Redigerer Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington (avsnitt)

==== Katolsk emansipasjon ====
Wellingtons periode var markert av [[katolsk emansipasjon]] (katolsk lettelse): å gi bort imot fulle [[borgerrettigheter]] til [[katolikk]]er i Storbritannia og Irland, inkludert [[stemmerett]]. Endringen ble tilskyndet av et valgskredseier for [[Daniel O'Connell]], en irsk katolsk forslagsstiller av emansipasjon, og som ble valgt til tross for at han ikke hadde lov til å sitte i parlamentet. I Overhuset, hvor Wellington møtte hard opposisjon, snakket han for katolsk emansipasjon, og i henhold til en del kilder, ga en av sine beste taler i hele hans karrière.<ref>Bloy, Marjorie (2011): [http://www.historyhome.co.uk/peel/religion/cespeech.htm «The Peel Web-Wellington's speeches on Catholic Emancipation»], ''A Web of English History''.</ref> Wellington var født i Irland og hadde således en del forståelse for klagemålene til de katolske samfunnene der; som minister hadde han gitt tilsagn på at de gjenværende straffelovene skulle bli håndhevet så «mildt» som mulig.<ref name="Longford_174"/> I 1811 ble katolsk soldater gitt retten til religionsutøvelse<ref>[https://www.parliament.uk/about/living-heritage/transformingsociety/private-lives/religion/case-study-charles-stanhope-and-freedom-of-religion/charles-stanhope-and-freedom-of-religion-/background-to-religious-discrimination12/ «Quakers, Tithes and Freedom of Conscience»], ''UK Parlament''</ref> og 18 år senere ble loven ''[[Catholic Relief Act]]'' av 1829, under Wellingtons tid som statsminister, vedtatt med et flertall på 105, og hvor katolikker fikk tillatelse til å bli valgt inn og sitte i parlamentet.<ref> [http://www.bbc.co.uk/history/british/empire_seapower/wellington_01.shtml «The Duke of Wellington: Soldiering to Glory»], ''BBC'' 12. februar 2014.</ref> Mange toryer stemte imot loven, og den ble vedtatt kun med hjelp fra [[Whig (historisk britisk parti)|whigene]].<ref>Holmes (2002), s. 277.</ref> Wellington hadde truet med å gå av som statsminister om ikke kongen ([[Georg IV av Storbritannia|Georg IV]]) ga sin kongelig godkjennelse.<ref>Thompson, Neville ([1986] 2017): ''Wellington after Waterloo'', Routledge, s. 95.</ref>

[[George Finch-Hatton, 10. jarl av Winchilsea|Jarlen av Winchilsea]] anklaget Wellington for «et lumsk design for overtredelse av våre friheter og innføring av pavemakten i hvert eneste departement i staten.»<ref name="Holmes_275"> Holmes (2002), s. 275.</ref> Wellington svarte umiddelbart med å utfordre Winchilsea til [[duell]]. Den 21. mars 1829 møttes Wellington og Winchilsea i Battersea Fields (dagens [[Battersea Park]] i London). Da de skulle skyte, siktet Wellington og Winchilsea holdt sin arm nede. Hertugen skjøt da godt ute til høyre og jarlen lot være å avfyre sitt skudd. Redegjørelsene skiller seg fra om Wellington bommet med vilje, en handling som er kjent for å ha skjedd jevnlig i dueller. Wellington hevdet senere at han hadde gjort det, men han var imidlertid også kjent for å være en dårlig skytter, og rapporter mer sympatisk innstilt til Winchilsea hevder at Wellington siktet for å treffe. At Winchilsea ikke løsnet sitt skudd var en plan som han og hans sekundant ganske sikkert hadde tenkt ut på forhånd.<ref>[http://www.kcl.ac.uk/depsta/iss/archives/wellington/duel10.htm «The Duel: Wellington versus Winchilsea»] {{Wayback|url=http://www.kcl.ac.uk/depsta/iss/archives/wellington/duel10.htm |date=20090323090135 }}, King's College London.</ref> Æren var uansett gjenopprettet, og Winchilsea skrev siden en ydmyk beklagelse til hertugen.<ref> [https://www.theguardian.com/news/1829/mar/28/mainsection.fromthearchive «Iron Duke fights duel over Catholics»], ''The Guardian'' 28. mars 1829</ref>

Tilnavnet «Iron Duke» (Jernhertugen) har sin opprinnelse fra denne perioden, da han opplevde en tid med stor grad av personlig og politisk upopularitet. Tilnavnet ble jevnlig benyttet i avisen ''Freeman's Journal'' hele juni 1830 og synes å ha sitt opphav i hans resolutte politiske vilje, preget av misbilligelse fra dets irske redaktører.<ref name="Odious_Imposts"> «The Odious Imposts». ''Freeman's Journal and Daily Commercial Advertiser''. Dublin, Irland. 14. juni 1830. Sitat: «If the Irish Question be lost, Ireland has her Representatives to accuse for it still more than the iron Duke and his worthy Chancellor.»</ref><ref name="Odious"> «County Meetings». ''Freeman's Journal and Daily Commercial Advertiser''. Dublin, Irland. 16. juni 1830. Sitat: «One fortnight will force the Iron Duke to abandon his project.»</ref><ref> «Dublin, Monday, June 28». ''Freeman's Journal and Daily Commercial Advertiser''. Dublin, Irland. 28. juni 1830. Sitat: «Let the 'Iron Duke' abandon the destructive scheme of Goulburn.»</ref> Wellingtons bolig i Apsley House ble mål for demonstranter den 27. april 1831 og på nytt den 12. oktober hvor mobben knuste hans vinduer.<ref name="Bloy_Wellington"> Bloy, Marjorie (2011): [https://web.archive.org/web/20110607002355/http://www.historyhome.co.uk/pms/wellingt.htm «Biography-Arthur Wellesley, first Duke of Wellington (1769–1852)»], ''A Web of English History''. Arkivert fra [http://www.historyhome.co.uk/pms/wellingt.htm originalen] den 7. juni 2011.</ref> Det ble installert vindusskodder av jern i juni 1832 for å forhindre ytterligere ødeleggelser fra rasende folkemengder over reaksjonen av reformasjonsloven som Wellington var sterkt imot.<ref> «London». ''Freeman's Journal and Daily Commercial Advertiser''. Dublin, Irland. 14. juni 1832. Sitat: «iron shutters are being fixed, of a strength and substance sufficient to resist a musket ball.»</ref>

Wellingtons regjering falt i 1830. I løpet av sommeren og høsten brøt det ut en bølge av opptøyer over landet.<ref>Holmes (2002), s. 281.</ref> Whigene hadde vært utenfor makten de fleste årene siden 1770-tallet, og så politisk reform som svar på uroen og som muligheten til å få ny politisk makt. Wellington holdt fast på torypolitikken om ingen reformer og ingen utvidelse av stemmeretten. Som et resultat mistet de også tilliten ved avstemningen den 15. november 1830.<ref> Holmes (2002), s. 283.</ref>