Redigerer Skottlands historie (avsnitt)

=== Borgerkrig ===
[[Fil:Court-charles-I-sm.jpg|thumb|Rettssaken mot [[Karl I av England|Karl I]] den 4. januar 1649.]]

Utover i borgerkrigen kom [[parlamentarianerne]] til de skotske [[Covenanters|covenantene]] for militær støtte. Skottene og parlamentarianerne inngikk en felles avtale i [[1642]], der det ble lovet ytterligere reformer i England. Skotske styrker bidro sterkt til rojalistenes nederlag, spesielt i [[slaget ved Marston Moor]]. Dessuten okkuperte en skotsk hær ledet av [[Alexander Leslie, 1. jarl av Leven|jarlen av Leven]] en periode det nordlige England.

Det var imidlertid ikke alle skotter som støttet det at covenantene grep til våpen mot kongen, og i 1644 manet [[James Graham, 1. marki av Montrose]] høylenderne til å gå inn på kongens side. Markien greide i liten grad å samle skottene på kongens side, men hadde likevel stor suksess med sin mobile strategi støttet av en hær på {{Nowrap|1 000}} irer, øyboere og høylendere. Med Montroses seier i [[slaget ved Tippermuir]] kom den skotske borgerkrigen i gang i september 1644, og etter en serie seiere over covenantene lå lavlandet klart for invasjon. Montrose mistet imidlertid nå store deler av hæren sin, da høylendere heller foretrakk å trekke nordover. Kort tid senere ble Montroses styrke beseiret i [[slaget ved Philiphaugh]]. Montrose forsøkte så å samle nye styrker for å fortsette felttoget, men i juli 1646 tok borgerkrigen slutt etter at kongen hadde overgitt seg til skottene ved Newark.

Året etter inngikk Karl en avtale med de moderate skotske presbyterianere, mens han ennå satt fanget på [[Carisbrooke Castle]]. I avtalen ble skottene lovet at presbyterianismen skulle innføres i England i en treårig prøveperiode, mot at skottene forpliktet seg til å hjelpe kongen militært. [[James Hamilton, 1. hertug av Hamilton|Hertugen av Hamilton]] fulgte opp avtalen med en invasjon av England, men ble slått av [[Oliver Cromwell]] i [[slaget ved Preston]] i august [[1648]].