Redigerer Sovjetunionen (avsnitt)

=== Gorbatsjovs reformer og Sovjetunionens fall ===
{{Hovedartikkel|Oppløsningen av Sovjetunionen}}
[[Fil:Reagan and Gorbachev hold discussions.jpg|miniatyr|Sovjetunionens siste leder [[Mikhail Gorbatsjov]] (til høyre) i samtale med USAs president [[Ronald Reagan]], 1985.]]
På 1980-tallet var Sovjetunionens økonomiske situasjon dyster, og det ble etter hvert satt i gang et lappeteppe av reformer for å forbedre situasjonen. Etter Bresjnevs død hadde man et kort mellomspill med [[Jurij Andropov]] og [[Konstantin Tsjernenko]], før [[Mikhail Gorbatsjov]] ble generalsekretær i 1985. Gorbatsjov igangsatte omfattende økonomiske reformer (''[[perestrojka]]''), og myket også opp systemet med offentlig sensur (''[[glasnost]]'').

På slutten av 1980-tallet begynte delrepublikkene i Sovjetunionen prosessen med å løsrive seg fra unionen, da den sovjetiske grunnloven åpnet for utmelding. Den 7. april 1990 ble det vedtatt en ny lov som gav delrepublikkene lov til å melde seg ut etter folkeavstemninger med minst to tredjedels flertall for uavhengighet. Mange delrepublikker holdt også for første gang i unionens historie frie valg til nasjonalforsamlingene samme år. De nyvalgte nasjonalforsamlingene vedtok snart lover som gikk i mot det sentrale lovverket. I 1989 ble [[Boris Jeltsin]] valgt til leder i det nyopprettede russiske parlamentet, og den 12. juni 1990 erklærte det russiske parlamentet av russiske lover skulle ha forrang foran sovjetiske lover. Den uoversiktlige juridiske situasjonen fortsatte i 1991 mens sovjetrepublikkene sakte, men sikkert ''[[de facto]]'' ble uavhengige.

Den 17. mars 1991 ble det avholdt en folkeavstemning om hvorvidt unionen skulle fortsette. I ni av femten sovjetrepublikker ble det flertall for fortsatt union, noe som styrket Gorbatsjovs stilling noe. Sommeren 1991 ble det fremforhandlet en ny unionsavtale, som ville omdanne Sovjetunionen til et løsere forbund av halvveis uavhengige stater.

Selv om åtte av sovjetrepublikkene godtok avtalen ble avtalen ødelagt av [[Augustkuppet|kuppforsøket]] mot Gorbatsjov i august 1991. De konservative kuppmakerne ønsket å stoppe Gorbatsjovs reformprosess, og var beredt til å bruke makt til å holde unionen samlet. Kuppet feilet, men Gorbatsjov var likevel den store taperen på bekostning av Jeltsin. Maktbalansen var nå i delrepublikkenes favør, og i 1991 fulgte [[Estland]] og [[Latvia]] [[Litauen]]s eksempel fra året før og erklærte sin uavhengighet. De 12 gjenværende sovjetrepublikkene fortsatte forhandlingene om en ny union, uten å bli enige.

Den 8. desember 1991 undertegnet presidentene i [[Russland]], [[Ukraina]] og [[Belarus]] [[Minsk-avtalen]]. Denne etablerte [[Samveldet av uavhengige stater]] (SUS). Den 21. desember ble det undertegnet en lignende avtale mellom alle sovjetrepublikkene unntatt [[Georgia]], noe som førte til at Sovjetunionen gikk i oppløsning. Den 25. desember gjorde Gorbatsjov det uunngåelige og gikk av som Sovjetunionens president. Dagen etter valgte [[Det øverste sovjet]] å oppløse seg selv, samtidig som de godtok oppløsningen av unionen. Selv om mange offentlige sovjetiske institusjoner bestod en tid til før de ble overført til de nye, uavhengige landene regnes 26. desember 1991 som dagen for [[Oppløsningen av Sovjetunionen|Sovjetunionens oppløsning]].