Redigerer Vestromerriket (avsnitt)

== Arven etter Vestromerriket ==
[[Fil:Romance languages.png|thumb|Romanske språk, språk som utviklet seg fra [[latin]] fulgte som følge av Vestromerrikets sammenbrudd, ble snakket i Vest-Europa og til denne dag, og deres spredning reflekterer bortimot de kontinentale grensene til det gamle riket.]]

Mens Vestromerriket ramlet sammen var det de nye germanske herskerne som hadde erobret provinsene som fortsatte mange av de romerske lovene og tradisjonene. Mange av de germanske stammene var allerede blitt kristnet, skjønt mange var tilhengere av [[arianisme|ariansk kristendom]] som katolikker oppfattet som kjetteri. De kom over tid til å konvertere til den offisielle kristendom med paven i Roma som overhode. Kristendommen fikk etter hvert større lojalitet i den lokale romerske befolkningen og ble en identitet i seg selv. Selv om germanerne i begynnelsen fulgte sine gamle tradisjoner og stammelover, ble de påvirket av romersk lov og gradvis overtok den.<ref name="Kidner_198-203"/> Romersk lov, særskilt [[Corpus juris civilis|''Corpus Juris Civilis'']] som ble samlet på ordre av Justinian I, er det antikke grunnlaget som moderne sivile lover står på. Disse lovene er det mest utstrakte lovsystemet i verden, rundt 150 land bekjenner seg til den i en eller annen form.<ref>[https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/docs/notesanddefs.html?countryName=Iran&countryCode=ir&regionCode=me#2100 «Legal System»] {{Wayback|url=https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/docs/notesanddefs.html?countryName=Iran&countryCode=ir&regionCode=me#2100 |date=20171201042301 }}, The World Factbook, ''Central Intelligence Agency''</ref>

[[Latin]] som et språk har egentlig aldri forsvunnet. [[Vulgærlatin]] kombinert med germanske og keltiske språk har frambrakt mange moderne [[romanske språk]] som italiensk, fransk, spank, portugisisk, [[rumensk]] og et stort antall mindre språk og dialekter. I dag er det mer enn 900 millioner mennesker som er etterkommere av denne språkarven verden over. I tillegg er det mange romanske språk som benyttes i verden som [[lingua franca]], fellesspråk.<ref>Samarin (1968), s. 666.</ref> Latin har også påvirket germanske språk som engelsk og tysk.<ref>Gottlieb (2006), s. 196.</ref><ref>Beveridge (2016), s. 1.</ref> Latin har også påvirket alle overlevende keltiske språk, [[albansk]], og [[slaviske språk]] (som polsk og tsjekkisk), og selv ikke-indoeuropeiske [[ungarsk]]. Latin har overlevd i en «forfinet» form som språket til den katolske kirke ([[Messe (katolsk)|messen]] ble holdt utelukkende på latin fram til 1969), og var også diplomatspråk mellom mange nasjoner fram til 1800-tallet. Latin har forblitt et viktig, om enn begrenset språk innen medisin, jus og andre akademiske studier.<ref>Satow (2011), s. 59.</ref> [[Det latinske alfabetet]] ble utvidet grunnet delingen av bokstaven I til I og J og av V til U, V og (for en del språk som tysk og polsk) W. Det er det mest omfattende brukte alfabetiske skrivesystem i verden i dag. [[Romertall|Romersk tall]] er fortsatt i bruk innenfor en del felter og situasjoner, men er i hovedsak erstattet av arabiske tall.<ref>Bulliet et al. (2010), s. 192.</ref>

En meget synlig arv etter Vestromerriket er [[den romersk-katolske kirke]]. Kirken begynte langsomt å erstatte romerske institusjoner i Vest-Europa, og i mange tilfeller var den eneste kilden til lov og sivil administrasjon den lokale biskop, ofte selv en tidligere guvernør, som eksempelvis [[Ambrosius av Milano]] og [[Germanus av Auxerre]].

Etter at Italia og selv Roma ble invadert av germanske stammer, ble disse etter hvert assimilert, og ved tidlig middelalder det mest av de tidligere romerske områdene i Vest-Europa blitt konvertert til romersk-katolisisme og anerkjent pave som ''Vicarius Christi'', Kristi stedfortreder. Den første av de germanske kongene som konverterte til kristendommen var [[Klodvig I]], frankernes konge, og andre kongeriker, slik som vestgoterne, fulgte etter.<ref>Le Goff (1994), s. 14 & 21.</ref>

Som følge av keiser Justinians gjenerobring av Italia, var pavene i stor grad underlagt [[eksarkatet Ravenna]], keiserens representasjon i Italia. Denne ydmykelsen, sammen med de økende andelene av landområder som var gått tapt grunnet islamske erobringer og den manglende evnen til å beskytte Italia mot [[langobarder]]ne, fikk pave [[Stefan II]] til å snu ryggen til den østromerske keiser [[Konstantin V]]. Isteden appellerte han til den frankiske kong [[Pipin den yngre|Pipin]], som deretter undertrykket langobarderne i nordlige Italia og donerte landområder til pavedømmet.

Da pave [[Leo III]] kronet Karl den store som «romersk keiser» i 800 knyttet han anstrengte bånd med det opprørte østromerske rike og etablert den presedens at ingen mann i Vest-Europa kunne være keiser uten å være kronet av paven.<ref>Durant (1950), s. 517–551.</ref> Selv om pavens makt endret seg betydelig gjennom middelalderen og tidlig moderne tid, forble posisjonen som overhode av den romersk-katolske kirke og verdslig hersker av Kirkestaten, den minste selvstendige stat i verden. Paven holdt konsekvent tittelen som ''Pontifex Maximus'' siden før Vestromerriket ramlet sammen og har beholdt denne tittelen til denne dag, en tittel som i antikken ble benyttet av ypperstepresten i [[Romersk religion|den gamle romerske religionen]].<ref name="Pontifex"/><ref>''Annuario Pontificio''. [[Libreria Editrice Vaticana]], 2012. ISBN 978-88-209-8722-0, s. 23.</ref>

Selv om det er borte i moderne tid overlevde det romerske senatet det innledende sammenbruddet av Vestromerriket. Dets autoritet synes faktisk å ha økt under styret av Italia ved Odovakar, øyensynlig ved at senatet i 498 greide å innsette [[Symmachus]] som pave til tross for at både [[Teoderik den store]] i Italia og keiser [[Anastasios I]] i Konstantinopel støttet den andre kandidaten, [[Laurentius (antipave)|Laurentius]].<ref>Levillain (2002), s. 907.</ref> Når senatet faktisk forsvant er uklart, det er kjent at institusjonen forble værende inn i 500-tallet da gaver fra senatet ble mottatt av keiser [[Tiberius II]] i 578 og 589 i håp om hjelp mot langobardenes invasjon. Den tradisjonelle senatsbygningen, [[Curia Iulia]], ble ombygd til en kirke under pave [[Honorius I]] i 630, antagelig med tillatelse fra [[Herakleios]].<ref>Kaegi (2004), s. 196.</ref>

=== Nomenklatur ===
[[Marcellinus Comes]], en østromersk historiker og haffmann for Justinian I, nevner det vestromerske riket ved en del punkter i sin krønike ''Annales'', som hovedsakelig dekker Østromerriket fra 379 til 534. I denne er det klart at Marcellinus skilte mellom Øst og Vest ved både å omtale et geografisk øst («Oriens») og vest («Occidens») og et keiserlig øst («Orientale imperium» og «Orientale respublica») og et keiserlig vest («Occidentalie imperium», «Occidentale regnum», «Occidentalis respublica», «Hesperium regnum», «Hesperium imperium» og «principatum Occidentis»). I tillegg skilte Marcellinus særskilt mellom en del keisere og konsuler for å være «østlig», henholdsvis «Orientalibus principibus» og «Orientalium consulum».<ref name="Croke_78">Croke (2001), s. 78.</ref> Begrepet «Hesperium Imperium», oversatt som «Vestriket», har tidvis også blitt benyttet på Vestromerriket av også moderne historikere.<ref>Wienand (2014), s. 260.</ref>

Selv om Marcellinus ikke refererer til riket som en helhet etter 395, kun refererer særskilt til dets adskilte halvdeler, identifiserer han klart til begrepet «romersk» for riket som en helhet. Når han benytter begreper som «oss», «våre generaler» og «vår keiser», skiller Marcellinus i begge inndelinger av riket fra ytre fiender som [[Sasanideriket|sasanidiske]] [[persere]] og [[hunere]].<ref name="Croke_78"/> Dette synet er konsistent med kunnskapen om at samtidige romere på 300- og 400-tallet fortsatte å betrakte riket som en enkelt enhet, dog mer ofte enn ikke med to herskere framfor en.<ref name="Bury_278"/> Selv om det var første gangen posisjonen med keiser var delt geografisk, var selv konseptet med mer enn en keiser i sin tid ikke enestående selv før Diokletian og [[tetrarkiet]] da det hadde vært flere perioder med mer enn en medkeiser, slik som med [[Caracalla]] og [[Geta]] i 210-211.<ref>Goldsworthy (2009), s. 68–69.</ref>

=== Forsøk på gjenopprettelse av et vestlig hoff ===
Posisjonene til en østlig og vestlig keiser, etablert under keiser Diokletian i 286, ble opphevet av keiser Zenon i 480 som følge av tapet av direkte kontroll over de vestlige områdene. Da han erklærte seg selv som ene-keiser, utøvde Zenon kun direkte kontroll over et hovedsakelig intakt østromersk rike og over Italia som nominell overherre av Odoaker.<ref name="Williams&Friell_187"/> Gjenerobringene under Justinian I brakte tilbake store deler av områdene til det vestromerske rike under keiserens kontroll, og med dem møtte riket de samme problemer som det hadde stått overfor under tidligere perioder før Diokletian da det var bare en keiser. Kort tid etter gjenerobringen av Nord-Afrika hadde en [[Usurpasjon|usurpator]] ved navn [[Stotzas]], en tidligere østromersk soldat, dukket opp i provinsen, men ble raskt beseiret.<ref>Martindale (1980), s. 1199–1200.</ref> Som sådan, tanken å dele riket i to hoff ut av administrativ nødvendighet, fikk begrenset gjennomslag i de periodene hvor Østromerriket kontrollerte store deler av det tidligere Vestromerriket, både av hoffet i øst og av fiender i vest.<ref name="Moorhead_84-86">Moorhead (1994), s. 84–86.</ref><ref name="Whitby_7">Whitby (1988), s. 7.</ref>

De tidligste forsøk på å krone en ny vestlig keiser etter at tittelen ble avskaffet skjedde allerede under de gotiske kriger under Justinian. [[Belisarius]], en dyktig general som allerede hadde med suksess drevet militære kampanjer for å gjenopprette romersk Nord-Afrika og store deler av Italia, inkludert Roma, ble tilbudt posisjonen som vestromersk keiser av østgoterne mens han beleiret Ravenna, den østgotiske hovedstaden, i 540. Østgoterne var desperate over å miste kontrollen over Italia, tilbød tittelen og troskapen til Belisarius som vestlig keiser. Lojal overfor Justinian (som håpet å herske over det gjenopprettete Romerriket alene, og hvor ''Codex Justinianus'' uttrykkelig utpekte en pretorisk prefekt av Afrika som underordet av keiseren i Konstantinopel.<ref>Scott, Samuel P.: [https://web.archive.org/web/20180225110751/https://droitromain.univ-grenoble-alpes.fr/Anglica/CJ1_Scott.htm «The Code of Justinian - Book 1»], ''Droitromain.univ-grenoble-alpes.fr''. Arkivert fra [https://droitromain.univ-grenoble-alpes.fr/Anglica/CJ1_Scott.htm originalen] den 25. februar 2018.</ref> Belisarius lot som han aksepterte tittelen for å kunne komme inn i byen, og deretter sa han den øyeblikkelig fra seg. Til tross for at han uttrykkelig ikke aksepterte tittelen, gjorde tilbudet Justinian mistenksom og Belisarius ble beordret til å reise tilbake til den østromerske hovedstaden.<ref name="Moorhead_84-86"/>

Ved slutten av keiser [[Tiberius II]]s styre i 582 hadde Østromerriket beholdt kontrollen over relativt store deler av de regionene som var erobret under Justinian. Tiberius valgt to person med tittelen som [[Cæsar (tittel)|''cæsar'']], general [[Maurikios]] og guvernør [[Germanus (Cæsar)|Germanus]], og giftet sin to døtre til dem begge for å knytte deres troskap tettere til seg. Germanus hadde klare forbindelser til de vestlige provinser, og Maurikios til de østlige provinsene. Det er mulig at Tiberius hadde planer om å dele riket inn i vestlige og østlige administrative enheter enda en gang,<ref name="Whitby_7"/> men om disse planene eksisterte ble de aldri virkeliggjort. Da Tiberius døde arvet Maurikios hele riket da Germanus avslo tronen. Maurikios kom til å etablere en ny form for administrative enheter, [[eksarkat]]er, og organiserte de gjenværende vestlige områdene under sin kontroll i to slike eksarkater, [[eksarkatet Ravenna]] og [[eksarkatet Africa|Africa]].<ref>Herrin (1987), s. 156.</ref>

=== Senere krav på den keiserlige tittel i vest ===
[[Fil:Charlemagne denier Mayence 812 814.jpg|thumb|upright=0.8|Myntenheten [[denarius]] med profilportrett av Karl den store, framstilt som romersk keiser med laurbærkrone. Han ble kronget som keiser i 800 av pave [[Leo III]] i opposisjon til Romerriket i øst som på denne tiden var styrt av en kvinne, keiserinne [[Irene av Athen|Irene]], noe som ble sett ned på av både paven og Frankerrikets konge.]]
Foruten å være et konsept for en administrativ enhet i det gjenværende riket, fortsatte idealet om Romerriket som et mektig kristen rike under en enkelt hersker å appellere til mange store herskere i Vest-Europa. Med pavens kroning av Karl den store som «romernes keiser» i 800 ble hans kongerike uttrykkelig utropt som gjenopprettelsen av Romerriket i Vest-Europa under konseptet av ''translatio imperii'' («overføring av styre»). Selv om [[Karolingerne|det karolingske rike]] falt sammen i 888 og [[Berengar av Friuli]], den siste «keiser» som krevde etterfølgelse av Karl den store, døde i 924, kom konseptet av et pave- og germansk basert romersk rike i vest til å bryte overflaten igjen i form av [[det tysk-romerske rike]] i 962. De tysk-romerske keiserne kom til å opprettholde forestillingen at de hadde arvet den høyeste makt og prestisje til de romerske keiserne fra gammel av helt til det tysk-romerske rike døde i 1862.<ref>Whaley (2012), s. 17–20.</ref>

Karl den store og [[Liste over tysk-romerske monarker|de påfølgende tysk-romerske keiserne]] var ikke, og hevdet heller ikke å være herskere av et gjenopprettet Vestromerrike. Pave Leo III og samtidige historikere var fullt klar over at forestillingen om et adskilt vestlig hoff hadde blitt avskaffet over tre århundrer tidligere og betraktet Romerriket for å være «ett og udelelig». Herskeren over Romerriket på tiden av Karl den stores kroning var [[Irene av Athen|Irene]], mor til keiser [[Konstantin VI]] som hun hadde avsatt. Leo III betraktet Irene for å være en [[Usurpasjon|usurpator]] (tronraner) og hadde ingen lovlig rett til å styre ettersom hun var en kvinne. Som sådan var den vestlige forståelsen at den keiserlige tronen var ledig. Karl den store ble ikke kronet som hersker av Vestromerriket og som etterfølger av [[Romulus Augustulus]], men som etterfølger av Konstantin VI og som den eneste romerske keiser. Irene ble siden avsatt ikke lenge etter og erstattet av keiser [[Nikeforos I]], og Østromerriket nektet å anerkjenne Karl den stores keisertittel. Keiser [[Mikael I Rangabe]] kom dog til sist å anerkjenne Karl den store som «keiser» etter flere kriger på 810-tallet, men som det noe ydmykende «keiser av frankerne» framfor «romersk keiser», en tittel han forbeholdt for seg selv.<ref name="Klewitz_33"/> I de neste århundrene ble et «gjenopplevd» vestlig hoff og det østlige hoffet i direkte etterfølgelse av gamle tiders romerske keisere, gjøre konkurrerende krav på å være herskere av det hele, og som sådan eneste lovlige romerske rike. Da Østromerriket betegnet det tysk-romerske rike som «frankernes rike», ble det populært ved det frankiske hoffet referere til «grekernes rik» til det som hadde hovedstad i Konstantinopel.<ref>Fourace & Gerberding (1996), s. 345.</ref>

Som følge av det endelige fall for Østromerriket etter at Konstantinopel ble erobret i 1453 og oppløsningen av det tysk-romerske rike i 1806, ble tittelen «keiser» spredt blant europeiske monarker. [[Østerrikes historie (1804–1867)|Det østerrikske rike]] gjorde krav på å være arvingen til det tysk-romerske rike da [[Østerrike]]s [[Huset Habsburg|habsburgere]] forsøkte å forene [[Tyskland]] under sitt styre.<ref>White (2007), s. 139.</ref> [[Det tyske keiserrike]], etablert i 1871, forsøkte også hevde å være etterfølger til Roma via avstammingen til det tysk-romerske rike.<ref>Ball (2001), s. 449.</ref> Begge disse rikene benyttet tittelen ''kaiser'', tysk for keiser, avledet fra ''[[Cæsar (tittel)|cæsar]]''. Det tyske riket og [[Østerrike-Ungarn]], etterfølgeren til det østerrikske keiserriket, falt begge i kjølvannet av den første verdenskrig sammen med [[det russiske keiserdømmet]] og [[det osmanske rike]] som hadde krevd å være etterfølgere til Østromerriket.<ref>Watson (2014), s. 536–540; Tames (1972), s. 55; Glazer (1996), s. 54–56.</ref>