Redigerer Samenes forhistorie (avsnitt)

=== Bronsealder ===
[[Fil:Röset vid Lauphargi, södra Stora Karlsö RAÄ-nr Eksta 128 1.jpg|mini|Store [[gravrøys]]er kjennetegner bronsealderen i Norden. Her sees Röset vid Lauphargi, søndre Stora Karlsö i [[Østersjøen]], Gotland i Sverige. {{byline|Björn Gustafsson}}]]

[[Bronsealderen i Norge|Bronsealderen]], fra år 1800 til 500 før Kristus, har navn etter metallet [[bronse]] som var det første metallet som ble tatt i bruk i Nord-Norge.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=71–73}} Bronse ble brukt til våpen og smykker, mens stein ble brukt til redskaper.{{sfn|Baudou|1992|p=51–53}} Selv om metall ikke var noe folk flest fikk tilgang til før i den senere jernalderen, ble de sørlige kystområdene i Nord-Norge og Nord-Trøndelag tilknyttet den sør-skandinaviske bronsealderkulturen. For innlandsbefolkningen ble båndene tettere og istedenfor å knytte bånd mot sør, hadde de viktige forbindelser innover mot Sverige. Langs kysten nordover utviklet det seg parallelt en sterk sjøfangstkultur.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=71–73}}

Subboreal tid, rundt 3800 til 650 år før Kristi fødsel, var en klimaperiode med tørt klima, som førte til forørkning av de russiske steppene. Dette ledet blant annet til ekspansjon av husdyrhold basert på gjeting, altså [[pastoralisme]], og teknologi for slik næringstilpasning. Denne landbrukspraksisen sprede seg mot nordlige og vestlige [[Boreal barskog|boreale skoger]]. Disse samfunnene introduserte nye praksiser innenfor begravelser, religiøse og sosial organisering, samt innenfor metallfremstilling.{{sfn|Broadbent|2010|p=32–33}}

På slutten av bronsealderen, rundt 650 år før Kristus, startet subatlantisk tid med kaldere og våtere klima. De tidligere furuskogene hadde endret seg til blandingsskog av furu og gran rundt 1000 år før Kristus. Tregrensen gikk lavere og isbreene vokste. Reinens utbredelse ekspanderte lengre sør mot skogkledd terreng. En annen endring var at myr dekket større landområder. Det var rikelig med vilt som elg, bever, reinsdyr og sel, samt ferskvannsfisk som laks, abbor, sik, gjedde, lake og øret.{{sfn|Broadbent|2010|p=19–22}}{{sfn|Broadbent|2010|p=35–36}}

==== Utvikling av to kulturer ====
I Nord-Norge kan en finne en kulturell og geografisk todeling som går tilbake til tiden ved Kristi fødsel, eller enda tidligere. Forskjellene viser seg innenfor næringsveier, økonomi, kultur, religion, språk og muligens etnisitet, med andre ord en utvikling av forskjellig gruppeidentitet. I Nord-Norge opp til [[Hillesøy]] ved [[Malangen]], fra førromersk jernalder og yngre bronsealder, finner en spor etter en bronsealderkultur tilknyttet jordbruk. Nord for dette området finner en fra samme tid spor etter jeger- og fangstkultur, med kontakt mot bronsealderområder ved innsjøen [[Ladoga]] i Russland. Det er funnet en dolk i [[Karlebotn]] fra 2000 før Kristus og en pil fra 1000 år før Kristus på [[Karlsøya|Karlsøy]]. Disse gjenstandene er laget av kopper og importert fra øst. Hvilke etniske eller språklige kategorier disse to kulturgruppene tilhørte har en ikke mulighet for å si så langt tilbake. Senere har de etniske grensene flyttet seg lenger mot nord slik at rundt eldre jernalder, 500 år før Kristus til 550 etter Kristus, gikk ved Lyngstuva. Grensepunktet ved Lyngstuva, den nordligste delen av [[Lyngenhalvøya]], stod seg helt til slutten av [[vikingtiden]]. Dette jeger og fangstfolket var i tillegg bosatt i indre strøk i Nord-Norge helt ned til [[Helgeland]], dessuten i Nord-Sverige og øvrige deler av Nordkalotten.{{sfn|Bratrein|2018|p=26–28}}{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=71–73}}

At Lyngstuva har spilt en rolle som grensepunkt mellom de to kulturene, har å gjøre med at den danner [[åkerbruk]]sgrensen, det vil si hvor langt nord en kan dyrke [[Bygg (korn)|bygg]]. Grensen har ikke ligget fast, men endret seg noe sør- eller nordover opp gjennom tiden på grunn av klimaendringer.{{sfn|Bratrein|2018|p=53–56}}

Villrein har sin utbredelse i Norge, Sverige, Finland og Nord-Russland og i alle disse landene har det vært drevet omfattende jakt og fangst. Menneskene som har levd i arktiske og aubarktiske regioner har utnyttet disse dyrene som en av sine viktigste ressurser,{{sfn|Vorren|1998|p=16–17}} noe som skjedde ved hjelp av omfattende systemer med [[Fangstgrav|fangstgroper]]. {{sfn|Vorren|1998|p=9–12}}

I Nord-Sverige kjenner en til meget langvarige forbindelser østover mot dagens Russland. Her kunne en ta seg frem på [[Ski (redskap)|ski]] om vinteren når myrer og innsjøer var tilfrosset. Ski har vært i bruk helt siden stenalderen og skiløpere kan sees på helleristninger.{{sfn|Baudou|1992|p=16–19}} Mellom Volga og Kama kjenner en til en kultur som tidlig anvendte metaller, kjent som ananinokulturen. Spesielt kjenner en til at denne kulturen produserte en type hule økser av bronse, og flere slike har en funnet i Finland og Øvre-Norrland. Disse øksene ble utviklet til en egen type i nordlige deler av Norge, Sverige og Finland. En tror ikke at øksene hadde noen praktisk nytte, men at de tjente som symboler. En vet ikke noe om hva det kan ha dreid seg om, annet enn at økstypen ble akseptert og etterlignet av grupper av mennesker med helt forskjellig kultur. I Russland ble øksene lagt ned i gravene, noe som ikke skjedde i Skandinavia. Arkeologer har fundert mye på hvordan datidens mennesker kunne ha hatt så fjerne forbindelser; det er omkring 2000 km fra Norrland til regionen for ananinokulturen. Dessuten oppstår spørsmålet om hva de ga i bytte for øksene. En har lurt på om disse folkene møttes på vintermarkeder, siden fremkommeligheten om sommeren må ha vært umulig. Et annet forslag er at skandinaver og folk fra ananinokulturen møttes ved [[Kvitsjøen]], da en har beviser for at i alle fall ananinokulturen hadde kontakter der.{{sfn|Baudou|1992|p=104–109}}

For menneskene som levde på Nordkalotten oppstod endringer av samfunnsstruktur, bosetning og økonomiske forhold i tiden fra år 2000 før Kristus og frem til Kristi fødsel. Det ble utviklet systemer for utveksling av varer mellom fangstsamfunnene i nord og fjerne kulturer i sør og øst. Endringene fra år 1000 før Kristi fødsel betød enda sterkere kontakt og dypere endring av strukturene i samfunnet. I Norrland i Sverige og langs Norskekysten opp til Sør-Troms rettet menneskene oppmerksomheten mot Sør-Skandinavia. I tillegg til fangst begynte en også med landbruk og husdyr. Nødvendigvis var ikke jordbruket så viktig, men det kunne ha vært en markør for å vise kulturell likhet med Sør-Skandinavia.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=52–56}} I Sør-Skandinavia oppstod i bronsealderen sterke høvdinger som benyttet seg av vold og krig, noe som ikke var tilfelle tidligere. Dette ble idealer som høvdingene i nord også tok til seg.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=71–73}}

Samfunnene i indre og nordøstlige regioner av Fennoskandia fikk i den samme tiden sterkere bånd mot sentral- og øst-russiske samfunn som produserte metaller. Bosetningen i de nordlige kystområdene, spesielt i Finnmark og på Kolahalvøya, var i slutten av yngre steinalder [[Sedentisme|sedentære]], altså at menneskene var bofaste. Etter 1800 før Kristus skjer en overgang til flytting mellom sesongboplasser. Menneskene ble mer interessert i utnyttelse av ressursene i innlandet, og en tror at byttehandel med pelsverk mellom de metallproduserende folkene i øst er årsaken. Oppfatningen av dette skyldes blant annet funn av mange pilspisser og redskaper for bearbeiding av skinn ved boplasser i innlandet. Langs kysten av Bottenviken og i Nord-Norge ble derimot menneskene mer orientert mot jordbruk og har sin kulturelle orientering mot sør. Blant annet er det forhold i den fysiske kulturen som tyder på at ulike kulturelle identiteter utvikles fra år 1000 før Kristus.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=52–56}}

Noen historikere hevder at utviklingen av de to kulturene eller identitetene, altså jordbrukskultur ved kysten og fangstkultur i innlandet, senere utviklet seg til [[norrøn]] og samisk identitet. Denne samfunnsutviklingen og konfliktene todelingen skapte, hevder de, var prominent til stede allerede i yngre steinalder.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=71–73}}

==== Tidlig utvikling av varebytte ====
[[Fil:SHM11217-22682 01.jpg|mini|Bronseladerens prestisje-</br> gjenstander fra et [[depotfunn]] fra Stockhult, Loshult, Skåne i Sverige, fra samlingen til Statens Historista Museet. {{byline|Sara Kusmi}}]]

Bronse er en legering av kopper og tinn, og begge disse metallene er sjeldne i Europa. De to største kildene finnes i Uralfjellene og i Sentral-Europa. Enten måtte metallene bringes til Skandinavia som råvarer eller ferdigvarer.{{sfn|Broadbent|2010|p=33–35}} Høvdingene i Nord-Skandinavia, først og fremst på Helgelandskysten og ved Trondheimsfjorden, var med i et bytte- eller gavenettverk med kostbare statussymboler. Fra sør fikk en vakre gjenstander av bronse, og da mener historikerne at det er sannsynlig at tilbakebetalingen for makt, prestisje og statussymboler kom i form av pelsverk fra rein, elg og bjørn, altså varer som innlandsfolkene var spesialiserte jegere for å skaffe.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=84–86}}{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=81–83}}

Innlandsfolkene stod på utsiden av disse byttenettverkene, men fikk indirekte nytte av det. Imidlertid fikk ikke innlandsfolkene noen prestisjeprodukter i betaling for sine pelsverk, men kanskje korn eller varer relatert til fangst ved kysten. Om arkeologene har rett i denne tolkningen, betyr det at dette varebytte startet opp mye tidligere enn i vikingtiden, da det finnes dokumentasjon for slik handel. Da betyr det at handel mellom sør og nord i Skandinavia var kommet i gang 2000 år tidligere. Helt opplagt er ikke denne sammenhengen, og slike nettverk kan oppstå for deretter å brytes. I overgangen mellom bronse- og jernalder gikk byttenettverkene mellom Sør- og Nord-Skandinavia i oppløsning, men oppstod på nytt et stykke ut i jernalderen.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=84–86}}{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=81–83}}

Maktsentrene ble hold oppe av noen få, ambisiøse mennesker som utnyttet gavesystemet til sin fordel. Fremfor å fordele gaver på mange, sørget de for at mer av tilskuddet tilfalt dem selv enn det som var oppfattet som rettferdig. For å oppnå dette kunne de ha benyttet våpenmakt og trusler, i alle fall var kriger vanlig andre steder i Skandinavia. I steinalderen var stormennene selvrådige enkeltindivider med visse kontaktnett, mens i bronsealderen ser en for seg et ledersjikt bundet sammen i vennskapsallianser, slekt og ekteskap. Makten deres ble hold i hevd ved at vennskap og lojalitet ble pleid med gaver, fester og ekteskap.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=81–83}}

==== De to keramikktypene ====
I løpet av bronsealderen utvikler det seg to [[keramikk]]tradisjoner i Nord-Norge. Tidligere var det skifer som ble benyttet til redskaper, da var ikke keramikk i bruk, men i bronsealderen tas først den såkalte tekstilkeramikken i bruk. Denne finner arkeologene på kysten og i innlandet i Nord-Norge. Noe senere skjer det en todeling, der det oppstår en keramikktype som bare benyttes i innlandet og en annen keramikk som kun brukes og produseres ved kysten. Arkeologene har aldri funnet begge typene på samme boplass, noe som tolkes som tilknytning til to forskjellige kulturer.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=86–88}}

Langs kysten fra Stad til Vesterålen ble risvikkeramikk benyttet, der flest funn er gjort på [[Helgelandskysten]],{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=86–88}} men også i Nord-Sverige og hele Finland.{{sfn|Baudou|1992|p=109–110}}{{sfn|Baudou|1992|p=110–112}} Risvikkeramikken er produsert ved blanding av leire og [[asbest]]fibre som finnes naturlig i berggrunnen. Keramikken ble produsert lokalt og årsaken for å blande inn asbest var å unngå oppsprekking ved brenning. Risvikkeramikken er dessuten enkel å lage, grov og uten dekor. Risvikkeramikken er tilknyttet kystfolkene som drev med fiske, sjøfangst,  og jordbruk, hadde handelsforbindelser sørover og fikk skinnvarer fra innlandsbefolkningen. Innlandskeramikken er kjent som kjelmøykeramikk, er formet av tynt og fint leirgods og har mye dekor, den er formet med rette vegger. Kjelmøykeramikken sammenfaller med finske og nordsvenske tradisjoner, i tillegg har den likheter med bronsegjenstander fra Ananjino-kulturen i Russland. Den har i tillegg tilknytning til byttenettverk mot øst. En tolkning av ornamentikken er at den både ønsker å signalisere tilknytning og forskjellighet i forhold til østlig kultur. En har kalt dette for en ''kulturdualisme''{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=86–88}}{{sfn|Kent|2018|p=163}}<ref>{{Kilde bok  
 | forfatter=  | redaktør= Bjerkli, Bjørn m. fl. | utgivelsesår= 2007 | serie=[[Norges offentlige utredninger]] | tittel= Samisk naturbruk og rettssituasjon fra Hedmark til Troms – Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget (NOU 2007:14) | utgivelsessted= Oslo | forlag= Departementenes servicesenter – Informasjonsforvaltning | isbn= 978-82-583-0940-3 | issn = 0333-2306 | språk=  | url = https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2007-14/id584312/ | side=289–290 }}</ref>

En del av kjelmøykeramikken er innblandet mye asbest og dermed lite praktisk til bruk for oppbevaring eller oppvarming av mat, og det er antatt at den har vært brukt i forbindelse med metallproduksjon.{{sfn|Baudou|1992|p=109–110}} Det kan være så ekstremt mye som 90 % asbest i keramikken, slik at leiren tjener mer som bindemiddel. Asbesten isolerer meget godt, og dermed kunne karene ha blitt fylt lagvis med glødende [[trekull]] og jernholdig [[malm]]. Temperaturen har kunnet blitt så høy at metallet smeltet. Noe som underbygger hypotesen om metallproduksjon, er mange funn av jern, [[slagg]] og kjelmøykeramikken på samme sted flere steder i Fennoskandia. Det er også funnet kjelmøykeramikk med fastbrent [[Slagg|jernslagg]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Olsen, Bjørnar | utgivelsesår = 1994 | tittel = Bosetning og samfunn i Finnmarks forhistorie | isbn = 8200219410 | forlag = Universitetsforl. | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013060306066 | side = 102–103 }}</ref>

De to ulike keramikktradisjonene anser arkeologer som sterke indikasjoner på to folk som oppfattet seg som ulike og selv var klar over ulikhetene. Ulikhetene ble dypere og folkene gikk ulike veier i tradisjoner, kontaktområder og utnyttelse av forskjellige landskap, noe de gjensidig understreket og forsterket.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=86–88}} Hypotesen er at grensen for de to keramikktypene markerer skille mellom samenes og de norrøne folkenes forfedre.{{sfn|Baudou|1992|p=109–110}} Senere skulle samene utmerke seg som svært dyktige produsenter av keramikk.{{sfn|Kent|2018|p=163}} I Sverige har arkeologene konstatert at funn av leirgods med asbest opphører rundt 200 etter Kristus.{{sfn|Baudou|1992|p=145–156}}

Fra kysten av Vesterbotten kjenner en til mer enn 550 [[gravhaug]]er bygget som høye steinrøyser ved kysten. Praksisen med slike gravplasser tok slutt i siste del av bronsealderen. En teori for hvorfor dette skjedde, er at det kaldere klimaet som inntraff rundt år 650 før Kristus, fikk de norrøne folkene til å trekke sørover. Dermed tok samene over deres leveområder. Den samme endringen ser en i indre deler av Sverige og i Norge, der menneskene som levde der fokuserer mer på innlandet og fjellområdene, med blant annet økt reinsdyrjakt. Disse endringene starter rundt 900 år før Kristus og varer frem til Kristi fødsel. Disse hendelsene er også sammenfallende med fasen med kjelmøykeramikken.{{sfn|Broadbent|2010|p=35–36}}