Redigerer Tysklands samling (avsnitt)

==Grunnleggingen av en forent stat==
{{Sitat|I politisk geografi finnes det intet ordentlig Tyskland. Det finnes kongeriker og storhertugdømmer, hertugdømmer og fyrstedømmer, bebodd av tyskere, som hver for seg styres av uavhengige herskere med hver sine statsapparater. Men det er likevel en understrøm av nasjonalfølelse, for en samling av tyskere inn i et stort rike, styrt av én hersker som en felles enhet.|artikkel fra ''[[The New York Times]]'', publisert 1. juli 1866<ref>''[http://query.nytimes.com/mem/archive-free/pdf?res=F10F10F73D551A7493C3A9178CD85F428684F9 The Situation of Germany.]'' ([[Portable Document Format|PDF]]) – [[The New York Times]], 1. juli 1866.</ref>}}

Det ble etter hvert tydelig at det var behov for både blod ''og'' jern. Da Bismarck holdt talen sin i 1862 hadde allerede ideen om en tysk nasjonalstat skiftet fra de liberale og demokratiske idealene fra 1848 til en mer konservativ ''Realpolitik''-konstruksjon. Bismarck var som vanlig pragmatisk, og forstod både hva som kunne forhindre en tysk nasjonalstat, og hva man kunne oppnå med en samling. Bismarck forstod også viktigheten av å knytte ideen om et samlet Tyskland til Hohenzollern-dynastiet, og noen historikere trekker frem dette som Bismarcks største bidrag til dannelsen av [[Det tyske keiserrike]] i 1871.<ref>Michael Eliot Howard, ''The Franco-Prussian War: the German invasion of France, 1870–1871.'' New York, MacMillan, 1961, s. 40.</ref> De eksisterende traktatene og avtalene mellom de tyske statene var til hinder for at Bismarck kunne handle på egen hånd, og som politiker og diplomat skjønte han at ensidig prøyssisk press ikke var noen fornuftig fremgangsmåte. For å få alle de mindre tyske statene med på en samling trengte man ytre fiende som kunne erklære krig mot en av disse, slik at man fikk noe som kunne samle folket. [[Den fransk-tyske krig]] i 1870 ble en slik mulighet. Historikere har lenge diskutert Bismarcks rolle i hendelsene som ledet opp til denne krigen. Det tradisjonelle synet, som det gjerne har blitt argumentert for av pro-prøyssiske historikere på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, er at Bismarck alltid hadde tysk samling i tankene. Etter 1945 har man imidlertid fått nye syn på Bismarck, der historikere heller trekker frem Bismarcks opportunisme og kynisme. Ifølge disse teoriene hadde Bismarck aldri noen konkrete langsiktige planer for hvordan man skulle samle Tyskland, men brukte heller samtidens hendelser på opportunt vis for å tvinge frem kriger som kunne hjelpe på veien dit.<ref>A.J.P. Taylor, ''Bismarck: The Man and the Statesman.'' Oxford, Clarendon, 1988. kapittel 1, og Conclusion.</ref> Bismarck var uansett hverken helt eller skurk, men ved å bruke hendelsene i 1866 og 1870 til egen fordel viste han sine sterke politiske og diplomatiske ferdigheter, noe som var grunnen til at Vilhelm gjorde ham til statsminister i 1862.<ref>Howard, s. 40–57.</ref>
[[File:Jutland Peninsula map.PNG|thumb|180px|left|Fra nord til sør: Den danske delen av [[Jylland]] i lilla og terrakotta, [[Hertugdømmet Slesvig]] i rødt og brunt, og [[Hertugdømmet Holstein]] i limegrønn. [[Slesvig-Holstein-spørsmålet]] omhandlet disse territoriers status.]]

Tre hendelser viste seg nødvendig for den administrative og politiske samling av Tyskland. Først førte bortgangen til [[Frederik VII av Danmark]], som ikke hadde mannlig arvinger, til [[den andre slesvigske krig]] i 1864. For det andre gav [[Italias samling]] en ny alliert for Preussen mot Østerrike i [[den østerriksk-prøyssiske krig]] i 1866. Til slutt erklærte Frankrike, som fryktet [[Hohenzollern]]-omringing, krig mot Preussen i 1870, noe som førte til [[den fransk-prøyssiske krig]]. Gjennom en kombinasjon av Bismarcks diplomati og politisk lederskap, [[Albrecht von Roon]]s militære omstrukturering, og [[Helmuth von Moltke den eldre|von Moltke]]s militære strategi, demonstrerte Preussen at ingen av de europeiske underskriverne ved [[Freden i Paris (1815)|freden i Paris i 1815]] kunne garanterte Østerrikes interessesfære i Sentral-Europa, og gav dermed prøyssisk hegemoni i Tyskland, og avsluttet dualismedebatten.<ref>Sheehan, s. 900–904; Wawro, s. 4–32; Holt, s. 75.</ref>

===Slesvig-Holstein-spørsmålet===
{{hoved|Den andre slesvigske krig}}
Den første delen i sagaen om tysk samling under Bismarck kom ved [[Slesvig-Holstein-spørsmålet]]. Den 15. november 1863 ble kong [[Christian IX av Danmark]] konge over Danmark, og hertug over Slesvig og Holstein. Den 18. november 1863 signerte han den danske [[novemberkonstitusjonen]], og erklærte [[Hertugdømmet Slesvig]] en del av Danmark. Det tyske forbund så dette som et brudd på [[London-protokollen av 1852]], som vektla Kongeriket Danmarks status som separat fra de selvstendige hertugdømmene Slesvig og Holstein. Befolkningene av Slesvig og Holstein verdsatte sterkt denne separate status. Det tyske forbund kunne bruke disse hertugdømmers etnisitet som et kamprop: store deler av både Slesvig og Holstein var av tysk opphav, og snakket tysk i det dagligdagse liv (selv om Slesvig hadde en betydelig dansk minoritet). Diplomatiske forsøk på å få novemberkonstitusjonen opphevet kollapset, og kamphandlinger begynte da prøyssiske og østerrikske tropper krysset grensen inn i Slesvig den 1. februar 1864. Innledende forsøkte danskene å forsvare sitt land ved å bruke en eldgammel jordvegg kjent som «[[Danevirke]]», men dette viste seg å være fåfengt. Danskene kunne måle seg med den kombinerte prøyssisk-østerrikske styrken, og de fikk ikke støtte fra sine allierte i de andre skandinaviske stater, fordi Danmark hadde annullert avtalen ved å bryte Londonprotokollen. [[Tennålsgevær]]et, en av de første bakladerriflene som ble brukt i strid, hjalp prøysserne i både denne krigen, og den østerriksk-prøyssiske krig to år senere. Riflen gjorde at en prøyssisk soldater kunne avfyre fem skudd liggende nede, mens dens munnladnings motstykke kunne kun avfyre ett skudd, og måtte lades om stående. Den andre slesvigske krig endte i seier til de kombinerte prøyssisk-østerrikske styrker, og de to landene vant kontroll over Slesvig og Holstein i den påfølgende [[Freden i Wien (1864)|freden i Wien]], signert den 30. oktober 1864.<ref>Holt, s. 75.</ref>
{{clr}}

===Krig mellom Østerrike og Preussen, 1866===
{{hoved|Den østerriksk-prøyssiske krig}}
[[File:Map-AustroPrussianWar.svg|thumb|upright=1.3|Situasjonen ved krigsutbruddet:
{{legend|#0000FF |Preussen}}
{{legend|#FF0000 |Østerrike}}
{{legend|#FFC0CB |Østerrikes allierte}}
{{legend|#ADD8E6 |Preussens allierte}}
{{legend|#00FF00|Nøytrale}}
{{legend|#FFFF00|Fellesadministrert (Slesvig-Holstein)}}]]
Den andre delen av Bismarcks samlingsforsøk hendte i 1866. I samspill [[Italias samling|med det nylig forente Italia]] skapte Bismarck et diplomatisk miljø hvor Østerrike erklærte Preussen krig. Det dramatiske forløpet til krigen utspilte seg hovedsakelig i Frankfurt, hvor de to maktene hevdet å prate for alle de tyske stater i parlamentet. April 1866 skrev den prøyssiske delegaten i Firenze en hemmelig avtale med den italienske regjering, hvor begge forpliktet seg til å støtte den andre i en krig med Østerrike. Dagen etter dette la den prøyssiske delegaten til Frankfurtparlamentet frem en plan som etterlyste en nasjonal forfatning, en direkte valgt nasjonal riksdag, og universell stemmerett. Tyske liberale hadde en berettiget skepsis til denne planen, etter å ha vært vitne til Bismarcks vanskelige og tvetydige forhold til Den prøyssiske ''Landtag'' (statsparlament), et forhold definert av Bismarcks smiger og overkjøring av representantene. Disse skeptikerne så forslaget kun som et spill for å forsterke prøyssisk makt, heller enn en progressiv reformagenda.<ref>Sheehan, s. 900–906.</ref>

====Valg av side====
Debatten om den foreslåtte nasjonale grunnlov stilnet da nyheten om italienske troppebevegelser i Tirol, og nær den venetianske grense, nådde Wien i april 1866. Den østerrikske regjering beordret delvis mobilisering i sine søndre regioner; italienerne svarte med å beordre full mobilisering. På tross av rop om rasjonell tanke og handling, fortsatte Italia, Preussen og Østerrike å presse mot væpnet konflikt. Den 1. mai gav Vilhelm [[Helmuth Graf von Moltke|von Moltke]] kommandoen over de prøyssiske væpnede styrker, og dagen etter iverksatte han fullskalas mobilisering.<ref>Sheehan, s. 906; Wawro, pp. 82–84.</ref> I riksdagen støttet gruppen av mellomstore stater, kjent som ''Mittelstaaten'' ([[Bayern]], [[Württemberg]], og storhertugdømmene [[Storhertugdømmet Baden|Baden]] og [[Storhertugdømmet Hessen|Hessen]], og hertugdømmene [[Sachsen-Weimar]], [[Sachsen-Meiningen]], [[Sachsen-Coburg]], og [[Nassau (Tyskland)|Nassau]]), fullstendig demobilisering innad i forbundet. Disse individuelle regjeringer avviste den potente kombinasjonen av løfter og vage (eller direkte) trusler som Bismarck benyttet for å få deres støtte mot Habsburgerne. Det prøyssiske krigskabinett forstod at deres eneste støttespillere blant de tyske stater mot Habsburgerne var to små fyrstedømmer på grensen til Brandenburg, som hadde lite militær styrke eller politisk innflytelse: Storhertugdømmene [[Storhertugdømmet Mecklenburg-Schwerin|Mecklenburg-Schwerin]] og [[Storhertugdømmet Mecklenburg-Strelitz|Mecklenburg-Strelitz]]. De forstod også at Preussens eneste utenlandske alliert var Italia.<ref>Sheehan, s. 905–906.</ref>

Motstanden mot Preussens maktbaserte taktikk kom til syne i andre sosiale og politiske grupper. På tvers av de tyske stater, byråd, liberale parlamentariske medlemmer som favoriserte en forent stat, og handelskammer – som ville se store fordeler i en samling – motstod de enhver krig mellom Preussen og Østerrike. De mente at en slik konflikt kun ville tjene de kongelige dynastier. Deres egne interesser, som de forstod som «sivile» og «bourgeois», virket irrelevant. Folkeopinionen motsatte seg også prøyssisk dominering. Katolske befolkninger langs Rhinen – særlig i kosmopolitiske områder som Köln og i den tungt befolkede [[Ruhr]]dalen – fortsatte å støtte Østerrike. Sent på våren var de fleste viktige stater mot Berlins forsøk på å omstrukturere de tyske stater gjennom makt. Det prøyssiske kabinett så tysk enhet som en maktsak, og et spørsmål om hvem som hadde styrken og viljen til å bruke denne makten. Samtidig så de liberale i Frankfurtparlamentet tysk enhet som en prosess av forhandling, som ville føre til maktfordeling blant mange parter.<ref>Sheehan, s. 909.</ref>
[[File:1866 prinz-friedrich-karl-bei-koeniggraetz 1b-640x428.jpg|thumb|upright=1.3|left|alt=officer on horseback ordering his enthusiastic massed infantry into battle|Den prøyssiske prins [[Fredrik Karl av Preussen|Fredrik Karl]] beordrer sine entusiastiske tropper i angrep i [[slaget ved Königgrätz]]. Kronprinsen og hans tropper ankom sent og ved feil sted, men da han ankom beordret han sine tropper til å umiddelbart delta. Dette avgjørende slaget, som prøysserne vant, tvang Habsburgerne til å avslutte krigen, og la grunnlaget for den «lilletyske» løsning, altså et «Tyskland uten Østerrike».]]

====Østerrike isolert====
Selv om flere tyske stater innledningsvis støttet Østerrike, forble de på defensiven og maktet ikke å ta effektive initiativ mot prøyssiske tropper. Den østerrikske armé sto derfor mot [[Tennålsgevær|den teknologisk overlegne]] prøyssiske armé med støtte kun fra Sachsen. Frankrike lovte hjelp, men det kom for sent, og var utilstrekkelig.<ref>Geoffrey Wawro, ''The Austro Prussian War: Austria's War with Prussia and Italy in 1866.'' Cambridge, Cambridge University, 1996, s. 50–60; 75–79.</ref> Noe som videre kompliserte Østerrikes situasjon var at den italienske mobilisering langs Østerrikes søndre grense krevde en spredning av styrker vekk fra slaget med Preussen, for å sloss i [[den tredje italienske frigjøringskrig]] på en annen front i [[Venezia]], og langs [[Adriaterhavet]].<ref>Wawro, s. 57–75.</ref> Det dagslange [[slaget ved Königgrätz]], nær landsbyen [[Sadová]], gav Preussen en ubestridt og avgjørende seier.<ref>Sheehan, s. 908–909</ref>

===''Realpolitik'' og Det nordtyske forbund===
{{utdypende|Det nordtyske forbund}}
En rask fred var essensiell for å holde Russland ute av konflikten, før de gikk inn på Østerrikes side.<ref>Taylor, ''Bismarck'', s. 87–88.</ref> Preussen annekterte [[Kongeriket Hannover]], [[Elektoratet Hesse]], [[Hertugen av Nassau|Nassau]] og [[Fristaden Frankfurt|byen Frankfurt]]. [[Storhertugdømmet Hessen|Hesse-Darmstadt]] mistet visse territorier, men ikke sin suverenitet. Statene sør for [[Main (elv)|elven Main]] (Baden, Württemberg og Bayern) signerte separate avtaler som gjorde dem pålagt å betale krigserstatning, og danne allianser som førte dem inn i Preussens interessesfære. Østerrike, og de fleste av deres allierte, ble ekskludert fra [[Det nordtyske forbund]].<ref>Sheehan, s. 910.</ref>

Slutten på den østerrikske herredømmet over de tyske stater flyttet Østerrikes fokus til [[Balkan]]. I 1867 godtok den østerrikske keiser [[Franz Josef I av Østerrike|Franz Josef]] en avtale ([[Det østerriksk-ungarske kompromiss av 1867]]), hvor han gav hans ungarske andeler lik stats som hans østerrikske domener, noe som opprettet dobbelmonarkiet [[Østerrike-Ungarn]].<ref>Sheehan, s. 905–910.</ref> Freden i Praha (1866) gav milde krav til Østerrike, hvori Østerrikes forhold til den nye nasjonstaten Italia undergikk kraftig omstrukturering; selv om østerrikerne var langt mer suksessfull på slagmarken mot italienske tropper, mistet monarkiet [[Kongedømmet Lombardia-Venetia|den viktige og rike provinsen Venezia]]. Habsburgerne avstod Venezia til Frankrike, som deretter formelt gav kontrollen over området til Italia.<ref>Rosita Rindler Schjerve ''Diglossia and Power: Language Policies and Practice in the Nineteenth Century Habsburg Empire'', 2003, ISBN 3-11-017653-X, s. 199–200.</ref> Den franske befolkning mislikte den prøyssiske seier, og krevde ''Revanche pour Sadová'' («Hevn for Sadova»), noe som viser den antiprøyssiske holdningen i Frankrike – noe som senere ville akselerere i månedene før [[den fransk-prøyssiske krig]].<ref>Bridge og Bullen, ''The Great Powers and the European States System 1814–1914''.</ref> Den østerriksk-prøyssiske krig skadet også forholdet til den franske regjering. Ved et møte i [[Biarritz]] i september 1865 med [[Napoleon III]], hadde Bismarck latt det bli forstått (eller Napoleon trodde han hadde forstått) at Frankrike kunne annektere deler av Belgia og Luxembourg, i bytte mot nøytralitet i krigen. Disse annekteringene manifesterte seg aldri, noe som førte til animositet fra Napoleon mot Bismarck.

Nederlagets realitet for Østerrike førte til en revurdering av interne divisjoner, lokal autonomi, og liberalisme.<ref>Sheehan, s. 909–910; Wawro, kapittel 11.</ref> Det nye nordtyske forbund hadde sin egen grunnlov, flagg, og myndighets- og administrasjonsstrukturer. Gjennom militær seier hadde Preussen under Bismarcks innflytelse overkommet Østerrikes motstand mot et forent Tyskland. Østerrikes innflytelse over de tyske stater ble ikke bare brutt, men krigen splintret opp ånden til den pangermanske enhet: de fleste tyske stater hatet prøyssisk maktpolitikk.<ref>Blackbourn, ''Long Century'', kapittel V: ''From Reaction to Unification'', s. 225–269.</ref>