Redigerer Trygve Gulbranssen (avsnitt)

=== De olympiske leker ===
[[Fil:Helge Løvland.jpg|mini|Helge Løvland, diskos, 1920.]]
Ved de [[Sommer-OL 1920|olympiske leker i Antwerpen i 1920]] var Gulbranssen norsk dommer på indre bane, i tillegg til å være OL-reporter for ''Idrætsliv'', sammen med P. Chr. Andersen og Einar Staff. 

Under [[Friidrett under_Sommer-OL 1920#Tikamp|den olympiske øvelsen i tikamp]] var den norske tikjemperen [[Helge Løvland]] nær ved å miste sitt olympiske gull på grunn av en regnefeil. Gulbranssen var en av dommerne, og oppdaget at amerikaneren [[Brutus Hamilton]] hadde mottatt for mange poeng i [[diskos]].

P. Chr. Andersen skildret det siden slik: 
{{Sitat|Men hadde det vært spennende under selve striden, var det intet i sammenlikning med de forferdelige minutter som nå begynte. Ved sammenregningen etter den nye amerikanske tabell ble det begått en regnefeil, som skaffet de norske dommerne noen mørke øyeblikk. Isteden for å trekke fra poeng for tiendelene, la man dem til, og sluttresultatet ble at Hamilton sto som nr. 1 med ca. 2 poengs overvekt.

Det var ikke mulig under disse forhold å få den visshet offisielle tall alltid skaffer. Falck-Grøner og Trygve Gulbranssen hadde bare en mørk hoderysten til svar, når den norske tribune krevde klarhet. Men så med ett ble det bevegelse der inne på innerbanen, hvor den amerikanske dommer Rubien og Trygve Gulbranssen sto for det viktige bokholderiet. Den fatale regnefeilen var funnet: Løvland hadde vunnet med 4 poeng. 

Men de gledesbrøl denne melding utløste, frøs snart igjen. Nå skulle det hele regnskap revideres. Med snaue 4 poengs overskudd til slutt, var det her mulighet for nye omkastninger. Rubien og Gulbranssen fant ganske riktig ennå en feil - men den var i Løvlands favør, 30 poeng ytterligere for diskos! Og så sattes navnene under de viktige papirer og 2 never søkte hverandre til gjensidig takk for stor strid: Hamilton-Løvlands! Den hardeste tikamp som inntil da var utkjempet i verden, var slutt.|P. Chr. Andersen i ''De olympiske leker gjennom 50 år'' (Oslo, 1945).<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Hoel, 1997'']], s. 76&ndash;77</ref>}}

[[Fil:Jurymedlemdiplom Gulbranssen.jpg|mini|Trygve Gulbranssens jurymedlemdiplom fra Antwerpen-OL.]]
[[Fil:Berlin36-2.jpg|mini|right|[[Olympiastadion (Berlin)|Olympiastadion i Berlin]], 1936. {{Byline|Josef Jindřich Šechtl}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 102-17049, Joseph Goebbels spricht.jpg|mini|Goebbels holder tale i 1934.|right]]{{Sitat|
Alt er tillatt, – bare ikke det kjedelige! 
<br />En bok skal være interessant (fængslende-spændende) – og rigtig skrevet kan den være det uten billige virkemidler. Den rigtige spænding skal gaa tversigjennom fortællingen, stadig stigende – helt til slut.

Humør er et værdifuldt krydderi – derfor de smaakomiske skikkelser selv i de mørkeste tragedier.

Naturskildringer skal som alt andet være hele og inderlige, enten de gis i en rask inledning, skildringer med faa ord eller om de males ind i en længer handling. 
<br />Eventyrlighet, sagn og sælsomme hændelser bør altid staa paa bakgrund av natur; – dens liv og lyder og skiftninger gjør saa meget sansynlig. 

Menneskeskildringer er like saa stor kunst i ord som i billeder og maa derfor gjøres grundige og absolut egte. 
<br />Ingen person maa slænges flat og løs ind i fortællingen. Hver person maa sættes helt og frit paa egne ben, saa det blir en egte figur med «luft omkring» paa alle kanter. 

Litteraturens opgave er at kjende menneskene tilbunds og vise dem vei i livet. ([[Just Bing]])

En fortelling maa ha en kjerne; en indre mening, som gjør sig klart og sterkt gjældende og siger hvorfor boken er skrevet. 
<br />Dog bør en mening ikke fremsættes gjennom et «talerør», men gjennemsyre hele boken. 
Det er det som er kunsten, – gjennem en interessant og egte fortælling at la sin mening gli umerkelig ind i læserens bevissthet. 

Sproget skal ikke bare meddele og berette. Det skal ogsaa tjene til at gi stoffet et ekstra præg av farve.<br />Lette, enkle begivenheter bør fortælles i lette og enkle ord. Tunge, alvorlige ting bør fortælles i tunge, stemningsfulde ord fra fjerne tider.|Gulbranssens personlige notater, 1921.<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Hoel, 1997'']], s. 100&ndash;101</ref>
|right}}[[Fil:Hans Gude--Vinterettermiddag--1847.jpg|thumb|300px|Maleriet ''Vinterettermiddag'' av [[Hans Gude]] er blant annet brukt som omslagsbilde på senere utgivelser av ''Og bakom synger skogene''.]] 

I ''[[Laagendalsposten]]'', en del år etter, sier Gulbranssen dette om dramatikken:
{{Sitat|Det var Helge Løvlands gullmedalje i tikamp det gjaldt. Jeg var dommer den gang - og idet vi skulde forlate banen efter øvelserne fikk jeg i et glimt i dommerprotokollen se et tall som ikke var riktig. Jeg hadde omhyggelig fulgt hver manns prestasjoner - og var sikker paa Løvlands seir.

Men det stod et bedre resultat for en amerikaner i diskos. Det var en amerikaner som hadde protokollen. Jeg ba om aa faa kontrollere den med det samme. Men, nei - han vilde ikke utlevere protokollen og la den i sin mappe. Saa blev han optatt et øieblikk - jeg benyttet anledningen til aa knipe protokollen. Jo, ganske riktig, amerikaneren hadde faatt opført et langt bedre resultat enn han hadde prestert - og var dermed sikret gullmedaljen. Jeg underrettet øieblikkelig de andre dommerne - og heldigvis hadde saa mange notert de riktige resultater i sine programmer at Løvlands seir blev reddet. Men - hadde vi ventet til dommermøtet, saa vilde man ha tvilt paa riktigheten - og dommerne hadde kanskje kastet sine notater.|Gulbranssen i et intervju i ''Laagendalsposten'', 13. desember 1933.<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Hoel, 1997'']], s. 77&ndash;78</ref>}}

Norge var ikke en av friidrettens stormakter og Løvlands gull var nok ikke ventet. Derfor hadde heller ikke arrangementskomiteen skaffet til veie verken den norske nasjonalsangen eller det norske flagg. Gulbranssens kollega Einar Staff hentet derfor ned et «lite norsk flagg» til seiersmasten.<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Hoel, 1997'']], s. 78</ref>