Redigerer Angevinriket (avsnitt)

=== Det tredje korstoget ===
* ''Se hovedartikkel, [[Tredje korstog]]''

[[Fil:Siege of Acre.jpg|thumb|Beleiringen av Akko, 1189-1191.]]
Det neste prioritet var [[korstog]]et som hadde vært utsatt i lenge nok. Rikard I var klar for å gjøre sin religiøse plikt, men hadde også andre grunner for å delta. Hans stamfar [[Fulko av Jerusalem|Fulko av Anjou]] hadde vært [[Kongeriket Jerusalem|konge av Jerusalem]] og den nåværende kongen var [[Guy av Lusignan]], en adelsmann fra [[Poitou]] mens hans hustru, [[Sibylla av Jerusalem|Sibylla]], var ikke mindre enn Rikards kusine. Korstoget som saker i Frankrike var grunnene til at Rikard I ikke tilbrakte mer enn seks måneder i England i løpet av sitt regime.<ref>''The Struggle for Mastery'', side 245: «Kong Rikard I, erobreren av Kypros, korsfarer ekstraordinær (oppnavn "Løvehjerte" var samtidig), tilbrakte mindre enn seks måneder av sitt ti år lange regime i England.»</ref>

Før han reiste hadde Rikard I sikret seg at intet gikk galt mens han selv var i [[Det hellige land]]. Det var liten tvil om at greve [[Raymond V av Toulouse]] ville gripe muligheten av å utvide sitt territorium inn i Aquitaine. For å stå imot denne trusselen bygde Rikard I en allianse med kongen av [[Navarra]], [[Sancho VI av Navarra|Sancho VI den vise]]. På veg til [[Midtøsten]] giftet han seg med [[Berengaria av Navarra]] i [[1191]], og således tilbakeviste Alys. For å berolige Filip II August aksepterte han at om han fikk to sønner skulle den yngste få en av hans franske besittelser og styre det som vasall for den franske kongen.<ref>Delaborde, F.: ''Receuil des actes de Philipe Auguste''.</ref>

Administrasjonen som ble etterlatt mens kongen var på korstog gikk ganske bra da et angrep fra greven av Toulouse ble slått tilbake ved hjelp av Sancho VI. I Det hellige land gikk enigheten mellom Rikard I og Filip II August over, og Rikard I klarte også å bli uvenner med [[Leopold V av Østerrike]] ved å fjerne hans fane fra [[Akko]]. Mangt har blitt spekulert over hvorfor Filip II August dro tilbake til Frankrike, men [[dysenteri]] var den offisielle grunnen. Andre grunner var kanskje pressende konflikter i Frankrike.

Rikard I forlot Midtøsten i oktober [[1192]] og ville ha funnet sine riker intakt om han hadde nådd fram i tide, men da han nærmet seg [[Wien]] ble han arrestert av Leopold V og anklaget for å deltatt i mordet på dennes fetter [[Konrad av Montferrat]], og overga ham til keiser [[Henrik VI av Det tysk-romerske rike]]. Mens Rikard I på ubestemt tid satt fengslet ble hans bror [[Johan av England]] ble tilkalt til Filip II Augusts hoff og aksepterte å gifte seg med Alys med ikke mindre enn Artois som medgift. I motytelse ble hele normanniske Vexin gitt til den franske kongen. 

Dog, alle de militære styrker som Johan kunne samle var en gjeng leiesoldater da heller ikke den skotske konge [[Vilhelm I av Skottland|Vilhelm I]] ikke ville delta i hans forsøk på å overta tronen, og isteden sendte Vilhelm I penger for Rikards løslatelse. Et annet opprør i Aquitaine ble slått ned av Elias de la Celle, men i Normandie ledet Filip II August selv krigshandlingene. Ved april [[1193]] hadde han nådd [[Rouen]] og selv hertugdømmets hovedstad ikke ble erobret kunne den franske kongen med sine allierte kontrollere alle havnene fra [[Rhinen]] til [[Dieppe]]. Konfrontert med denne situasjonen innrømmet Rikards regenter i [[traktaten ved Mantes]] i juli 1193 at Filip II August kontroll av de landområder han hadde erobert, blant annet normanniske Vexin, festningene [[Drincourt]] og [[Arques]] i Normandie, og festningene [[Loches]] og [[Châtillon]] i [[Tourraine]] foruten også en betydelig utbetaling straks Rikard I ble løslatt fra fangenskapet.

I en ny traktat i [[1194]] gikk innrømmelsene til Frankrikes konge langt videre da [[Tours]] med alle festningene i Tourraine og alle i østlige Normandie, unntatt Rouen, ble overgitt. Grevskapet [[Angoulême]] ble erklært uavhengig av Aquitaine, [[Vendôme]] ble overgitt til [[Ludvig I av Blois]] og [[Rotrou III av Perche]] fikk [[Moulins]] og [[Bonmoulins]]. Det samme året aksepterte keiser Henrik VI endelig løsepengene og frigjorde Rikard I fra fangenskapet.