Redigerer Svensk (avsnitt)

== Grammatikk ==
{{Utdypende|Svensk grammatikk}}
[[Substantiv]]er og [[adjektiv]]er bøyes i to [[kasus]], ([[nominativ]] og [[genitiv]]), og to tall (entall og flertall). [[Pronomen]] har også spesielle [[objekt (grammatikk)|objektsformer]]. Svenske substantiver kan tilhøre ett av to kjønn, ''neutrum'' eller ''utrum'' (intetkjønn eller felleskjønn), som også styrer adjektivbøyninga. For å ta et eksempel er ordet «fisk» felleskjønn og kan ha følgende former:

{| class="wikitable"
|-
|rowspan="2"|&nbsp;
!colspan="2"|entall
!colspan="2"|flertall
|-
|''ubestemt form''
|''bestemt form''
|''ubestemt form''
|''bestemt form''
|-
|''nominativ''
|fisk
|fisken
|fiskar
|fiskarna
|-
|''genitiv''
|fisks
|fiskens
|fiskars
|fiskarnas
|}

Som i andre germanske språk finnes det foranstilt bestemt [[artikkel (grammatikk)|artikkel]] ''den/det'' og ubestemt artikkel ''en/ett'', som i [[engelsk]] ''the'' og ''a/an''. Bestemthet markeres imidlertid først og fremst gjennom endelser, etterstilte artikler som bestemmes av substantivets kjønn («-en»/«-et»). De frittstående artiklene legges til for å gjøre muligens komplekse og subtile betydningsforskjeller bestemte. For eksempel finnes det en mindre, men fullt ut utskillbar forskjell mellom setningene «hon har bil» (hun har bil) og «hon har en bil» (hun har en bil) eller «han har katt» og «han har en katt». Artikler kan ofte brukes som [[demonstrativt pronomen|demonstrative pronomener]] sammen med adverb, som «den här» (denne) og «den der». Pronomen bøyes i tillegg til i nominativ og genitiv også i en objektsform som stammer fra den gamle [[dativ]]bøyninga. «Hon» har følgende tre former:

:''hon'' &ndash; ''hennes'' &ndash; ''henne''

Verb bøyes kun i [[tempus|tid]] og i noen tilfeller [[Grammatisk modus|modus]]. Selv om [[imperativ]]formene i mange tilfeller har falt sammen med grunnformen, har mange verb fortsatt separate imperativbøyninger. Langt inn i moderne tid fantes et tydelig skille mellom [[indikativ]] og [[konjunktiv]], men i dag finnes den nesten bare i faste setninger og [[idiom]]er som «hon leve» (må hun leve) og «om han vore här» (om han hadde vært her), men selv disse begynner å bli mer sjeldne. [[Partisipp]] i fortid og nåtid er meget vanlig, og brukes ofte som nesten rene adjektiver:

:Perfektum partisipp: «en stekt fisk»
:Presens partisipp: «en stinkande fisk» (en stinkende fisk)

Til forskjell fra engelsk og mange andre europeiske språk brukes ikke [[perfektum partisipp]] for å uttrykke nåtid eller datid. I stedet brukes [[hjelpeverb]]et «ha» med verbet bøyd i [[supinum]], som kun brukes til dette formålet (selv om det i visse tilfeller er identisk med perfektum partisipp).

Det svensk mangler når det gjelder kasusbøyning, kompenseres av et stort antall ulike [[preposisjon]]er som «i», «på» og «efter». Disse styrte en gang i tiden visse kasus, som i moderne tysk, men i dag finnes dette kun igjen i faste uttrykk som «till sjöss» (til sjøs; genitiv) eller «mann ur huse» (mann av huse; dativ entall), som imidlertid er i vanlig bruk.

Som germansk språk deler svensk [[syntaks|syntaktiske]] trekk med såvel engelsk som andre germanske språk på kontinentet. Ordstillinga er [[SVO|subjekt&ndash;verb&ndash;objekt]], og akkurat som i tysk brukes [[V2-ordstilling|V2-regelen]] i hovedsetninger, det vil si at verbsatser settes etter [[adverbial]] og [[bisats]]er. Preposisjonsuttrykk plasseres i ordninga ''rom&ndash;måte&ndash;tid'', som i engelsk, og adjektiver står alltid foran det ordet de bestemmer.