Redigerer Amazonas (avsnitt)

=== Dampbåtenes tid ===
Den 6. september 1850 godkjente den brasilianske keiseren [[Pedro II av Brasil|Pedro II]] en lov som autoriserte dampbåttrafikk på Amazonas, og han ga oppgaven med å sette den ut i livet til [[Irineu Evangelista de Sousa]], vicomte av Mauá. Han organiserte selskapet «Companhia de Navegação e Comércio do Amazonas» i Rio de Janeiro i 1852, og året etter startet det driften med tre små dampskip, kalt «Monarch», «Marajó» og «Rio Negro». Til å begynne med var rutene hovedsakelig begrenset til hovedelva, og ennå i 1857 medførte en modifisering av kontrakten med myndighetene bare at selskapet var forpliktet til tre ruter: Den første var en månedlig rundtur mellom Pará og Manaus med båter med lastekapasitet på 200 tonn, den andre skulle gjøre seks rundturer per år mellom Manaus og Tabatinga, og den tredje to turer i måneden mellom Pará og Cametá. Dette var det første steget i åpningen av Brasils enorme indre.<ref name="EB-11"/>

Virksomheten ble imidlertid en suksess, og påkalte oppmerksomhet til mulighetene for økonomisk utnyttelse av Amazonas. Et annet selskap startet snart handel på Madeira, Purus og Negro, et tredje startet en rute mellom Pará og Manaus, og en fjerde fant det lønnsomt å trafikkere noen av de mindre elvene. I den samme perioden økte Amazonasselskapet sin flåte. Privatpersoner bygde og drev også sine egne små dampbåter både på hovedelva og de mange sideelvene. Den 31. juli 1867 erklærte Brasils regjering at Amazonas var åpen for alle flagg, med virkning fra 7. september 1867. Beslutningen kom etter konstant press fra sjømaktene og fra landene som omkranset det øvre Amazonasbekkenet, spesielt [[Peru]], men regjeringen begrenset dette til enkelte spesifikke steder: Tabatinga – ved Amazonas, Cametá – ved Tocantins, Santarém – ved Tapajós, Borba – ved Madeira og Manaus – ved Rio Negro.<ref name="EB-11"/>

Delvis grunnet den handelsmessige utviklingen som følge av dampbåttrafikken, sammen med den økende internasjonale etterspørselen etter [[naturgummi]] (1880–1920), utviklet byene Manáos (nå Manaus) og Pará (nå Belém) i Brasil og [[Iquitos]] i Peru seg til blomstrende, kosmopolitiske sentra for handel og spektakulær, om enn illusorisk, moderne byvekst. Dette var spesielt tilfelle for Iquitos under toppen på «gummibonanzaen» på slutten av 1800- og begynnelsen på 1900-tallet, da denne dynamiske boomtown'en var kjent i utlandet som Amazonas' [[St. Louis]]. Utenlandske selskaper etablerte seg i byen med kontorer for å kontrollere utvinningen av gummi. I 1851 hadde Iquitos en befolkning på 200 og innen 1900 hadde den nådd {{Nowrap|20 000}}. I 1860-årene ble rundt {{Nowrap|3 000 tonn}} gummi eksportert hvert år, og innen 1911 hadde den årlige eksporten vokst til {{Nowrap|44 000 tonn}} og utgjorde 9,3 % av Perus totale eksport.<ref name="Historia del Peru"/> Under [[gummiboomen]] er det estimert at sykdommer som ble brakt inn av immigranter, så som [[tyfus]] og [[malaria]], tok livet av {{Nowrap|40 000}} innfødte.<ref name="La Republica Oligarquica"/>

Den første direkte utenlandshandelen med Manaus tok til rundt 1874. Lokal handel langs elva ble fortsatt av Amazon Steam Navigation Company, de engelske etterfølgerne til Amazonasselskapet, og også et stort antall mindre dampbåter tilhørende selskaper som var involvert i gummihandelen, og trafikken omfattet Negro, Madeira, Purus og mange andre sideelver, blant annet Marañón til havner så langt unna som [[Nauta]] i Peru. Amazon Steam Navigation Company hadde 38 fartøyer.

Ved inngangen til 1900-tallet var de viktigste eksportvarene fra Amazonasbekkenet [[naturgummi]], [[kakao]]bønner, [[paranøtter]] og en del andre produkter av mindre betydning, som [[pels]]er, [[tømmer]], gull og ''eksotiske'' skogsprodukter ([[kvae]], bark, vevde [[hengekøye]]r, verdifulle [[fjær]], levende dyr, etc).