Redigerer Otto II av Det tysk-romerske rike (avsnitt)

=== Plutselig død og politisk uro ===
I juli 983 døde ottonianernes viktige støttespiller pave [[Benedikt VII]] etter å ha sittet på pavestolen i nesten ti år. Otto II returnerte til Roma i september for å utnevne en ny pave og valgte biskpoen av Pavia, Pietro Canepanova som regjerte under navnet pave [[Johannes XIV]] fra november eller tidlig desember<ref>Duckett, s. 105</ref>. Mens Otto II var i Roma for å føre tilsyn med pavevalget brøt det ut [[malaria]] i det sentrale Italia og dette hindret gjenopptakelse av den militære aktiviteten i Sør-Italia. Malariautbruddet førte til slutt til døden for keiseren selv. Han døde i sitt palass i Roma i en alder av 28 år den 7. desember 983 etter å ha regjert litt over et tiår<ref>Reuter, s. 255</ref>. Otto IIs penger og eiendeler ble delt mellom den katolske kirke, de fattige i riket, hans mor Adelaide og hans søster Matilda som var abbedisse i [[Quedlinburg]], og de adelsmennene som hadde vært lojale mot ham. Otto II ble deretter gravlagt i atriet i [[St. Peterskirken]] og ble den eneste tyske herskeren som er begravet i et fremmed land og ikke i Tyskland.

Otto IIs tre år gamle sønn Otto III ble kronet til konge av Tyskland i [[Aachen]] på første juledag 983, tre uker etter farens død. Otto III ble kronet av [[Willigis]], erkebiskopen av [[Mainz]] og Johannes, erkebiskopen av [[Ravenna]]<ref>Duckett, s. 106</ref>. Nyheten om Otto IIs død nådde først Tyskland etter kroningen av Otto III<ref>Duckett, s. 106</ref>. De uløste problemene i Sør-Italia og det slaviske opprøret på imperiets østgrense gjorde den politiske situasjonen i keiserriket svært ustabil. Å få et mindreårig barn på keisertronen førte til forvirring slik at Otto IIIs mor, Theophania, måtte tre inn som hans regent<ref>Comyn, s. 121</ref>.

I 976 hadde Otto II avsatt [[Henrik II av Bayern|Henrik II]] som hertug av Bayern og fengslet ham. Tidlig i 984 flyktet Henrik II fra sitt fangenskap hos biskopen av [[Utrecht]]. Etter å ha kommet seg fri tok han barnet Otto III til fange og som medlem av det regjerende ottonianske dynastiet hevdet han selv å ha retten til keisertronen<ref>Comyn, s. 121</ref>. Henrik II gikk til slutt gikk så langt som å hevde sin rett til den tyske tronen direkte og fikk støtte fra hertug [[Mieszko I av Polen]] og hertug [[Boleslaus II av Böhmen]]<ref>Duckett, s. 107</ref>. Henrik IIs kandidataur ble støttet av Egbert (erkebiskop av Trier), Gisilher (erkebiskop av Magdeburg) og biskop Dietrich I av Metz<ref> Duckett, s. 107</ref>. Otto IIIs rett til tronen ble støttet av Willigis (erkebiskop av Mainz og hertugene av Sachsen, Bayern og Schwaben<ref>Comyn , s. 121</ref>. Trusselen om krig fra Willigis og hertug Konrad I av Schwaben tvang Henrik II til å sette Otto III fri den 29. juni 984 og å respektere Theophanias regentskap<ref>Duckett, s. 107</ref>.

Otto IIs tidlige død og hendelsene etter dette var en alvorlig prøvelse for det tysk-romerske imperiet. Til tross for at riket ble styrt av en mindreårig med sin mor som regent klarte riket å opprettholde den strukturen som var etablert av Otto I, og de fleste av imperiets embedsmenn forble lojale mot imperiet.