Redigerer Venstreekstremisme (avsnitt)

===Sovjetunionens oppløsning===
Kommunistiske stater i Europa slet økonomisk gjennom 1980 årene, og flere opplevde folkelige opprør.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|år=2016|sider=60–61}}</ref> Sovjetunionen beveget seg bort fra ideen om internasjonal kommunisme, ettersom slike ambisjoner ble sett på som upraktiske.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|side=149}}</ref> Sovjetlederen [[Mikhail Gorbatsjov]] gikk i praksis bort fra kommunismen og beveget landet mot en mer liberal retning i sine siste år.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|side=43}}</ref> Det siste sovjetledede internasjonale kommunistmøtet ble holdt i november 1987 i anledning 70-årsjubileet for [[Oktoberrevolusjonen]]. Møtet inkluderte også andre venstrepartier, da Sovjetunionen gradvis forlot sin politikk om internasjonal sosialisme.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|sider=149–150}}</ref>

Etter [[Oppløsningen av Sovjetunionen|Sovjetunionens fall]] gikk mange kommunistiske og sosialistiske partier kraftig tilbake i Vest-Europa.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Keith, Daniel & March, Luke|tittel=The Palgrave Handbook of Radical Left Parties in Europe|år=2023|sider=173–174}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|år=2016|side=61}}</ref> Mange partier var økonomisk avhengige av støtte fra Sovjetunionen og klarte ikke å overleve uten denne støtten.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|side=46}}</ref> Samtidig ble ytre venstre utfordret av det fremvoksende nyliberale konsensuset, forankret i mellomstatlige institusjoner og globalisering.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|sider=14–15}}</ref> [[Statsvitenskap|Politologen]] [[Francis Fukuyama]] hevdet i teorien om «historiens slutt» at nyliberalismen i praksis hadde avsluttet ytre venstres rolle i moderne politikk.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|sider=4–6}}</ref>

Gjennom 1990 tallet ble mange kommunistpartier marginalisert, oppløst eller omprofilert i en mer moderat eller reformvennlig retning.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|år=2016|sider=61, 72}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Keith & March|tittel=The Palgrave Handbook of Radical Left Parties in Europe|år=2023|sider=173–174}}</ref> Den transnasjonale grupperingen Communist and Allies Group i Europaparlamentet ble splittet i 1989 til Left Unity og European United Left, hvor sistnevnte senere slo seg sammen med Nordic Green Left Alliance og dannet GUE/NGL i 1994.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|side=158}}</ref> Party of the European Left ble stiftet i 2004.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|side=162}}</ref>

I mange østeuropeiske land ble kommunistpartier forbudt etter kommunismens fall.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|side=45}}</ref> De fleste gjenværende partiene beveget seg i retning sentrum-venstre.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|side=73}}</ref> Det ukrainske sosialistpartiet var den eneste demokratiske sosialistbevegelsen med betydelig velgeroppslutning, men også dette partiet beveget seg gradvis bort fra sosialismen.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|side=115}}</ref> Enkelte kommunistpartier, særlig i [[Moldova]] og Russland, beholdt en viss innflytelse.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|side=72}}</ref>

I Vest-Europa førte konkurransen om venstrevelgere – mellom sosialdemokrater, grønne og partier på ytre venstre – til at mange tidligere kommunistpartier dreide i retning demokratisk sosialisme.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|side=47}}</ref> Noen få, som [[Hellas' kommunistiske parti|det greske kommunistpartiet]], holdt fast ved klassisk kommunisme, mens andre, som Italias [[Rifondazione Comunista]], forsøkte å fornye kommunismen.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|side=51}}</ref> I Sentral-Europa fikk det tsjekkiske [[Komunistická strana Čech a Moravy|Kommunistpartiet i Böhmen og Mähren]] størst oppslutning.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|side=72}}</ref>

Mot slutten av 1990-tallet opplevde ytre venstre i Europa en viss gjenoppblomstring.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|år=2016|sider=62–65}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Keith & March|tittel=The Palgrave Handbook of Radical Left Parties in Europe|år=2023|side=176}}</ref> Partiene fikk i større grad støtte fra studenter, arbeidsledige og høyt utdannede, mens andelen arbeidere gikk ned.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|år=2016|side=73}}</ref> Fokus ble rettet mot anti-nyliberalisme og forsøk på å gjenopprette bånd til arbeiderklassen.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|år=2016|side=62}}</ref> I stedet for detaljerte samfunnsprogrammer, prioriterte partiene en bred venstredreining, delvis for å distansere seg fra stalinistisk planlegging.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|år=2016|sider=72, 74}}</ref>

Ytre venstre uttrykte seg ofte gjennom fagforeninger, pasifistbevegelser og alter-globaliseringsaktivisme snarere enn partipolitikk.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|år=2016|sider=62–63}}</ref> Over tid ble fagforeningenes rolle svekket til fordel for annen sosial aktivisme.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|år=2016|side=73}}</ref> Selv [[Ted Kaczynski]], som tok avstand fra tradisjonell venstrepolitikk, fikk innflytelse i miljøradikale kretser gjennom sitt essay Industrial Society and Its Future, som ble kjent i kjølvannet av hans voldelige kampanje.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Zúquete, José Pedro|tittel=The Palgrave Handbook of Left-Wing Extremism|år=2023|side=260}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Mareš, Miroslav|tittel=Radical Ecology in Praxis|år=2023|side=282}}</ref>

Etter Sovjetunionens fall dukket ytre venstre partier opp på nytt i enkelte tidligere [[Østblokken|østblokkland]], som følge av misnøye med de nye regimene. I Russland og på [[Balkan]] ble marxismen-leninismen delvis byttet ut med venstrenasjonalisme.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Mazzoleni & Heinisch|tittel=Radical Left Nationalism|år=2023|sider=14–15}}</ref> I Indonesia førte regimets fall i 1998 til uro i partisystemet, og tradisjonelle velgergrupper for venstresiden – fagforeninger og bondebevegelser – fikk aldri politisk representasjon.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Ufen, Andreas|tittel=Indonesia in Turmoil|år=2023|side=372}}</ref>

==== Norske forhold ====
I Norge brukte [[Politiets sikkerhetstjeneste|Overvåkningspolitiet]] (tidligere POT, senere PST) denne betegnelsen på personer og grupper som ble overvåket eller registrert på bakgrunn av politisk aktivitet. Dette gjaldt særlig medlemmene av [[Norges Kommunistiske Parti]] og [[Arbeidernes kommunistparti|Arbeidernes Kommunistparti]] (marxist-leninistene) (AKP(m‑l)). Registreringen omfattet ofte både nasjonale ledere og lokale tillitsvalgte, selv når det ikke forelå konkrete mistanker om ulovlige handlinger.<ref>{{Kilde www|url=https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-6-1998-99-/id159331/?ch=2|tittel=Overvåking av NKP og AKP(m‑l)|besøksdato=2025-07-29|språk=nb|verk=Regjeringen.no}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2024-3/id3027182/?ch=3&q=mentor|tittel=NOU 2024:3 om ekstremismekommisjonen|besøksdato=2025-07-29|språk=nb|verk=Regjeringen.no}}</ref>

Ifølge [[Lund-rapporten|Lund-kommisjonens]] rapport foregikk registrering i hovedsak innenfor det rettslige rammeverket frem til midten av 1980‑tallet, men det ble iverksatt kritikkverdig praksis ved at også lokale tillitsvalgte ble registrert uten individuell mistanke. Dette ble vurdert som grenseoverskridende i forhold til retningslinjer fastsatt i overvåkingsinstruksen.<ref>{{Kilde www|url=https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-6-1998-99-/id159331/?ch=2|tittel=Lund-kommisjonens vurdering av registreringspraksis|besøksdato=2025-07-29|språk=nb|verk=Regjeringen.no}}</ref>