Redigerer Storfyrstedømmet Finland (avsnitt)

== Selvstyre og forfatningstrid ==
Grunnlaget for Finlands autonomi ble aldri lovfestet i storfyrstedømmets tid. Synet på autonomien hang stort sett på fortolkninger av det som skjedde i 1808 og 1809. I 1880-årene kom den finske oppfatningen av en konstitusjonell autonomi mer og mer i konflikt med en tiltakende russisk nasjonalisme. Den russiske regjeringens anstrengelser for å knytte Finland nærmere det russiske imperiet førte rundt århundreskiftet til bitter motstand fra finsk side.

=== Finlands forfatningsrett ===
[[Fil:Me Alexander I - Suuri Ruhtinas Suomen maasa.jpg|thumb|Aleksander Is finskspråklige troned.]]
Borgå lantdag førte til at Finland fikk en vidtgående autonomi og landets rettssystem var stort sett uavhengig av det russiske rettsvesenet. Den eksakte statsrettslige stillingen til det nye storfyrstedømmet forble likevel uavklart og åpen. Aleksander erklærte i sin avslutningstale i Borgå at Finland nå var hevet opp i nasjonenes krets, og denne erklæringen ble på finsk side, både under storfyrstedømmet og senere, tolket slik at Finland ble en selvstendig stat i 1809 og bare knyttet til Russland [[Personalunion|via en felles hersker]].<ref>Også i nyere litteratur: Klinge, s. 23</ref>

Denne oppfatningen ble bestridt av Russland, framfor alt i storfyrstedømmets siste fase. Også dagens finske forskere går ut fra at storfyrstedømmets status aldri ble entydig definert, men i det minste forble uavklart. Aleksanders uttalelse om Finlands nye plass som nasjon var åpenbart uttalt med tanke på den uselvstendige posisjonen Finland hadde som integrert del av det svenske riket. Selv om tsaren lovet å opprettholde grunnloven, var selve forfatningsideen neppe skarpt avgrenset, verken i samtidens Sverige og spesielt ikke i Russland, slik at hva tsarens løfte egentlig innebar stort sett forblir ubesvart.<ref>Virrankoski I, s. 407–409</ref>

[[Fil:Aleksanteri toisen patsas.jpg|thumb|Aleksander II. var som tilhenger av finsk autonomi høyt ansett i Finland. I 1894 ble det reist en statue av ham midt på [[Senatstorget]], det mest sentrale stedet i Helsingfors.]]
I akademiske kretser så man det snart slik at Finlands forfatning var basert på den gustavianske forfatningen av 1772 og 1789. Fra 1817 var en avlagt embetseksamen ved landets eneste universitetet en forutsetning for å få et offentlig embete, så institusjonen preget i sterk grad oppbygningen av den nye forvaltningen og utformet den på grunnlag av den svenske forfatningstradisjonen.<ref>Klinge, s. 17</ref>

Dekanus [[Johan Jakob Nordström|J. J. Nordström]] ved det juridiske fakultetet i Helsingfors, innprentet i en hel generasjon av embetsmenn at Finland hadde en spesiell status og konstitusjonelle rettigheter på vegne av det finske folk, uten å konkludere for økt uavhengighet.<ref name="Jutikkala, side 307">Jutikkala, side 307.</ref> De russiske herskerne unngikk å konkretisere Finlands status inntil Alexander II i rikdagsordningen som ble utstedt i 1869 for første gang uttrykkelig refererte til forfatningsdokumentene fra  1772 og 1789 som grunnlaget for den russiske monarkens rettigheter i Finland.<ref>{{Språkikon|fi|finsk}}[http://www.histdoc.net/laki/vpj.html Avslutningsdekretet ved riksdagsordningen 1869]</ref>

Den russiske offentligheten betraktet Finlands særstilling med skepsis. En samtidig observatør, sannsynligvis preget av den mangeårige ''ministerstatssekreterare för Finland'',  [[Aleksandr Armfelt]], beskrev Finlands forfatningsrettslige stilling med følgende bevingede ord:
:''«Finlands forfatning er som en gift manns utenomekteskapelige forhold, alle vet om det, alle godtar det, og jo mindre det snakkes om det, desto lykkeligere lever partene med hverandre.»''<ref>Oversatt fra en tysk oversettelse: ''«Die Verfassung Finnlands ist wie die ungesetzliche Beziehung eines verheirateten Mannes, alle kennen sie, alle nehmen sie hin; je weniger darüber gesprochen wird, desto glücklicher leben die Beteiligten miteinander.»''</ref><ref>Klinge, s. 305 f.</ref>

=== Debatt om den finske forfatningen ===
Finland hadde manøvrert og styrket sin kulturelle, økonomiske og politiske autonomi under tsar [[Aleksander II av Russland|Aleksander II]]. Etter det fjerde og vellykkede [[attentat]]et på tsaren i mars [[1881]], vokste den nasjonalistiske fraksjonen i Russland seg stadig sterkere. Ministre ble byttet ut og erstattet med adelsmenn som støttet det [[slavofil]]e eller [[Panslavisme|pan-slavistiske]] programmet om å russifisere folkene i rikets randsone. I en anspent internasjonal situasjon gikk russisk presse fra 1883 til stadig mer heftige angrep på den finske særstatusen. Tsar [[Aleksander III av Russland|Aleksander III]] var ikke uvennlig innstilt over Finland, men befant seg under hardt press fra nasjonalistiske ministre. I sin tur førte spesielt den liberale avisen ''Helsingfors Dagblad'' til uro ved å utvikle en tese om at Finland burde erklære seg nøytralt i tilfelle krig. Avisa betonte at Finland og Russland var svært ulike stater som bare hadde monarken til felles.

Året etter, i 1886, publiserte den liberale politikeren [[Leo Mechelin]] en avhandling på flere språk om Finlands forfatning som ble utsatt for heftige polemiske angrep i russisk presse. Krig hadde rast på Balkan, med sviende russiske nederlag. Den russiske statsrettsviteren [[Kesar Ordin]] ga ut Mechelins verk med sterkt kritiske anmerkninger, og i 1888 og 1889 publiserte han to egne verk der han nektet for at Finland var en egen stat og karakteriserte landet som en erobret provins.<ref>Virrankoski II, s. 576–578</ref> Boken ''Underkastelsen av Finland'' fra 1889 framstilte Finland som en erobret, ex-svensk provins som tsaren kunne frata all særstatus om han ville. Boken ble kraftig imøtegått av Michelin og den fennomaniske historikeren [[Johan Richard Danielson-Kalmari]] i boken ''Finlands forening med det Russiske Keiserriket''.<ref>Jutikkala, side 346-347.</ref>

Selv om det offentlige trykket økte, var Aleksander III først lite villig til å endre farens finlandspolitikk, men det lå i tiden at ett av riksregjeringens mål var å bidra til enhet i praktiske saker. I 1890 gikk det [[symbolpolitikk]] i spørsmålet om et enhetlig postvesen, som det finske senatet av forfatningsrettslige grunner vegret seg mot. Tsaren skar gjennom og utstedte 12. juni 1890 en postforordning som nedla det selvstendige finske postvesenet. Året etter forkynte tsaren at Finlands posisjon åpenbart ble misforstått og at forskjellene mellom Finland og Det russiske rikets lover krevde at det ble foretatt tiltak for å styrke Finlands tilknytning til riket.<ref>Virrankoski II, s. 578–580; Klinge, S. 309–316</ref> Generalguvernør Heiden fikk nedsatt et utvalg som i praksis foreslo å kneble den finske riksdagen og legge den lovgivende makt i tsarens hender. Langt farligere var forslaget om toll- og valutaunion, som kunne ha ødelagt finnenes eksportvekst mot Vesten. Her fant derimot russiske forretningsmenn ut at en slik union ville utsette dem for sterk konkurranse fra en mer utviklet finsk industri, og forslaget falt.<ref>Jutikkala, side 347-348.</ref>

=== Bobrikovs russifisering under Nikolaj II ===
[[Fil:Eugen schauman.jpg|thumb|Den politiske aktivisten [[Eugen Schauman]] myrdet Bobrikov i senatshuset i Helsingfors]]
[[Fil:Nikolai Bobrikov.jpg|thumb|Generalguvernør [[Nikolaj Bobrikov|Bobrikov]] var den mest synlige forkjemperen for russifisering i den første russifiseringsperioden og ble i 1904 myrdet i Helsingfors.]]
{{Utdypende|Russifiseringen av Finland}}
Etter at [[Nikolaj II av Russland|Nikolaj II]] besteg tronen i 1894, forsterket det offisielle Russland forsøkene på å harmonisere forvaltningen. I bakgrunnen truet krigsfare utenfra og revolusjonære bevegelser innenfra, og like mye som tidens storrussiske ideologi førte dette til et ønske om å stramme opp riksforvaltningen.<ref>Virrankoski II, s. 582 f.</ref> På oppdrag av tsaren utarbeidet infanterigeneralen [[Nikolaj Bobrikov]] i 1898 en hemmelig plan om å knytte Finland nærmere Russlands forvaltning. Den 29. august samme år ble Bobrikov utnevnt til Finlands generalguvernør – til forskjell fra forgjengerne ikke på forslag fra Finlands ministerstatssekretær, men fra krigsministeren.<ref>Virrankoski II, s. 583</ref>

15. februar 1899 skrev tsaren under det såkalte [[Februarimanifestet]] som tok fra lantdagen dens lovgivende makt: finske lover som ble ansett å ha betydning for hele det russiske rikets interesser skulle heretter utstedes av tsaren og det russiske riksrådet. Den finske offentligheten samlet seg til en massiv politisk motstand mot det de oppfattet som en begynnende nedleggelse av finsk autonomi. I løpet av ti dager etter at manifestet var bekjentgjort ble det samlet inn 520&nbsp;000 protester, men tsaren tok ikke mot delegasjonen som skulle overrekke [[petisjon]]en med underskriftene.<ref>Virrankoski II, s. 583–586</ref>

Forsøket på å finne en riktig strategi for å forsvare autonomien splittet det finske politiske landskapet. Svekomanene og det ungfinske partiet falt ned på et strengt konstitusjonelt standpunkt og avviste enhver ettergivenhet overfor tsaren. Angrepene på autonomien mente de skulle møtes med passiv motstand og forfatningen forsvares med en fast holdning. Det finske partiet var mer ettergivende og forsøkte å holde de russiske bestrebelsene i sjakk ved å bekrefte den finske lojaliteten.<ref>Virrankoski II, s. 586 f.</ref>

En ny vernepliktslov trådte i kraft 12. juli 1901, men tross presse- og brevsensur, avskjedigelse av embetsmenn, deportasjoner, innskrenkninger i forsamlingsretten og utvidede fullmakter for det hemmelige politiet, klarte ikke Bobrikov å bryte verken den passive eller åpne motstanden.<ref>Virrankoski II, s. 587</ref> Represjonen førte til en radikalisering av mange som tidligere hadde vært konstitusjonelt orientert, disse tok nå i bruk passiv motstand som våpen. På slutten av året 1903 ble det grunnlagt et aktivistisk motstandsparti som senere satte inn paroler om Finlands uavhengighet på sine faner. Uavhengig av partitilhørighet gikk også mange i akademiske kretser til det skritt å ty til aktivisme.

Generalguvernør Bobrikov kan ha vært på vei til å overvinne motstanden da [[den russisk-japanske krig]]en brøt ut i 1904. 16. juni 1904 kom [[Eugen Schauman]] seg inn i senatshuset og skjøt Bobrikov og seg selv. Schaumann døde umiddelbart, Bobrikov dagen etter.<ref>Virrankoski II, s. 591 f.</ref> Som følge av at Russland var svekket etter det uventede tapet mot Japan, de revolusjonære hendelsene og generalstreiken samme år ble februarmanifestet og de lovene som var utstedt på grunnlag av manifestet avskaffet den 4. november 1905. Slik endte en periode som i Finland blir betegnet som den første undertrykkingsperioden.

=== Stolypin og den andre russifiseringsperioden ===
[[Fil:Pyotr Stolypin LOC 07327.jpg|thumb|Pjotr Stolypin]]
Snart var de konservative kreftene i Russland i ferd med å få overtaket igjen, og Finlands såkalte andre undertrykkingsperiode startet. Den nye ministerpresidenten [[Pjotr Stolypin]] ledet et besluttsomt utført program som på den ene siden skulle slå ned de revolusjonære gruppene, på den andre siden gjennomføre dyptgående økonomiske reformer. Finlands autonomi sto i veien for en effektivisering av den russiske regjeringen og var en torn i øyet på Stolypin. På hans initiativ skrev Nikolaj II i 1908 under på at forskriftene fra Februarmanifestet igjen skulle iverksettes. I 1910 vedtok [[duma]]en en lov som innebar at Finland måtte sende representanter til det russiske riksparlamentet.<ref>Virrankoski II, s. 603–605</ref>

Det finske parlamentet stilte seg konsekvent mot russifiseringsbestrebelsene. Ungfinnen [[Pehr Evind Svinhufvud]], som var president i parlamentet fra 1912, ble en lederfigur for den konstitusjonelle motstanden. I 1914 ble han deportert til [[Sibir]]. Også det finske partiet under sin nye leder [[Johan Richard Danielson-Kalmari]] hadde i mellomtiden sluttet seg til den konstitusjonalistiske fronten. Parlamentet ble stadig oppløst og valgt på ny uten at mandatfordelingene ble avgjørende endret. Etter at også senatorene sluttet seg til protesten ble det innsatt et russisk senat under ledelse av [[Vladimir Markov]]. Den andre russifiseringsperioden varte fram til [[den første verdenskrig]]en brøt ut, og under krigen lå finsk politikk stort sett nede.

=== Storfyrstedømmet oppløses ===
Som en følge av [[Februarrevolusjonen (Russland)|februarrevolusjonen]] abdiserte tsar [[Nikolaj II av Russland|Nikolaj II]] 15. mars 1917, og de motstridende fortolkingene av den finske forfatningen støtte en siste gang mot hverandre. 20. mars opphevet Russlands provisoriske regjering de begrensninger i Finlands rett til autonomi som Nikolaj II hadde innført, og med det endte «den andre undertrykkingsperioden». I henhold til finsk oppfatning var Finland i [[personalunion]] med Russland, dvs kun knyttet til Russland gjennom en felles monark, slik at forbindelsen mellom de to landene nå var brutt, mens den provisoriske russiske regjeringen var av den oppfatning at det var de som hadde overtatt tsarens autoritet.

Saken bidro til en alvorlig splittelse i Finland som i januar 1918 kulminerte i [[den finske borgerkrigen]]. [[Den russiske revolusjon|Oktoberrevolusjonen]] satte til slutt fart i prosessen som førte til Finlands løsrivelse, og den 6. desember 1917 erklærte det finske parlamentet landet for uavhengig. Russlands nye bolsjevikregjering anerkjente Finland 4. januar 1918. Den siste rest av det oppløste storfyrstedømmet, ministerstatssekretæren for finske anliggender, [[Carl Enckell]], ble avsatt 28. juni 1918 og embetet nedlagt.