Redigerer Adolf Hitler (avsnitt)

=== Andre verdenskrig ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1979-056-18A, Polen, Schlagbaum, deutsche Soldaten.jpg|right|thumb|[[Wehrmacht|Tyske soldater]] river ned den polske grensebommen etter at tyske styrker krysset grensen 1. september 1939. [[Felttoget i Polen]] startet denne dagen og endte 6. oktober, da Tyskland og [[Sovjetunionen]] okkuperte hele landet. Invasjonen ble startskuddet til [[andre verdenskrig]] i Europa.{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
Ved siden av utryddelsen av jødene hadde Hitler ett eneste ytterligere mål: Å etablere Tyskland som verdensmakt. Det gjaldt da ikke bare å få reversert følgene av [[første verdenskrig]], men også å erobre et enormt kolonivelde i øst. Begge mål var klart beskrevet i «[[Mein Kampf]]», og begge betinget maktmidler. Derfor arbeidet Hitler så målbevisst med krigsforberedelser. Støtretningen for hans aggresjonspolitikk var først og fremst mot Russland. Dertil kom den tilsynelatende uoverbyggelige motsetning mellom nasjonalsosialismen og bolsjevismen. Dette gjorde at mang en vestlig politiker så på Nazi-Tyskland som et nyttig bolverk mot kommunismen og brukte svært lang tid på å innse den fare Hitler representerte.

Hitler hadde i sin [[Hitlers annen bok|annen, uutgitte, bok]] klart redegjort for sine planer om å skaffe det tyske folk «Lebensraum» på bekostning av Sovjetunionen, men fordi man vurderte det som uheldig å gjøre disse tankene for tydelige, ble manuskriptet til boken holdt under lås og slå.

Men da regjeringene i Storbritannia og Frankrike etter Wehrmachts innmarsj i [[Praha]] kom til den erkjennelse at en krig mot Tyskland i det lange løp var uunngåelig, gjorde de sitt beste for å verve [[Josef Stalin|Stalin]] som en naturlig forbundsfelle. Samtidig var det viktig for Hitler å unngå gjentagelse av [[tofrontskrig]]en Tyskland i [[1914]] hadde gått inn i. Det vakte stor overraskelse da hans utenriksminister [[Joachim von Ribbentrop]] den [[23. august]] [[1939]] undertegnet en ikkeangrepspakt med [[Sovjetunionen]] i [[Moskva]]. Denne pakten delte i en hemmelig tilleggsprotokoll de mellomliggende stater i tyske og sovjetiske interessesfærer. Med [[Hitler-Stalin-pakten]] oppnådde diktatorene noe de begge trengte: De vant mer tid. Stalin måtte reorganisere [[Den røde armé|Sovjetarméen]] etter de foregående års omfattende politiske utrenskninger i offiserskorpset, og Hitler slapp å bekymre seg for russerne mens han rettet sitt skyts mot Polen.

==== Krigsutbruddet ====
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-H28708, Paris, Eifelturm, Besuch Adolf Hitler.jpg|thumb|upright|Hitler foran [[Eiffeltårnet]] i [[Paris]] [[23. juni]] 1940.<!--Arkitekten og rustningsministeren [[Albert Speer]] til venstre for Hitler.--> [[Slaget om Frankrike|Kampene om Frankrike]] ble avsluttet med tysk seier dagen før.]]
Alle europeiske stater forstod at Hitler-Stalin-pakten innebar at forutsetningene for et svært snarlig krigsutbrudd nå forelå. Faktisk krevde Hitler at Polen øyeblikkelig skulle avstå den såkalte [[Den polske korridor|korridor]] mellom [[Hinterpommern]] og [[Østpreussen]], og at [[Fristaden Danzig]] igjen ble en del av Tyskland. Like raskt forsterket den regimekontrollerte tyske presse sine reportasjer om angivelige redselsdåder og massakrer utført av polakker mot «folketyske» ''(Volksdeutschen)'', og mante til inngripen mot disse «provokasjonene».

Om natten mellom [[31. august]] og [[1. september]] [[1939]] iscenesatte [[Schutzstaffel|SS]]-menn kledt i polske uniformer et angrep på radiosenderen i [[Gliwice|Gleiwitz]] i [[Schlesien]]. Senere ble lik av konsentrasjonsleirfanger, ikledt polske uniformer, presentert som polske «angripere» som var blitt skutt under «overfallet». Den 1. september erklærte Hitler i Riksdagen at Polen hadde angrepet Tyskland, og at det fra kl. 5.45 ble «skutt tilbake». I denne løgnen stemte ikke engang klokkeslettet. Wehrmacht hadde [[Felttoget i Polen i 1939|rykket inn i Polen]] på bred front kl. 4.45.

Denne gangen stod Storbritannia og Frankrike ved sine allianseforpliktelser, noe Hitler ikke hadde trodd skulle skje etter erfaringene fra Tsjekkoslovakia. De erklærte krig [[3. september]]. Dermed var [[annen verdenskrig]] i gang.

==== Krigsforløpet ====
[[Fil:Teleki & Hitler Tripartite-pact.jpg|thumb|Hitler og Ungarns statsminister [[Pál Teleki]] i Wien i november 1940, da Ungarn sluttet seg til [[Tremaktspakten]] mellom [[aksemaktene]] Japan, Italia og Tyskland, en avtale som ble undertegnet 27. september samme høst.]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-2006-0315-500, Berlin, Reichstagssitzung.jpg|thumb|Hitler taler i [[Riksdagen (Nasjonalsosialistisk)|den nasjonalsosialistiske Riksdagen]] i Berlin sommeren 1941.{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
[[Fil:Adolf Hitler meets Ante Pavelić.1941.jpg|thumb|Adolf Hitler tar imot [[Ante Pavelic]], [[marionetteleder]]en i [[Den uavhengige staten Kroatia]], på sitt landsted [[Berghof]] ved [[Berchtesgaden]] i Bayern [[1941]].]]
[[Fil:Bundesarchiv B 145 Bild-F051673-0059, Adolf Hitler und Eva Braun auf dem Berghof.jpg|thumb|Hitler og kjæresten [[Eva Braun]] på Berghof i Obersalzberg sommeren 1942.{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-E0406-0022-011, Russland, deutscher Kriegsgefangener.jpg|thumb|Soldat fra [[Den røde armé]] med [[Wehrmacht|tysk]] [[krigsfange]] under [[Slaget om Stalingrad]] 17. juli 1942 til 2. februar 1943 da over {{formatnum:90000}} overlevende tyskere måtte overgi seg.{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
Det tok 18 dager å knekke polakkenes motstand, og i henhold til Hitler-Stalin-paktens tilleggsprotokoll marsjerte [[Den røde armé]] inn i landet fra øst den [[17. september]]. Kort etter gikk Stalin til angrep på [[Finland]]. De pinlige nederlag som de tallmessig underlegne finnene gang på gang påførte sovjeterne under [[vinterkrigen]] 1939/40, styrket Hitler i den antagelse at det ikke skulle bli alt for vanskelig å beseire sovjetarméen.

Sine største triumfer kunne Hitler feire i første halvdel av [[1940]], da Wehrmacht i kortvarige «blitzkriger» okkuperte [[Danmark]], [[Norge]], [[Nederland]], [[Belgia]] og [[Luxembourg]], og til og med nedkjempet Frankrike på kort tid. Men allerede om sommeren led han sitt første varige nederlag – under [[Slaget om Storbritannia|luftslaget om Storbritannia]]. I London var Chamberlain imens blitt avløst av [[Winston Churchill]], som allerede siden [[1933]] hadde ivret for større fasthet mot Tyskland. Hitler så på sin side England som en mulig forbundsfelle, og tilbød britene frie hender i sitt kolonirike i gjenytelse for at de anerkjente Tysklands dominans på det europeiske kontinent.<ref>Ian Kershaw: ''Hitler''. 1936–1945. Stuttgart 2000, s. 411.</ref><ref>Teksten til Hitlers Reichstagstale om dette av 19. juli 1940 hos Max Domarus: ''Der Reichstag und die Macht''. Würzburg 1968, s. 1540–1559.</ref> Til tross for Storbritannias svake stilling militært avviste Churchill enhver forståelse med Hitler.<ref>Innen én time etter talen ble holdt gjengav [[BBC]] [[Storbritannia]]s kategoriske avvisning av fredstilbudet. Reaksjonen i Hitlers omgivelser var preget av skuffelse. Jfr. Ian Kershaw: ''Hitler''. 1936–1945. Stuttgart 2000, s. 411.</ref> Etter at luftkrigen over England hadde slått feil konsentrerte Wehrmacht seg om en invasjon med flåtestyrker. Men «[[Operation Seelöwe]]» ble lagt til side av Hitler tidlig [[1941]], fordi han ikke betraktet britene som noen alvorlig trussel og nå heller ville vende seg mot sitt egentlige mål.

Men først måtte han komme [[Mussolini]] til unnsetning: Den italienske [[Balkankrigen (1940–1941)|Balkankrigen]] gikk dårlig, særlig så det alvorlig ut i [[Hellas]]. Men den tyske erobring av [[Balkan]] tjente også til å sikre sørflanken. Imidlertid forsinket det angrepet på [[Sovjetunionen]], kalt [[Operasjon Barbarossa]], som ikke kom i gang før [[22. juni]] 1941. I forkant av angrepet stod Hitler bak [[kommissærordren]] og så lignende ordre om henrettelse av sovjetiske ledelseskrefter ved fronten, og om at partisanaksjoner skulle bekjempes med gjengjeldelsesaksjoner mot sivilister.{{Tr}}

Den nasjonalsosialistike propaganda forklarte angrepet som antikommunismens, antibolsjevismens og den vesterlandske kulturs kamp mot det «asiatiske barbari» og den «jødiske bolsjevisme». Men det dreide seg snarere om et rov- og erobringstokt. Det hadde som hensikt å erobre «[[Lebensraum]]» (livsrom) for det «[[Arier|ariske]] herrefolk» og trykke de erobrede områders befolkning ned i slavekår, eller etterhvert utrydde også dem, likesom jødene.

Etter innledende store seirer kom Wehrmachts angrep til opphør i desember 1941, like foran [[Moskva]]. Den 7. desember angrep Tysklands allierte [[Japan]] de amerikanske basene ved [[Angrepet på Pearl Harbor|Pearl Harbor]] på [[Hawaii]], og dro dermed USA inn i konflikten. Hitler erklærte krig mot USA den [[11. desember]] 1941 i en tale i Riksdagen.<ref>For tekst til Hitlers riksdagstale av 11. desember 1941, se Max Domarus: ''Der Reichstag und die Macht''. Würzburg 1968, s. 1794–2111.</ref>
Den [[19. desember]] [[1941]] overtok Hitler den direkte overkommando over hæren. «Det lille stykke operasjonsledelse kan da enhver klare», mente han.<ref>Ian Kershaw: ''Hitler. 1936–1945''. Stuttgart 2000, s. 607, Anm. 372.</ref>
Etter at Wehrmacht i [[1942]] igjen kom på offensiven, førte Hitlers militære feilgrep til et knusende nederlag tidlig i  [[1943]] med [[slaget ved Stalingrad]]. Dette anses som krigens viktigste vendepunkt.{{tr}} Det er tegn på at Hitlers popularitet i befolkningen og blant hans nærmeste var fallende etter Stalingrad. [[Operasjon Gomorrah|Bombingen av Hamburg i juli 1943]] svekket også Hitlers status i folket. Anti-Hitlervitser som tidligere var sjeldne, ble vanlige i de siste årene av krigen.<ref name="Kater" />{{rp|side=271}}

Samme år vant de allierte bombeflyene luftherredømmet over Tyskland. Mange tyske byer gikk til grunne i ruiner og aske. Den [[6. juni]] [[1944]] kom den allierte invasjon av [[Normandie]]. Til tross for alle nederlag, enorme sivile tap i alle deltagende land og voldsomme ødeleggelser, og selv om Hitler selv allerede i [[1943]] hadde ytret at det ikke lenger var mulig å oppnå en militær seier, lot han krigen fortsette i to år til, helt til det endelige nederlag. Hans personlige inngripen, blant annet med å forby utsatte troppeenheter å trekke seg tilbake mens det ennå var mulig, førte til massive tap på Wehrmachts side.

Den [[16. desember]] [[1944]] begynte tyskernes [[Ardenneroffensiven|siste offensiv i Ardennene]] i Belgia og Luxembourg. En slik offensiv krever stor styrkeoverlegenhet, men her var det reelle styrkeforholdet mindre enn én til én, i tysk disfavør. Offensiven var dømt til å mislykkes, og betydde en ytterligere svekkelse av Østfronten, som hadde trengt de troppene som nå ble sendt vestover. Hitlers insistering på denne militært meningsløse manøvren kan kanskje skyldes at han hadde gjennomskuet tyskernes håp om fred med vestmaktene. I øst flyktet befolkningen fortvilt for Den røde armé; i vest derimot, ble de hvor de var, hengte lakner og duker ut vinduene som tegn på overgivelse, og bad inntrengende tyske offiserer om å avstå fra å forsvare hjemstedet, så det ble spart for å unngå flere ødeleggelser. De fleste tyskeres mål var nå å stenge for russerne og slippe inn vestmaktene.

Med Ardenner-offensiven satte Hitler stopp for muligheten for fredelig overgivelse. Hvis denne analysen er korrekt, passer Hitlers tankemåte som hånd i hanske med den såkalte «[[Nero-forordningen]]» som kom noen måneder senere. Den [[18. mars]] [[1945]] ga han ordre om øyeblikkelig evakuering av samtlige innbyggere i de vestlige områder. [[Albert Speer]] forteller at Hitler fikk opplyst at det ikke fantes transportmidler til en så omfattende evakuering. ''«Så får de gå til fots!»'' slo Hitler fast. Når tyskerne ikke frivillig ville følge ham inn i katastrofen, skulle de utleveres til russernes hevn østpå.<ref>Speer gjengir Hitler slik: «Wenn der Krieg verloren geht, wird auch das Volk verloren sein. […] Es sei nicht notwendig, auf die Grundlagen, die das Volk zu seinem primitivsten Weiterleben braucht, Rücksicht zu nehmen. Im Gegenteil sei es besser, selbst diese Dinge zu zerstören. Denn das Volk hätte sich als das schwächere erwiesen und dem stärkeren Ostvolk gehöre dann ausschliesslich die Zukunft. Was nach dem Kampf übrigbliebe, seien ohnehin nur die Minderwertigen; denn die Guten seien gefallen». IMT: ''Der Nürnberger Prozess gegen die Hauptkriegsverbrecher …'', fotomech. Nachdruck München 1989, Bd. 41 (=&nbsp;Dok-Bd. 17), S. 428 (Dok. Speer-24).</ref> Dagen etter, den [[19. mars]] [[1945]] beordret han ved det som er blitt betegnet som Nero-forordningen at Wehrmacht etter hvert som det ble drevet tilbake skulle ødelegge Det tyske rikes infrastruktur. Men rustningsminister Speer satte ikke noen av ordrene ut i livet. Ordren samsvarte med Hitlers tanker om «seier eller undergang». De østlige folk hadde vist seg å være de sterkere, og Hitler mente at det tyske folk ved sitt nederlag hadde forspilt sin eksistensberettigelse.

Dette var ingen flyveidé fra Hitlers side: Allerede [[27. november]] [[1941]] hadde han uttalt til den danske utenriksminister [[Laurids Scavenius|Scavenius]] og den kroatiske utenriksminister [[Mladen Lorković|Lorković]], da den sovjetiske motoffensiven ikke engang var påbegynt: «''Hvis det tyske folk ikke er sterkt og offervillig nok til å gi sitt blod for sin eksistens, skal det forgå og tilintetgjøres av en annen, sterkere makt. Jeg skal i så fall ikke felle en tåre for det tyske folk''» (Sitat fra Haffner: ''Notater om Hitler'').

==== Endelikt i Førerbunkeren ====
[[Fil:Stars & Stripes & Hitler Dead2.jpg|thumb|upright|Hitlers død bekjentgjort i den amerikanske hæravisa ''Stars and Stripes'' [[2. mai]] [[1945]]:''Falt på kommandopost ifølge tysk radio.'']]
Hitlers helsetilstand forverret seg i løpet av krigsårene, og mot slutten led han sannsynligvis av [[Parkinsons sykdom]] i fremskredet stadium.<ref>Ellen Gibbels: ''Hitlers Parkinson-Krankheit: zur Frage eines hirnorganischen Psychosyndroms'', Springer, 1990, ISBN 3-540-52399-5, s. 93.</ref> På den tiden fantes det ikke medisinering som bremset utviklingen av Parkinsons sykdom, og en slik diagnose var i realiteten en dødsdom. Men ifølge øyenvitner var han stadig i besittelse av sin nesten magiske suggesjonskraft.

Den [[22. april]] 1945 fikk Hitler et svakhetsanfall under sin daglige situasjonsgjennomgang i [[Førerbunkeren]] under rikskanselliet i Berlin, rett etter at det klart for ham at Berlin var omringet og at ingen unnsetning fra tyske forsterkninger stod i utsikt. Han sa at alt nå var tapt og at alle hadde forrådt ham. Han lot deler av sin stab reise sin vei, men til tross for overtalelsesforsøk fra [[Martin Bormann|Bormann]], [[Wilhelm Keitel|Keitel]] og [[Hermann Göring|Göring]] nektet han å forlate byen selv. Han gav sin sjefsadjutant [[SS-Obergruppenführer]] [[Julius Schaub]] ordre om å brenne hans personlige papirer fra rikskanselliet og fra bunkeren, og deretter gjøre det samme i München og i [[Obersalzberg]].<ref>Jfr. Ian Kershaw: ''Hitler. 1936–1945.'' Stuttgart 2000, ISBN 3-421-05132-1, s. 1036.</ref>

Hitler fikk 29. april nyheten om at Benito Mussolini var henrettet sammen med elskerinnen og likene hengt opp etter beina offentlig. Ifølge Anthony Beevor styrket dette trolig Hitlers beslutning om å ta sitt eget liv.<ref>{{Kilde www|url=https://www.vg.no/i/2Q8By|tittel=Trodde Hitler bløffet om selvmord|besøksdato=2020-03-07|forfattere=|dato=15. april 2011|språk=nb|verk=www.vg.no|forlag=|sitat=Hva skjedde i «Der Führerbunker»? Vanskelig å si, men den britiske historikeren Antony Beevor - som blant annet har skrevet boka «Berlin. Nederlaget 1945» (2002) - skriver at Hitler i løpet av 29. april fikk høre om henrettelsen av hans italienske forbundsfelle Benito Mussolini og at dette sannsynligvis styrket ham i beslutningen på å ende livet der og da.}}</ref> Temaet den dagen var hvor nær russerne var kommet, og hva den sikreste selvmordsmetoden var. Hitler (56) fordelte flere ganger giftampuller med [[cyanid]] til de i hans nærmeste omgivelser. Den [[29. april]] undertegnet han sitt politiske testament og sitt nye private testament<ref>Tekst til begge testamenter hod Werner Maser: ''Hitlers Briefe und Notizen. sein Weltbild in handschriftlichen Dokumenten''. Düsseldorf 1973, ISBN 3-430-16356-0.</ref>, og giftet han seg med sin mangeårige livsledsagerske [[Eva Braun]] (33). Dagen etter begikk de begge selvmord omkring kl. 15.30. De tok gift, og Hitler skjøt seg samtidig i tinningen. Hitlers død ble annonsert av admiral Dönitz over tysk radio kvelden 1. mai etter at avspilling utdrag av Wagner og [[Anton Bruckner]]. Den tyske meldingen ble fanget opp av BBCs lyttetjeneste og oversatt til engelsk av [[Ernst Gombrich]].<ref>''Dag og Tid'', 29. november 2019, s. 21.</ref>

Martin Bormann, Hitlers kammertjener [[Heinz Linge]], Hitlers SS-adjutant [[Otto Günsche]] og noen livvakter bragte likene ut i rikskanselliets have. De fulgte Hitlers anvisninger da de først dynket likene i bensin, og livvaktens sjef [[Johann Rattenhuber]] antente dem. Deretter [[bisettelse|bisatte]] de levningene der.

Levningene etter Hitler og hans hustru ble gravd opp av russerne tidlig i mai, og de var i stand til å identifisere likene på grunnlag av røntgenbilder og tannskjemadata. Men av politiske grunner holdt sovjetiske myndigheter likfunnet hemmelig i årevis.

Først etter [[den kalde krigen]]s avslutning ble det kjent at Hitlers og Eva Brauns levninger etter å ha blitt flyttet en rekke ganger til slutt hadde vært nedgravd på den sovjetiske organisasjonen [[SMERSJ]]' nye hovedkvarter ved [[Magdeburg]], og at [[KGB]]-sjef [[Jurij Vladimirovitsj Andropov|Andropov]] i april 1970 hadde beordret likene fjernet før anlegget ble overdratt til den [[DDR|østtyske]] regjering. De siste rester ble tippet i [[Elben]] og forsvant med elven og ut i [[Nordsjøen]].<ref>Alisa Argunova: [http://www.schoah.de/drittes-reich/adolf-hitler/419.html Die acht Bestattungen Hitlers.] Tysk oversettelse og kommerntar ved Wolf Oschlies. Fra Shoa.de, sist besøkt 18. desember 2008.</ref>