Redigerer Tysklands opprustning i 1930-årene (avsnitt)

==== Planer for skipsbygging ====
I begynnelsen av 1934 ble ordrene på panserskipene ''D'' og ''E'' med økt tonnasje (senere kjent som ''[[Gneisenau]]'' og ''[[Scharnhorst]]'') samt fire jagere avgitt. Etter å ha forlatt nedrustningskonferansen tok marinens ledelse heller ikke lenger hensyn til Versaillestraktatens begrensninger, noe som førte til en ny plan for skipsbygging i mars. Denne inkluderte bygging av åtte panserskip, tre hangarskip, 18 kryssere, 48 jagere og 72 ubåter, og skulle gjennomføres frem til 1949.<ref name="Dülffer">Jost Dülffer: ''Weimar, Hitler und die Marine. Reichspolitik und Flottenbau 1920-1939.'' Droste-Verlag 1973, ISBN 3-7700-0320-9, s.&nbsp;248f(a), s.&nbsp;566(b), s.&nbsp;313(c), s.&nbsp;389(d), s.&nbsp;568f.(e), s.&nbsp;458ff.(f), s.&nbsp;504ff.(g)</ref> Mot slutten av 1934 ble det innenfor rammene av denne planen avgitt ordre om bygging av de tunge krysserne [[«Blücher»|''Blücher'']] og ''[[«Admiral Hipper» (1937)|Admiral Hipper]]'' samt fem jagere. Samtidig ble planene om det første store slagskipet - [[«Bismarck» (1939)|''Bismarck'']] - lagt frem, slik at man kunne regne med at byggingen herav kunne starte i sommeren 1936. Med disse byggeordrene ble rammene fra Versaillestraktaten brutt, noe som dog ikke fikk konsekvenser siden dette kunne holdes hemmelig for offentligheten. 
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1982-145-29A, Flugzeugträger "Graf Zeppelin", Bau.jpg|thumb|Det raskt påbegynte hangarskipet ''Graf Zeppelin'' ble i likhet med sitt søsterskip aldri ferdiggjort.]]

I den etterfølgende tiden kom det til alvorlige stridigheter innenfor marinens ledelse, men også mellom denne, utenriksministeriet og Hitler over detaljene i planene for skipsbygging og den politiske målsetningen. Det hele endte med at dette programmet langt ifra kunne realiseres frem til krigsutbruddet. Spesielt et så langfristet opprustningsprogram som byggingen av skip viste seg følsomt overfor kortfristede endringer i planene. I januar [[1935]] understreket Hitler at på grunn av det forventede utenrikspolitiske trykket som følge av folkeavstemningen i [[Saar]] skulle tempoet i opprustningen settes i været, noe som fikk marinens ledelse til å bestille ytterligere fem jagere og fremskynde byggestart for ''Flugzeugträger A'' (senere kalt ''Graf Zeppelin'') til [[1. april]] [[1935]], selv om det enda ikke var truffet beslutning om de viktigste dimensjonene på dette skipet.<ref name="Dülffer" /> Denne forhastede planen lot seg ikke gjennomføre og først 16. november ble ''Flugzeugträger A'' og søsterskipet ''Flugzeugträger B'' satt i ordre; men til slutt ble ingen av de to skipene ferdiggjort. Den tysk-britiske marineavtalen som ble underskrevet [[18. juni]], og som marineledelsen under alle omstendigheter bare betraktet som foreløpig, betydde ikke noe tap for marinen, ettersom den i stedet for de nåværende {{formatnum:144000}} tonn nå kunne utvides til {{formatnum:520000}} tonn. Men dette kunne dog ikke utnyttes siden verftskapasiteten allerede var fullt utnyttet, hvilket medførte at ytterligere ordre ikke kunne mottas av verftene.<ref>MGFA: DRZW, bind 1, s.&nbsp;458</ref>

===== Bygging av ubåter =====
[[Fil:U995 2004 1.jpg|thumb|Dönitz krevde at marinen blant annet skulle fokusere på Type VII ubåter, men det ble det ikke noe av.]]
Også politikken vedrørende bygging av ubåter forble uklar. Lederen av ubåtforsvaret [[Karl Dönitz]] krevde at man konsentrerte seg om bygging av Type VII, en ubåt på 750 tonn som var kjennetegnet ved å ha stor slagstyrke i forhold til sin størrelse. Men i marineledelsen hadde man større operasjoner for øye, og som et kompromiss ga Raeder dermed ordre om bygging av syv båter av typen Type VII og fire båter av den større Type IX samt åtte båter av de små Type II-ubåtene. Byggepolitikken som ikke var bestemt av verken militære eller politiske mål, men av de eksisterende økonomiske mulighetene, avslørte seg blant annet ved at det i 1937 ble gitt ordre på ytterligere åtte små Type II ubåter, kun fordi det overraskende nok var ledig verftskapasitet.<ref name="Dülffer" /> Ved krigens utbrudd var det 46 ubåter til rådighet hvorav kun halvparten var egnet til operasjoner til sjøs.<ref>Erminio Bagnasco: ''U-Boote im 2. Weltkrieg.'' Motorbuch-Verlag, Stuttgart 1994, ISBN 3-613-01252-9, s.&nbsp;56</ref>

===== Skipsbyggingsplanen fra 1937 =====
Hitlers forsøk på tilnærmelse til Storbritannia for å få frie hender mot øst, hadde ikke den ønskede suksessen, og i 1937 ble Storbritannia for første gang sett på som en mulig motstander i de studiene som ble utført av marinens operasjonsavdeling.<ref name="Salewski">Michael Salewski: ''Die deutsche Seekriegsleitung 1935 – 1945.'' Bernard & Graefe Verlag 1985, ISBN 3-7637-5168-8</ref> Det ble det tatt hensyn til i Raeders utvidede byggeprogram fra [[21. desember]] [[1937]], som ikke kun omfattet nybygging av seks slagskip men også tilføyelse av to til de to allerede påbegynte hangarskipene. Denne planen ble på grunn av den anspente økonomiske situasjonen ikke til noe. I 1937 kunne det ikke igangsettes bygging av et eneste krigsskip. Overfor de høytsvevende planene tok bestanden av skip seg ved årets slutt temmelig beskjeden ut. Marinen bestod av tre panserskip, seks lette kryssere, syv jagere og tolv torpedobåter.<ref>Rolf Güth: ''Die Marine des deutschen Reiches 1919-1939.'' Bernard & Graefe Verlag 1982, ISBN 3-7637-5113-0, s.&nbsp;157</ref>

===== Plan Z =====
{{Hovedartikkel|Plan Z}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 193-04-1-26, Schlachtschiff Bismarck.jpg|thumb|I marineledelsen var det kritiske stemmer vedrørende fornuften i å bygge slagskip (her [[«Bismarck» (1939)|«Bismarck»)]].]]
I 1938 ble bannlysningen av en tysk-britisk konfrontasjon endelig brutt, og deretter utformet operasjonsavdelingen i marinens ledelse et memorandum om mulighetene for å føre krig til sjøs mot Storbritannia, hvorav det fremgikk at marinen ikke kunne bryte den forventede britiske blokaden og at det eneste målet for krigføringen til sjøs kunne bestå i en vedvarende sjikane av den oversjøiske britiske handelen ved hjelp av langtrekkende panserskip og massiv bruk av ubåter. Fremtiden for Hitlers foretrukne slagskip ble kun behandlet i forsiktige vendinger i dokumentet, og i den etterfølgende drøftingen viste det seg å være en paradoksal situasjon at stabssjefen fastslo «''at man ganske sikkert hadde bruk for denne skipstypen, men at man ikke kunne komme til klarhet over hva den presist skulle brukes til''.»<ref Name="Salewski" /> Dette memorandumet ble dog kun tildelt marginal betydning, og etter mer arbeid med planen utviklet man et utopisk program, som blant annet under navnet [[Plan Z]] skulle oppnå en tvilsom berømthet. Planen omfattet i sin endelige utformning i alt ti slagskip, fire hangarskip, 15 panserskip, fem tunge kryssere, 22 lette kryssere og 22 rekognoseringskryssere<!--Spähkreuzer, mellom krysser og jager-->, 68 jagere og 249 ubåter.<ref>I Z-planen ble også de allerede planlagte og klare skipene tatt medregnet. Den opprinnelige planen omfattet fortsatt åtte hangarskip. Se Robert Bohns bok ''Neutralität und totalitäre Aggression.'' Franz Steiner Verlag 1991, ISBN 3-515-05887-7, s.&nbsp;60</ref> Programmet skulle være avsluttet i [[1948]], og slagskipene og hangarskipene med deres ekstremt lange byggetid ble i første omgang skubbet i bakgrunnen. Samtidig lot marinesjefen det ikke bli ved denne eventyrlige visjonen, men foreslo utover en kraftig hjemmeflåte også etableringen av en flåte i utlandet som skulle bestå av fire kampgrupper med hver en slagkrysser, tunge kryssere og hangarskip samt jagere, ubåter og forsyningsskip, og skulle kunne operere uavhengig på verdenshavene.<ref>MGFA: DRZW, bind 1, s.&nbsp;468</ref> I likhet med hærens plan avslørte denne verdensfjerne planen marineledelsens manglende forståelse for økonomien, for selv ved en stort sett umulig ferdiggjørelse av planen ville man ikke ha oppnådd paritet med de frem til da opererende allierte marinene. Da Raeder la frem Plan Z for Hitler den [[17. januar]] [[1939]] lyktes det ham ikke å få gjennomført en prioritering av byggingen av panserskip, siden Hitler ga forrang til byggingen av de seks slagskipene av H-klassen, og ga ordre om at de skulle være ferdige i [[1944]].<ref name="Salewski" /> Følgelig ble det gitt ordre på slagskipene "H" og "J" 14. april og på slagskipene "K", "L", "M" og "N" den [[25. mai]] [[1939]]. Ganske sikkert avspeilet den nå igangsatte byggingen av slagskipene ikke planene for en krig til sjøs mot Storbritannia, men marinen hadde slått inn på den farlige veien til å bli en verdensmakt.