kraftig tremal som var basert på en eldre båt til hjelp for formgivning på bordlegningen. I dag er det vanlig å feste malen midlertidig til kjølen som et effektiv hjelpemiddel.

I nyere tid blir småbåter og større båter spesielt i [[Nord-Norge]] bygget under tak. Det er forskjellige båtbyggertradisjoner i Norge og dermed forskjellige byggemetoder for båtbyggeren. Klinkbygde båter er konstruert etter skallprinsippet, dvs. en skallbygd båt med hudplankene festet til kjølen før det blir satt inn den indre avstivningen kalt ''innved''. Innveden blir tilpasset skallets fasong. For å kunne bordlegge hudplankene før disse blir klinket sammen med søm, måtte båtbyggeren bruker såkalte båtklemmer eller båttvinger og andre hjelpemidler som skorder (støttestaver) fra taket. Etter bordlegningen var ferdig, blir hjelpemidlene tatt bort så innveden kunne settes inn. Innveden består av spanter og beter (biter) for tverrskips styrke, som festes til bordlegningen med trenagler og andre festemidler. På en klinkbygd båt har man brukt trenagler og spikre eller jernnagler kalt «klinkesøm».

[[Beiarn]] kommune, i likhet med nabokommunen [[Saltdal]], har dype røtter innen båtbygging. I likhet med overgangen fra nordlandsbåter til motoriserte båter ved starten av 1900-tallet, var også Beiarn i gang med utbyggingen av motoriserte båter.{{tr}}

Nye festemidler dukker stadig opp i forbindelse med trebåtbyggingen i nyere tid, men dette er en prosess uten avbrytelse fra gammelt av. [[Hjortspringbåten]] datert til år 300 f.Kr var sammenføydet med [[lindebast]] som [[søm]] man sydde sammen plankene med. Noen av de eldste båtrestene funnet i Norge, som betegnes som [[Manger II]] båten datert til 80 e.Kr, var sydd sammen med tråder. Sydde feste har eksistert i Skandinavia fram til det tjuende århundret og har blitt knyttet sammen med [[samisk]]e båtbyggerne i Nord-Norge. Jernsøm sammen med trenaglene overtok allerede før [[vikingtiden]]. Spikre, bolter og skruer blir brukt på båter etter å ha blitt introdusert i løpet av århundrene. Festemidler var av tre, kobber, messing, gultmetall, bronse, jern og stål. Etter ca. 1940 blir [[lim]] innført som et bindemiddel for trebåter og nyere fartøyer. Det meste brukte limet i båtbygging i dag er epoxy-lim.
[[Fil:Oselver3.jpg|thumb|Den ferdige båten av type [[oselver]] i Austevoll hos båtbygger Peder Vassnes.]]
Den klinkbygde båten i Norge er delt i mange forskjellige typer fra landsdel til landsdel, men det er to bestemte tradisjoner, østnorsk og vestnorsk båtbyggertradisjon, med viktige forskjeller i form og byggeteknikk. Den østnorske båtbyggertradisjonen har stavnen reist rett på kjølen og tofter som avstivning tverrskips mens den vestnorske båtbyggertradisjonen har mellomstykker (lott) i overgangen mellom kjøl og stavner og beter som avstivning i tillegg til en vanlig tofte. I en østnorsk båt er toftene festet med såkalte tofteknær mens betene er bygd sammen med spantet (eller bandet) i en vestnorsk båt.

På alle tradisjonelle trebåter blir kjølen først strukket, deretter blir stevnene reist og festet til kjølen før bordlegningen eller monteringen av skjelettet eller «reisverket». Kravellbyggingen ble ikke introdusert for de lokale båtbyggerne før 1800-tallet, og var sjeldent brukt for bygging av småbåter i Norge. Den lette klinkbygde [[fiskebåt]]en hadde svakheter når det gjaldt sikkerhet og lastekapasitet under [[fiskeri]]. De første [[skøyte]]ne var klinkbygd, men mot slutten på 1800-tallet kom motordrift til fiskefartøyene som måtte ha sterkere konstruksjon. 

Kravellteknikken var blitt nødvendige for å modernisere den norske fiskeflåten for havfiske, men båtbyggeren måtte lærte seg forskjellige teknikker og ha andre kunnskap for å ''konstruere'' en båt. På bygdene ble den ene kravellbygd båt etter den andre reist for de første hundre år fram til ca. 1940. Den norske skøyten forstørres med tiden slik at de etablerte tradisjoner innen klinkbygging ikke kunne følge med, og kravellbyggingen med større dimensjoner og styrke overtok.

====Nyere byggeteknikker====
Etter andre verdenskrigens slutt i 1945 ble lamineringsteknikken innført med ''lameller'' etter det var oppstått kritisk mangel på kromvoksede virke for innveden i kravellbygde båter. Det blir lettere å bygge mindre fartøyer som trebåt og treskip med liming av emner, og i 1975 var grodde eller byggede spanter erstattet med laminerte spanter. Norske båtbyggerne ved flere tilfeller hadde erstattet innveden på både klinkbygde og kravellbygde båter med spanter av jern eller stål. Dette betegnes som ''komposittbygging''. Lystbåtbyggingen som hadde oppstått, var også raskt med å introdusere nyheter innenfor båtbygging inkludert lamineringsteknikken, og flere byggemetoder som listekravell og lestebygging blir tatt i bruk. Den nyeste byggingsteknikken i dag er ''kaldbaking'', som laget en «trefiberarmerte plastbåt».
====Verktøy for trebåtbygging====
Båtbyggeren hadde alltid gjort bruk av [[verktøy]] for trebåtbyggingen helt til plastbåtens ankomsten, og det viktigste verktøyet i historisk tid og frem til nylig er [[øks]]en. I nyere tid er ferdigbearbeidede materialer relativt sjeldent, for båtbyggeren foretrukket å bearbeide materialet på egne hånd eller under egne overvåkning. Bruken av håndverktøy, enten muskeldrevet eller elektrisk drevet, er essensielt under trebåtbyggingen. 

Øksene med tverrstilt blad er fremdeles et effektivt redskap under bygging av trebåter i hender på en båtbygger. Som i vikingtiden skulle båtbyggeren bearbeide båtmaterialene inn i de rette emner med ulike økstyper som skarvøksen og bladøksen. Øksestørrelsen og lengden på skaftet varierte en del mellom ulike båtbyggere. Den meste vanlige øksetypen er bila med et bredt blad og en egg som ligger parallelt med skaftet. Det var også vanlig at eggen skulle ha en bue for å gjøre arbeidet lettere. I nyere tid har forskjellige moderne redskaper overtatt mesteparten av bilas funksjoner, som bandsag, sirkelsag, avretter og elektrisk høvel.

[[Høvel]]en er også fremdeles et viktig redskap som båtbyggeren i vikingtiden ville ha gjenkjent i nyere tid, som blir benyttet for å jevne ut treoverflater. Det finnes et utall forskjellige typer av høvler, korte og lange, konvekse og konkave, enmanns og tomanns, not og fjær, grove og fine – og en del andre. Felles for alle ulike høvler er at de har et stålblad med egg som låses fast nedover med en åpning i høvelstokken som kunne være av tre, jern eller stål. Den moderne elektriske høvelen var nesten aldri brukt av båtbyggeren for bygging av små trebåter, istedenfor skulle man bruke forskjellige høvler tilpasset hver sin spesielle bruk.

Moderne verktøy for trebåtbyggingen ble tatt i bruk i løpet av 1900-tallet i tråd med [[industrialisering]]en av samfunnet, elverktøy med elektrisk kraft blir tatt i bruk i større grad enn tidligere, som høvel, [[stikksag]] og bormaskin. [[Bormaskin]]en var brukt for den innfødte fartøybyggingen i [[Maldivene]] i [[Det indiske hav]], der ble det boret hull på bordplankene for å sette inn trenagler som et festemiddel i bordkledningen. På noen av fartøyene var det boret ut hull for en trenagle gjennom tre bordplanker.

Boring av hull for festemidler er fremdeles viktig for trebåtbyggingen, og det blir benyttet en mengde typer [[Bor (redskap)|bor]] ved fartøybygging på både båt og skip av tre. Et redskap kalt boromslag er viktig for å drive boret rundt og ned med håndevekt, med en form som en [[aksling]]. Med dette redskapet ble det mulig å drive ned boret fram til bormaskiner erstattet dette i tiden etter 1950-tallet. Borene blir spent fast med en [[kjoks]] på boromslaget eller [[Borvinde|borvinda]] som på bormaskiner i nyere tid.

[[Håndsag]] var også et verktøy som hadde vært brukt i historisk tid under båtbygging. Et egyptisk relieff, datert til 2700 f.Kr, viser en slik håndsag med en lang og bred [[sag]]. Håndsagen kom til Norge først i 1700-tallet, men ble et selvfølgelig verktøy for alle i nyere tid. Det blir brukt sag for å bearbeide båtmaterialet. Kappsag er en egne type for å sage et trevirke på tvers av fibrene. Utformingen av tennene og tanntettheten på sagen er viktig for å kunne skjære med ønskede effekt som hvis man ville ha fine kutt på trevirket.

I tillegg til redskapene for trebåtbyggingen blir også måleutstyr tatt i bruk av båtbyggeren for å kunne kontrollere størrelsen på materialene og båten under byggingen. Langvinkel, vinkel, lodd, loddesnor, løsvinkel, passer og vater fremdeles er i bruk, men det har blitt tatt i bruk mal tatt av andre båter i nyere tid. For klinkbygging måtte båtbyggeren ha egne redskaper som klinkehammer for eksempel.