Redigerer Andre verdenskrig (avsnitt)

=== Aksemaktene stoppes (1942–1943) ===
====Operasjon blå og slaget om Stalingrad====
{{Utdypende|slaget om Stalingrad|operasjon Uranus}}
Den sovjetiske vinteroffensiven ved årsskiftet 1941/1942 stoppet en tysk erobring av Moskva, men tross betydelige tyske tap, klarte Wehrmacht å etablere forsvarsstillinger fremfor å trekke seg vesentlig tilbake.<ref name="Davies2008_114"/> Den tyske offensiven på østfronten i 1942 fikk navnet [[operasjon Blau|operasjon blå]].<ref>Beevor 2012, s. 357</ref> Det virket sannsynlig at det første målet for tyskerne ville være å erobre Moskva.<ref>Beevor 2012, s. 362</ref> Hitler valgte isteden et fremstøt i den sørlige frontsektoren, mot elven [[Volga]] og det oljerike [[Kaukasus]]. Angrepet skulle egentlig begynne i mai, men på grunn av at beleiringen av [[Sevastopol]] trakk i langdrag kom ikke offensiven i gang før den 28. juni.<ref>Davies 2008, s. 116</ref>

{{sitat|Med hendelsene de seks foregående månedene, har historikeren Richard Overy observert at, 'ingen rasjonell mann i begynnelsen av 1942 ville ha gjettet det endelige utfallet av krigen'.|note=<ref group="note">Given the events of the previous six months, historian Richard Overy has observed, 'no rational man in early 1942 would have guessed at the eventual outcome of the war'.</ref><ref>Bosworth 2017, s. 305</ref>|Historikeren [[Richard Overy]], sitert av David Reynolds, ''The Cambridge History of the Second World War''}}

De tyske, italienske, rumenske og ungarske angriperne erobret raskt sovjetisk territorium,<ref>Davies 2008, s. 117</ref> og var i slutten av august kommet frem til byen [[Stalingrad]] ved bredden av Volga.<ref>Beevor 2012, s. 366</ref> Byen var oppkalt etter den sovjetiske lederen Josef Stalin, og hadde derfor viktig symbolverdi, både for Hitler og Stalin.<ref>Davies 2008, s. 121</ref> Stalin beordret den 28. juli at frontlinjen skulle holdes for enhver pris, alle som trakk seg tilbake skulle skytes.<ref>Beevor 2012, s. 364</ref> [[Slaget om Stalingrad]] ble særdeles blodig. I starten hadde Wehrmacht fremgang, og det lot til at byen snart ville være på tyske hender. De sovjetiske forsvarerne kjempet imidlertid med innbitt besluttsomhet, og gav angriperne kamp om hver bygning. Det utviklet seg snart til en stillingskrig der frontlinjen bølget frem og tilbake nærmest fra time til time og tapene på begge sider var enorme. I november hadde tyskerne erobret 90&nbsp;% av byen. Den 19. november ble imidlertid den sovjetiske [[operasjon Uranus]] satt i verk. Denne knipetangsmanøveren var rettet mot de svake ungarske og rumenske enhetene som voktet de tyske flankene, og allerede den 22. november hadde disse kollapset slik at 290&nbsp;000 tyske og tysk-allierte soldater var omringet i Stalingrad.<ref>Beevor 2012, s. 371, 385–386, 397–399, 402–404, 420</ref>

Hitler nektet den innesperrede tyske [[Sjette armé (Tyskland)|6. armé]] å bryte ut, og insisterte på at slaget om byen skulle fortsette. [[Hermann Göring]] hevdet at Luftwaffe kunne forsyne styrkene og det ble opprettet en luftbro til byen, men det viste seg snart at dette langt fra var nok for de tyske troppene. Forsyningssituasjonen for tyskerne ble snart prekær, samtidig som sovjetiske angrep stadig presset den tyske lommen sammen.<ref>Davies 2008, s. 122, 124</ref> Andre tyske styrker som forsøkte å bryte beleiringen av de omringede styrkene, kom for sent og var for svake til å kunne hindre den tyske katastrofen. I løpet av januar ble situasjonen for de omringede styrkene desperat. De var i ferd med å slippe opp for mat og ammunisjon. Soldatene var sterkt utmattet av underernæring og den intense kulden. Mange enheter hadde ikke lenger noe overnattingskvarter og måtte sove ute. Stor mangel på helsepersonell og medisiner innebar at tusener av sårede ikke lenger kunne regne med hjelp. Den 31. januar [[1943]] så den tyske kommandanten [[Friedrich Paulus]] seg nødt til å kapitulere. Dette markerte slutten på den tyske ekspansjonen; heretter hadde Sovjetunionen det strategiske og psykologiske overtaket på østfronten.<ref>Davies 2008, s. 117–118, 122, 124–125</ref> Det er antatt at 479&nbsp;000 sovjetiske soldater ble drept eller tatt til fange under kampen om Stalingrad, mens 651&nbsp;000 ble syke eller skadet.<ref>Roberts 2010, s. 332</ref> Tyskerne og deres allierte mistet over 500&nbsp;000 mann som døde eller ble tatt til fange.<ref>Beevor 2012, s. 432</ref> Det tyske nederlaget i slaget om Stalingrad ble både i datid og ettertid, av både de allierte og aksemaktene, sett som et avgjørende vendepunkt i krigen.<ref>Overy 1995, s. 84–85</ref>

<gallery mode="slideshow" caption="Krigens vendepunkt, i Nord-Afrika og Sovjetunionen">
El Alamein 1942 - British infantry.jpg|[[Australia|Australske]] styrker rykker frem ved [[El Alamein]] i 1942. ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/b/b9/El_Alamein_1942_-_British_infantry.jpg stor versjon])
American troops landing on the beach at Arzeu.jpg|Amerikanske soldater på stranden i nærheten av [[Oran]], november 1942
Bundesarchiv Bild 116-168-618, Russland, Kampf um Stalingrad, Soldat mit MPi.jpg|Tysk soldat med sovjetisk maskinpistol PPSch 41 under slaget ved Stalingrad {{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}
Bundesarchiv Bild 101III-Zschaeckel-207-12, Schlacht um Kursk, Panzer VI (Tiger I).jpg|Tysk stridsvogn under kampene ved Kursk {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 101III-Zschaeckel-207-12 / Friedrich Zschäckel / CC-BY-SA}}
Royal Air Force Bomber Command, 1942-1945. CL3400.jpg|[[Hamburg]] etter bombeangrepene i [[1943]], over én million mennesker ble hjemløse ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/b/b9/Royal_Air_Force_Bomber_Command%2C_1942-1945._CL3400.jpg stor versjon])
Bundesarchiv Bild 146-1979-025-19A, Koeln, Kinderleichen nach Luftangriff.jpg|Tysk kvinne ved døde barn etter et bombeangrep {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1979-025-19A / Ukjent / CC-BY-SA 3.0}}
</gallery>

====Nord-Afrika====
{{Utdypende|operasjon Torch}}

{{Tekstboks
|overskrift=Uungåelig nederlag
|Etter Tysklands tap ved Stalingrad og i Nord-Afrika var det våren 1943 klart for både de allierte og de tyske lederne at aksemaktenes nederlag var uungåelig. Spørsmålet var ikke om, men når. Ifølge den britiske historikeren og journalisten Max Hastings, virket det sannsynlig at Tyskland under Hitler kunne holde ut til 1947 eller 1948.<ref>Hastings 2012, s. 430</ref>|align=right}}

De franske koloniene i Nord-Afrika var fortsatt kontrollert av Vichy-regjeringen etter [[Slaget om Frankrike|Frankrikes kapitulasjon]] i 1940. [[Marokko]] og [[Algerie]] var derfor regnet som et egnet sted for en vest-alliert invasjon, da man antok at motstanden ville være liten. I november 1942 ble fransk Nord-Afrika invadert,<ref>Davies 2008, s. 125</ref> noe som også utløste et [[Statskupp|kupp]] mot den franske administrasjonen i området. Den franske motstanden var betydelig hardere enn forventet, og det tok litt over én uke, med tap av rundt {{Formatnum:5000}} soldater totalt på begge sider, før de allierte vant kontrollen over Marokko og Algerie.<ref>Beevor 2012, s. 416–417</ref>

I slutten av mai 1942 satte Rommel i gang en ny offensiv østover for å nå Tobruk og Suezkanalen.<ref>Beevor 2012, s. 340</ref> De tyske styrkene gjenerobret den østlige delen av Libya, med havnebyen [[Tobruk]], mens [[Åttende armé (Storbritannia)|den britiske åttende armé]] trakk seg tilbake inn i Egypt og gikk i forsvarsstilling ved El Alamein. I hele juli raste [[det første slaget om El Alamein]], et slag som stoppet den tyske fremrykningen. I august 1942 fikk de britiske styrkene en ny leder i general [[Bernard Law Montgomery]].<ref>Beevor 2012, s. 347, 350–352</ref> Under hans ledelse vant britene [[det andre slaget om El Alamein]] i oktober og november, og begynte å presse Rommel tilbake vestover, inn i Libya.<ref>Beevor 2012, s. 408–410</ref>

Rommels nederlag i Egypt hadde ført til at planene om en erobring av [[Midtøsten]] måtte oppgis. Afrikakorpset trakk seg derfor tilbake vestover, og dro til [[Tunisia]] for å bekjempe de allierte invasjonsstyrkene. Den tyske motoffensiven var ganske fremgangsrik, og i februar 1943 vant Rommel mot den amerikanske generalmajor Lloyd Fredendall i [[slaget ved Kasserinepasset]].<ref>Beevor 2012, s. 445–446</ref> Problemer med forsyningene til aksemaktene gjorde imidlertid at de tyske og italienske linjene relativt raskt måtte gi etter og trekke seg tilbake, ved Montgomerys angrep i slutten av mars.<ref>Beevor 2012, s. 448</ref> Den 13. mai 1943 måtte Afrikakorpset gi opp, {{formatnum:238000}} tyske og italienske soldater overga seg,<ref name="Hastings2012_429"/> og Nord-Afrika var endelig under vest-alliert kontroll.<ref>Beevor 2012, s. 451</ref>

====Indiske hav, Stillehavet og slaget ved Midway====
{{Utdypende|slaget ved Midway}}

Den japanske fremgangen i Sørøst-Asia og det vestlige Stillehavet fortsatte våren 1942. I mars og april gikk en hangarskipgruppe inn i [[Det indiske hav]],<ref name="Beevor2012_291">Beevor 2012, s. 291</ref> og gjennomførte raid mot britiske baser på [[Ceylon]] (dagens Sri Lanka),<ref name="Beevor2012_291"/> men uten større tap av britiske krigsskip.<ref>Weinberg 1994, s. 327</ref> 

{{Tekstboks
|overskrift=Seieren i krigen tapt
|Etter nederlaget ved Midway, og tapet i [[slaget om Guadalcanal]], sommeren og høsten 1942, innså de øverste japanske lederne at Japan hadde mislykkes i å presse USA ut av krigen ved et ødeleggende førsteslag. Japans underlegenhet i ressurser, kombinert med Tysklands stagnasjon på østfronten, ville føre til nederlag i en utmattelseskrig mot USA. Ifølge den britiske journalisten og historikeren Max Hastings burde fred for enhver pris vært å foretrekke for Japan, fremfor et uungåelig nederlag, med millioner av døde soldater og sivile som resultat.<ref>Hastings 2012, s. 302–303</ref>|align=right}}

Samtidig intensiverte japanerne angrepet på Ny-Guinea, og planla en invasjon sjøveien av [[Port Moresby]] på [[Ny-Guinea]]. Et amerikansk gjennombrudd med dekodingen av japansk radiotrafikk gjorde at de allierte var forberedt på dette angrepet, slik at [[Chester Nimitz|admiral Nimitz]] sendte en hangarskipgruppe nedover for å stoppe angrepet. Den 4. mai møttes de to styrkene i [[Korallhavet]] utenfor Australia, og i løpet av fire dager med harde kamper mistet begge sider hvert sitt hangarskip. Slaget endte i en begrenset amerikansk seier, da angrepet på Port Moresby ble forhindret.<ref name="Beevor2012_334"/>

{{Sitat|Etter Midway var jeg sikker på at det ikke var noen sjanse for suksess.|note=<ref group="note">After Midway', recalled Navy Minister Mitsumasa Yonai, I was certain there was no chance of success.</ref><ref>Overy 1995, s. 43</ref>|Den japanske admiralen og marineministeren [[Mitsumasa Yonai]], etter andre verdenskrigs slutt}}

Den japanske [[Isoroku Yamamoto|admiral Yamamoto]] ønsket nå å fullføre det han påbegynte ved Pearl Harbor. Planen var å erobre den lille [[atoll]]en [[slaget ved Midway|Midway]], slik at amerikanerne ble fremprovosert til å sette inn hangarskipene sine mot den japanske hovedstyrken. Japanerne hadde imidlertid mistet overraskelsesmomentet da amerikanerne kunne avlytte radiosambandet deres og bryte kodene. Da angrepet kom den 4. juni var amerikanerne godt forberedt.<ref>Beevor 2012, s. 335</ref> Angrepet ble katastrofalt for Japan. Tapet av fire hangarskip, samt 250 fly med erfarne piloter, gjorde at styrkeforholdet i Stillehavet nå definitivt gikk i USAs favør.<ref>Beevor 2012, s. 336–338</ref><ref>Overy 1995, s. 42–43</ref>

====Slaget ved Kursk====
{{Utdypende|slaget ved Kursk}}
Det tyske tapet ved Stalingrad hadde flyttet frontlinjen vestover, men Ukraina var fortsatt under tysk kontroll. I februar 1943 var byen [[Kharkov]] blitt frigjort av sovjeterne, men et hurtig motangrep fra de tyske styrkene under feltmarskalk [[Erich von Manstein]] gjorde at tyskerne gjenerobret byen i starten av mars.<ref>Beevor 2012, s. 441–442</ref>

Denne tyske seieren gjorde at de tyske generalene planla et nytt fremstøt, denne gangen ved [[Kursk]]. De sovjetiske styrkene hadde i denne frontsektoren en fremskutt posisjon i forhold til resten av frontlinjen, noe som gjorde dem sårbare for et tysk knipetang-angrep med en påfølgende omringning. Dette problemet var også åpenbart for den sovjetiske hærledelsen, noe som gjorde at begge sider bygget opp styrkene sine i flere måneder i denne sektoren.<ref>Davies 2008, s. 126–127</ref>

Den tyske angrepsstyrken var på rundt 2700 stridsvogner og motoriserte kanoner, 2600 fly, 10&nbsp;000 artillerienheter og 900&nbsp;000 mann. Mot disse sto en sovjetisk styrke på 1&nbsp;800&nbsp;000 mann, 3800 stridsvogner og motoriserte kanoner, 20&nbsp;000 artillerienheter og 2100 fly.<ref>Roberts 2010, s. 406</ref> Dette gjorde at [[slaget ved Kursk]] ble ett av historiens største slag. Det tyske angrepet begynte den 5. juli 1943,<ref>Beevor 2012, s. 512</ref> men kjørte seg raskt fast i den harde sovjetiske motstanden. Etter én uke kom den sovjetiske motoffensiven, og ved [[Prokhorovka]] møttes over 1200 stridsvogner til det som ble historiens største panserslag.<ref>Davies 2008, s. 128</ref>

Etter at den tyske offensiven ble slått tilbake gikk Den røde armé i gang med offensiver langs hele fronten.<ref>Davies 2008, s. 130</ref> Kharkov ble gjenerobret samme høst,<ref>Beevor 2012, s. 525</ref> og da vinteren kom ble seks tyske divisjoner omringet ved [[Korsun-Sjevtsjenkivskyj|Korsun]] ved [[Dnepr]]. I januar 1944 ble det innledet en offensiv i nord, rundt [[Narva]], noe som endelig gjorde slutt på den langvarige beleiringen av Leningrad.<ref>Roberts 2010, s. 510–512</ref>