Redigerer Romantikken (musikk) (avsnitt)

===Nasjonalromantikk===
I forskjellige steder i Europa dukket det opp en sterk bølge av nasjonalromantiske trekk i musikken. Grunnene kunne være flere, for eksempel kunne man ønske å tonesette folkeviser som ble samlet inn i stadig flere land, finne landets idiosynkratiske musikkstil eller hylle landet i sang og musikk. I høyromantikken var det spesielt i [[Russland]], [[Tsjekkia]] og [[Skandinavia]] at den nasjonalromantiske dukket opp, mens den en stund hadde vært til stede i tysk musikk, om ikke like direkte. I Frankrike var imidlertid en gruppe komponister i opposisjon til komponister som Franck og Delibes, som hadde latt seg inspirere av tyskere som Beethoven og Wagner. Disse ville heller skrive en fransk musikk på egne premisser. En av komponistene var Camille Saint-Saëns, som er kjent både for sine alvorlige stykker, som hans orgelsymfoni i c-moll, og den komiske ''Dyrenes karneval'', der skilpadden kommer inn til en svært ruslende versjon av Offenbachs ''infernal gallop''.

====Russland====
<gallery class="center">
Youngtchaik.jpg|[[Pjotr Tsjajkovskij]] gjorde både ballett og russisk musikk populært i sin samtid - og etterpå.{{byline|type=Foto:|Ukjent fotograf}}
Balakirev1860s CuiIP 73 600.jpg|[[Milij Balakirev]] var drivkraften bak De Fem.{{Byline|Type=Foto:|Ukjent}}
Borodin.jpg|[[Alexander Borodin]] skrev symfonier og den ufullendte operaen ''Fyrst Igor''. {{Byline|Type=Foto:|Ukjent}}
Ilya Repin - Cesar Cui.jpg|[[César Cui]] skrev i alle sjangre, men ermest kjent for [[vokalmusikk]].{{Byline|Type=Malt av:|[[Ilja Repin]]}}
Modest Músorgski, por Iliá Repin.jpg|[[Modest Mussorgskij]] er mest kjent for sin klaversuite «Bilder fra en utstilling» {{Byline|Type=Malt av:|[[Ilja Repin]]}}
Walentin_Alexandrowitsch_Serow_004.jpg|[[Nikolaj Rimskij-Korsakov]] var svært produktiv og en mester innen orkestrering.{{Byline|Type=Malt av:|[[Valentin Serov]]}}
</gallery>

[[Bilde:Glinka 1856.jpg|miniatyr|[[Mikhail Glinka]] regnes som Russlands første viktige komponist.]]

Russland hadde produsert få komponister før [[Mikhail Glinka]] slo gjennom i 1830-årene. Hans første opera, ''Et liv for tsaren'', hadde klare russiske trekk i tillegg til at den hyllet tsaren og regjeringen. Musikken benyttet til tider [[modal skala]], stort sett erstattet av [[dur]]- og [[moll]]-skala i vesten, men fortsatt i bruk i Russland.<ref>Side 701, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Imidlertid var det hans andre opera, ''Russlan og Lyudmila'' (1842), der han benyttet seg av heltoneskalaer, kromatikk, dissonans og variasjoner over folkesanger, som hadde et virkelig nasjonalt fokus, der ''Et liv for tsaren'' var mer fedrelandsvennlig.<ref>Side 236, Nesheim, side 701, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

Glinkas operaer slo delvis an i vesten nettopp fordi han var så typisk russisk, men de russiske komponistene som fulgte ham falt gjerne i to hovedkategorier; de som søkte en mer moderne og vestlig musikkstil (Tsjajkovskij) og de som ønsket å studere russisk musikk for sin egen del (ofte kalt «[[De Fem]]» eller «Den mektige håndfull»).<ref>Side 236-237, Nesheim</ref> Der Tsjajkovskijs musikk var så vestlig at den hører inn under de enkelte undergruppene, var de fem komponistenes leting etter det russiske så markant at deres verker blir omtalt her, enda det for det meste var snakk om operaer og symfonier.

Tsjaijkovskijs balletter og symfonier er allerede omtalt, men han skrev også opera, som ''Eugen Onegin'' og ''Spar Dame''. Av disse ble førstnevnte klart mest kjent, og i ettertid har den fått en status som kan minne om en russisk nasjonalopera.<ref name="Side 416, Herresthal">Side 416, Herresthal</ref> Et av Tsjajkovskijs mest kjente verk er ''[[1812-ouverturen]]'', som er et selvstendig verk og ikke, som tradisjonelle overtyrer, knyttet til en opera. Denne overtyren, som feirer russernes seier over [[Napoleon Bonaparte]], er full av referanser til russiske kosakkstanger, folkemelodier og tsarhymnen mot «[[Marseillaisen]]».<ref name="Side 416, Herresthal"/> Det sistnevnte til tross for at tsarhymnen ble skrevet lenge etter 1812 og at Napoleon Bonaparte forbød «Marseillaisen» i 1805.

De Fem besto av [[Milij Balakirev]], [[Aleksandr Borodin]], [[César Cui]], [[Modest Musorgskij]] og [[Nikolaj Rimskij-Korsakov]]. De fem var motstandere av den tyske og italienske påvirkningen på russisk musikk, men de var samtidig opptatt av Berlioz' og Liszts musikk.<ref name="totreseks">Side 236, Nesheim</ref> Cui skrev i sine memoarer at de var unge og brutale i sin kritikk, uten respekt for Mozart og Mendelssohn, med motstand mot Schumann, entusiasme overfor Liszt og Berlioz og de forgudet Chopin og Glinka.<ref name="ReferenceB"/> 
{{Listen|
|filnavn=Modest Mussorgsky - pictures at an exhibition - v. ballet des poussins dans leurs coques - scherzino. vivo leggiero.ogg
|tittel= Musorgskij: «De uklekkede kyllingenes dans» fra  ''Bilder fra en utstilling'' (1:18)
|pos=left}}
Av de fem komponistene har verken Cui eller Balakirev hatt en større betydning for senere komposisjon.<ref>Side 704, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Borodin brukte kaukasiske og sentralasiatiske temaer i sin musikk, spesielt i operaen ''Fyrst Igor'' (ikke fullført), og i sine symfonier, for ikke å snakke om hans symfoniske dikt ''På steppene i Sentral-Asia''.<ref>Side 163, Longyear</ref> Han var imidlertid en opptatt mann (han var professor i kjemi), og hadde liten tid til å komponere. Hans to symfonier var likevel spesielle fordi han skrev disse med langt mindre lån fra Beethoven, og var derfor mye mindre påvirket av fortiden enn de fleste andre symfonikomponister.<ref>Side 309-310, Einstein</ref>

Musorgskij hadde ukrainsk bakgrunn, men forble i [[St. Petersburg]] mesteparten av sitt liv, og dro aldri utenlands. To av hans mest kjente verk er det symfoniske diktet ''En natt på Bloksberg'' (1867, fremført etter hans død) og pianostykket ''[[Bilder på en utstilling]]'' (1874). I tillegg til programmusikk, kan gjerne Musorgskijs musikk omtales som mer realisme enn romantikk, om enn med en fascinasjon for det eksotiske. Slik kan hans musikk, for eksempel operaen ''Salammbô'', minne litt om ''Carmen''. I tillegg mente Musorgskij at musikk og kunst skulle hjelpe menneskelig tale i stedet for å være et mål i seg selv. Musikkens lover, hvor enn viktige, skulle alltid kunne forandres på og brytes.<ref>Side 313-314, Einstein</ref> Operaen ''Boris Godunov'' basert på et stykke av [[Aleksandr Pusjkin]], understreket Musorgskijs fascinasjon for tale da han etterliknet russisk talemønster.<ref>Side 705, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Sammen med ''Fyrst Igor'' av Borodin og Tsjajkovskijs ''[[Eugen Onegin (opera)|Eugen Onegin]]'' er ''Boris Godunov'' av de mest spilte russiske operaene.<ref name="totreseks" />

Nikolaj Rimskij-Korsakov var den eneste av de fem som hadde musikalsk utdannelse, ironisk nok fordi han fikk stilling som professor i 1871, og måtte studere for å være ett skritt foran sine studenter. Enda De Fem var skeptiske til musikalsk utdannelse fordi den var vestlig-orientert, var det nettopp Rimskij-Korsakovs utdannelse som langt på vei reddet mye russisk musikk, blant annedt redigerte han Glinka, Musorgskij og Borodin for å sikre deres musikalske overlevelse. Som dirigent både i Russland og i Vest-Europa lyktes det ham også å eksportere deres musikk til disse områdene.<ref>Side 708-08, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Rimskij-Korsakov skrev operaer, men ingen av dem oppnådde like stor oppmerksomhet som Borodins, Tsjajkovskijs og Musorgskijs verk. Styrken til Rimskij-Korsakov var at han kunne spille alle instrumentene i et orkester, og var derfor svært god på orkestrering. Hans ''Capriccio espagnol'' og ''Scheherazade'' ble særlig kjent, ironisk nok siden den ene har en fransk tittel og spansk inspirasjon og den andre er oppkalt etter hovedpersonen i ''[[1001 natt]]''.<ref>Side 408-09, Herresthal</ref>

====Tsjekkia====
[[Bilde:Smetana.jpg|miniatyr|[[Bedřich Smetana]] var en avgjørende del av tsjekkisk nasjonalmusikk, men han var inspirert av tysk musikk og Liszt.]]Tsjekkiske komponister hadde gjort seg markert under [[Mannheimerskolen]], men da mest assosiert rundt tysk musikk. På andre halvdel av 1800-tallet dukket det imidlertid opp en nasjonalistisk bølge ledet i hovedsak av [[Bedřich Smetana]] og Antonín Dvořák.

Først ute var Smetana. Han regnes som grunnleggeren av tsjekkisk musikk.<ref>Side 419, Herresthal</ref> Smetana var opptatt av selvstendighet for Tsjekkia, og samtidig også opptatt av musikk. Praha var et viktig musikksentrum, og han møtte Berlioz, Liszt og både Robert og Clara Schumann, som alle påvirket ham mye. Etter et opphold i [[Göteborg]] kom han tilbake til [[Böhmen]] for godt.<ref>Side 240, Nesheim</ref> Det var her han skrev sin andre opera, ''[[Den solgte brud]]'' (1866), en komisk opera med mange nasjonalromantiske trekk. Akkurat som Dvořák senere gjorde i sine ''Slaviske danser'' valgte Smetana her å komponere folketoner og danser selv i stedet for å la seg inspirere direkte av folkemusikken.<ref>Side 709-710, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

Bakgrunnen for dette valget kan ha vært en diskusjon med protsjekkiske politikere som mente at en alvorlig opera lett hadde latt seg gjøre å skrive med basis i tsjekkiske folketoner, men at det ikke lot seg gjøre å skrive en komisk opera med tsjekkisk preg. Smetana argumenterte at dette ville ende i en potpurri av forskjellige låter.<ref>Side 299, Einstein</ref> Til tross for suksessen med ''Den solgte brud'', gikk Smetana vekk fra denne stilen i sine andre operaer. Han prøvde seriøs opera, og i de fire siste operaene var stilen markant forskjellig, både fra ''Den solgte brud'' og fra hverandre.<ref>Side 300, Einstein</ref> Smetanas ''[[Má vlast]]'' («Mitt hjemland») var en symfonisk diktsyklus der særlig andre sats, ''Vltava'' (''Die Moldau'' på tysk) ble en stor suksess. 
{{Listen|
|filnavn=Antonin Dvorak - symphony no. 9 in e minor 'from the new world', op. 95 - iv. allegro con fuoco.ogg
|tittel= Siste sats fra Antonín Dvořáks niende symfoni - Allegro con fuoco (11:43)
|pos=left}}
Der Smetana var inspirert av Lizst og programmusikk, var Dvořák en mer Brahms-aktig absolutt musiker. Han kom seg raskt over fascinasjonen for Wagner, og ga ut flere symfonier inspirert av Brahms. Riktignok var de fire første symfoniene ukjente til Dvořáks død, men de fem siste ble i stadig større grad spilt. Der Brahms ble anklaget for å ha vært for gammeldags og tilbakeskuende, var imidlertid Dvořák en mer fremadskuende og nytenkende symfoniker. Dvořák var imidlertid ikke den lengtende og mystiske, som Brahms, men heller den lekne og friske komponisten.<ref>Side 301-302, Einstein</ref> Hans muligens største suksess som symfoniker kom imidlertid på overtid av høyromantikken, da han skrev sin symfoni nummer 9, ''Fra den nye verden'', inspirert av reisen til USA, men også iblandet tsjekkisk musikk. I tillegg var hans ''Stabat Mater'' og hans ''Requiem'' store suksesser, og hans fiolinkonsert i a-moll og cellokonserten i h-moll ble også svært populære i Europa.<ref>Side 242, Nesheim</ref>

====Norden====
[[Bilde:Franz Berwald Painting.jpg|miniatyr|[[Franz Berwald]] ble i stor grad oversett i sin livstid, men han, og spesielt hans symfonier, har blitt lagt mer merke til i senere tid.]]Norden, og især Norge, lot seg påvirke av nasjonalromantikken. En rekke komponister fra Nord-Europa definerte sitt lands musikk enten med utgangspunkt i folkemusikk, slik det ble gjort i Russland, eller ved å skrive den selv, slik det ble gjort i Praha. Det var særlig de skandinaviske landene som markerte seg i høyromantikken. Finlands [[Jean Sibelius]] kom først i senromantikken, sammen med [[Carl Nielsen]] fra Danmark.

Det var i Danmark at ideen om den «nordiske tone» først dukket opp på midten av 1800-tallet.<ref>Side 233, Nesheim</ref> Det var særlig [[Niels W. Gade|Niels Wilhelm Gade]] og [[J.P.E. Hartmann|Jens Peter Emilius Hartmann]] som startet denne utviklingen. Av disse hadde symfonikeren Gade størst innflytelse på de nordiske landene, mens scenemusikeren Hartmann var mer nordisk i sin komposisjon, kanskje nettopp derfor ble Gade mer anerkjent i Europa.<ref>side 233, Nesheim</ref> I Sverige var det særlig [[Franz Berwald]] som dominerte. Han skrev både kammermusikk og operaer, men som Gade er han mest kjent for sine symfonier. Berwalds symfonier var svært original, med aktiv bruk av pauser og rytme. Dessverre for ham var Stockholm ikke nødvendigvis klar for så moderne musikk som han skrev, og han levde ikke av musikken sin.<ref name="Side 172, Longyear">Side 172, Longyear</ref>

I Norge, det eneste ikke-selvstendige av de tre skandinaviske landene, hadde det offentlige musikklivet eksistert siden minst 1765, da musikkselskapet «[[Bergen filharmoniske orkester|Harmonien]]» ble etablert i Bergen. Dette gjør det til en av verdens eldste musikkselskaper.<ref name="tonullni">Side 209, Nesheim</ref> I Christiania (dagens Oslo) dukket Lyceum opp som et alternativ i 1810, og dette skapte større konkurranse og profesjonalitet.<ref name="tonullni" /> Da norske komponister dukket opp tidlig på 1800-tallet, var de beveget av nasjonale ideer og av [[Riksforsamlingen|Eidsvoll]]-hendelsene i 1814, og hadde derfor fra svært tidlig av en form for nasjonalromantisk tone.<ref name="tonullni" /> Etter hvert samarbeidet Ole Bull, som spilte i kort tid i Harmonien, med [[Myllarguten]], en hardingfelespiller som var spesielt flink på folkemusikk. Partnerskapet gjorde folkemusikk populært i hele Norge.<ref>Side 212, Nerheim</ref> Etter hvert dukket flere lovende komponister opp, som [[Halvdan Kjerulf]] og [[Rikard Nordraak]], men det var særlig i andre halvdel av 1800-tallet at Norge sto frem med [[Edvard Grieg]], [[Johan Svendsen]] og [[Christian Sinding]], av hvilke Grieg var i en særklasse både i Norge og i Norden.

{{Listen|
|filnavn=Musopen - In the Hall Of The Mountain King.ogg
|tittel= Edvard Grieg: I Dovregubbens hall (2:34)
|beskrivelse= Framført av Det tsjekkiske nasjonale symfonirokester
|pos=left}}

Om det fantes en søken etter det nordiske eller det skandinaviske hos Gade, Hartmann eller Berwald, var Grieg først og fremst ikke skandinavisk, men norsk.<ref name="Side 172, Longyear"/> Edvard Grieg var ikke flink med de store formene, men holdt seg til de mindre komposisjonene, som romanser, slåtter og pianostykker.<ref>Side 220, Nesheim</ref> Dermed var han en motsetning til Gade og Berwald. Grieg har derfor for eksempel ingen symfonier, og selv sonater har han få av. Et annet kjennetegn på Griegs musikk var at han gikk til kilden når det gjaldt å finne den nasjonale tonen, og lot seg inspirere mye av folkemelodier.<ref>Side 430, Herresthal</ref> Samtidig ga han folkemelodien et personlig preg slik at den var lettere tilgjengelig også utenfor landets grenser.<ref name="snlgrieg">[https://snl.no/Edvard_Grieg Edvard Grieg] - Store norske leksikon</ref> Romansene til Grieg tilhører det ypperste innen sjangeren.<ref name="snlgrieg" /> På tross av at Grieg ble regnet som en miniatyrist,<ref>Side 321, Einstein</ref> er hans orkesterverk blant de mest kjente, især ''Peer Gynt-suiten'', som inneholdt sanger som ''[[Morgenstemning]]'', ''[[I Dovregubbens Hall]]'' og ''Anitras dans'' i den første satsen og ''[[Solveigs sang]]'' i den andre. Også ''[[Holberg-suiten|Fra Holbergs tid]]'' og ''[[Klaverkonsert (Grieg)|klaverkonserten i a-moll]]'' har stor internasjonal appell.<ref name="snlgrieg" /> Grieg ble omtalt av Longyear som «en av de mest individuelle komponistene på 1800-tallet».<ref>Side 174, Longyear</ref>