Redigerer Pergamonalteret (avsnitt)

== Kunstnerne ==
Det har lenge vært akademisk diskusjon, om enn enighet, om hvor mange artister som faktisk deltok i produksjonen av ''Gigantomakia''. Like omstridt er det i hvilken grad karakteren til individuelle kunstnere kan identifiseres i dette kunstverket. Det er enighet om at i det minste den grunnleggende utformingen av frisen var et verk av en enkelt kunstner. I lys av sin konsistens ned til detaljnivå, må planen være utarbeidet til det minste; ingenting hadde blitt overlatt til tilfeldighetene.<ref name="Staatliche"> Staatliche Museen zu Berlin. Preußischer Kulturbesitz. Antikensammlung, red. (1992): ''Die Antikensammlung im Pergamonmuseum und in Charlottenburg. Also Antikensammlung Berlin'', Mainz: von Zabern, ISBN 3-8053-1187-7: s. 36.</ref> Allerede i arrangementet av kampgruppene kan det bemerkes at hver gruppe er unik, og for eksempel at frisyren og fottøyet til gudinnene alltid er forskjellige. Hvert av parene av krigere er individuelt arrangert. Dermed avslører figurene i seg selv sitt særpreg framfor at dette er et resultat av kunstnernes personlige stiler.

Selv om forskere har konstatert forskjeller som kan tilskrives individuelle kunstnere, er det med tanke på sammenhengen i hele frisen er det bemerkelsesverdig at disse forskjellene er nesten irrelevante når verket sees i sin helhet.<ref name="Staatliche"/> Ifølge denne tolkningen underla ulike kunstnere fra hele Hellas seg til de overordnede planene til en enkelt hovedkunstner. Dette underbygges for eksempel av inskripsjonene til kunstnere fra [[Athen]] og [[Rhodos]]. Billedhuggerne fikk lov til å signere sine deler av frisen på den nedre listen, men bare noen få slike inskripsjoner er funnet. Det kan derfor ikke trekkes noen konklusjoner om antall deltakende kunstnere. Bare én inskripsjon på den sørlige risalitt overlevde på en måte som tillot tilskrivelse. Ettersom det ikke er noen lavere støping på det stedet, ble navnet, ''Theorretos'' (ΘΕΌΡΡΗΤΟΣ), meislet inn i marmoren nær den portretterte guden. Ved å analysere de ulike inskripsjonene kunne det ut fra skrifttypen fastslås at det var en eldre og en yngre billedhuggergenerasjon i arbeid, noe som gjør sammenhengen i hele frisen desto mer bemerkelsesverdig.<ref name="Staatliche"/> Tatt i betraktning avstanden på 2,7 meter mellom den eksisterende signaturen og den tilhørende έπόησεν-inskripsjonen (έπόησεν, «laget den»), mistenkes det at det muligens var en annen skulptørsignatur i på dette stedet. Hvis det er tilfelle, antyder en ekstrapolering minst 40 deltakende skulptører.<ref>Thimme, Diether (juli-september 1946): [https://www.journals.uchicago.edu/doi/10.2307/499454 «The Masters of the Pergamon Gigantomachy»], ''American Journal of Archaeology'', '''50'''(3), s. 345-357</ref> Forsiden av denne risalitten var signert av to skulptører, men navnene deres er ikke lenger leselig.<ref>Kunze, Max (2007): «Theorretos», ''Künstlerlexikon der Antike'', Hamburg; Nikol, ISBN 978-3-937872-53-7; s. 897</ref>

[[Fil:Gigantomachy frieze of the Pergamon Altar panorama.jpg|thumb|center|800px|Overblikk over frisene.]]

=== Anvendelsen av det gylne snitt ===
En studie av Patrice Foutakis undersøkte om antikkens grekerne brukte [[det gylne snitt]] i sin arkitektur. For dette formålet ble målingene av 15 templer, 18 monumentale graver, 8 sarkofager og 58 gravsteler undersøkt, fra 400-tallet f.Kr. til 100-tallet e.Kr. Foutakis fant at det gylne snitt var totalt fraværende fra gresk arkitektur på 400-tallet f.Kr., og nesten fraværende i de følgende seks århundrene. Fire sjeldne eksempler på proporsjoner med det gylne snitt ble identifisert gjennom denne forskningen i et tårn, en grav, en gravstele og i det store alteret i Pergamon. På de to frontale delene av frisen som vender mot tilskueren som står foran monumentet, er høyde/lengdeforholdet 2,29 m til 5,17 m, det vil si 1:2,25, som er [[Parthenon]]s forhold. Byen Pergamon hadde et nært og godt forhold til Athen, dens konger æret attisk kunst og ga gaver til Parthenon, og begge byene hadde den samme gudinnen, Athene, som beskytter.

Templet til Athene ''Polias Nikeforos'' i Pergamon, noen få meter unna det store alteret, hadde også en kopi av [[kryselefantin]]statuen av Athene som ble framstilt av [[Fidias]] for Parthenon. Kryselefantinskulpturer en type kultskulptur av blandete materialer, som gull og elfenben, og som hadde høy status i antikkens Hellas.<ref>Lapatin, Kenneth D.S. (2001): ''Chryselephantine statuary in the ancient Mediterranean world''. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-815311-2.</ref> De to søylekonstruksjonene som flankerer den frontale trappen til Det store alteret har formen til to joniske templer. Proporsjonene til hver av disse er: bredden på [[stylobat]]en 4,722 m til lengden på stylobaten 7,66 m, forhold 1:1,62; høyde med [[entablement]]et 2,93 m til stylobatens bredde 4,722 m, forhold 1:1,61. Da den besøkende kom opp til toppen av trappen og gikk gjennom [[portiko]]ens søyler, gikk vedkommende inn i en indre gård som målte, innenfor søylegangen rundt borggården, 13,50 m bred og 21,60 m lang, forhold 1:1,60.<ref name="Foutakis"> Foutakis, Patrice (februar 2014): "Did the Greeks Build According to the Golden Ratio?", ''Cambridge Archaeological Journal'', '''24''' (1), s. 78-80.</ref>

Med andre ord, ifølge Foutakis, ønsket kunstnerne av dette alteret at tilskueren som sto på aksen foran trappen skulle se to joniske templer som fulgte det gylne snitt, og, når de kom gjennom disse templene, skulle de gå inn i et område proporsjonert med det gylne snitt. Den velkjente politiske og kulturelle motsetningen mellom Pergamon og egyptiske [[Alexandria]], byen der matematikeren [[Euklid]] var aktiv og definerte sitt [[geometri]]ske forslag om ekstrem- og gjennomsnittsforhold, kunne ha bidratt til den raske spredningen av dette forslaget til Pergamon, en by som allerede er åpen for nye prestasjoner innen vitenskap, skulptur, arkitektur og politikk.<ref name="Foutakis"/>