Redigerer Otto III av Det tysk-romerske rike (avsnitt)

== Hans siste år ==

=== Tilbakekomst til Roma ===
[[Fil:Italy 1000 AD.svg|thumb|300px|Italia rundt 1000, kort før Otto III døde i 1002.]]

Keiseren tilbrakte resten av 1000 i Italia uten noen nevneverdige aktiviteter. I 1001 gjorde innbyggerne i den italienske byen [[Tibur]] opprør mot keisermakten. Otto III beleiret byen og slo raskt ned opprøret uten å forulempe innbyggerne. Dette provoserte folket i Roma som så på Tibur som en rival og ønsket byen ødelagt<ref name="Canduci227" />. I sin nye politikk overfor pavedømmet overlot Otto III styringen av byen til pave Sylvester II som en del av kirkestaten, men under overherredømme av Det hellige romerske riket. Tidligere hadde Otto III opphevet pavens rettigheter som sekulær hersker ved å avvise ''[[Den konstantinske skjenkelse]]'' og ved å endre ''Diploma Ottonianum''.

I ukene etter Ottos inngripen mot Tibur gjorde det romerske folket opprør mot keiseren under ledelse av Gregor I, greve av Tusculum. De opprørske borgerne beleiret Otto III i hans palass på Palatinerhøyden og tvang ham ut av byen<ref name="Comyn125" />. Fulgt av biskop Bernward av Hildesheim og den tyske kronikøren Thankmar dro Otto III tilbake til byen for å starte fredsforhandlinger med de opprørske romerne. Selv om begge sider var enige om å få til en fredelig løsning hvor romerne respekterte Ottos styre over byen var det likevel en følelse av mistillit i Roma. Ottos rådgivere oppfordret derfor keiseren til å vente utenfor byen til militære forsterkninger kunne komme til for å ta vare på hans sikkerhet.

Otto, ledsaget av pave Sylvester II, reiste til Ravenna å gjøre bot i klosteret Sant'Apollinare in Classe og å tilkalle forsterkninger fra hæren. Mens i han var i Ravenna fikk Otto sendebud fra hertug [[Boleslaw I av Polen]] og godkjente planene av kong [[Stefan I av Ungarn]] for å etablere erkebispedømmet Esztergom og å konvertere Ungarn til kristendommen. Otto også styrket forbindelsene med den venetianske doge, [[Pietro II Orseolo]]. I 996 ble keiseren [[gudfar]] til Pietro IIs sønn, Otto Orseolo, og i 1001 arrangerte keiseren dåp for Pietro IIs datter.

=== Ottos død ===
Etter å ha tilkalt hæren i slutten av 1001 marsjerte Otto III sørover til Roma for å sikre sitt herredømme over byen. Under denne marsjen pådro han seg en plutselig og alvorlig feber. Han døde i et slott nær [[Civita Castellana]] den 24. januar 1002<ref>Bryce, James, ''The Holy Roman Empire''. 1913, s. xxxvi</ref>. Han var da 21 år gammel og hadde regjert som selvstendig hersker i underkant av seks år, etter å ha regjert nominelt i nesten 19 år. Den bysantinske prinsesse Zoe, andre datter av keiser [[Konstantin VIII]] av Bysants, hadde nettopp gått i land i [[Puglia]] på vei til å gifte seg med ham<ref>Norwich, John Julius (1993),'' Byzantium: The Apogee'', s. 253</ref>. Otto III død har blitt forklart på ulike måter. Enkelte middelalderkilder nevner [[malaria]] som han skulle ha pådratt seg i de usunne myrområdene rundt Ravenna<ref name="Comyn125" />. Etter hans død ble det også antydet at Stefania, enken etter Crescentius II, hadde gjort Otto forelsket i seg, og så forgiftet ham<ref name="Canduci227" />.

Keiserens legeme ble ført tilbake til Tyskland av hans soldater som måtte verne levningene mot overgrep fra italienerne langs ruten<ref name="Comyn126" />. Han ble gravlagt i katedralen i Aachen ved siden av [[Karl den store]]<ref>Bryce, s. 147</ref>.

===Den manglende etterfølger===
Otto III giftet seg aldri og forlot riket uten noen klar etterfølger. Da likfølget beveget seg gjennom hertugdømmet Bayern i februar 1002 prøvde Otto IIIs fetter Henrik II, den nye hertugen av Bayern og sønn av den avdøde Henrik II (den kranglevorne) å få støtte til å bli den nye kongen av Tyskland. Med unntak av biskopen av [[Augsburg]] fikk Henrik II ingen støtte i sitt forsøk. Ved Otto IIIs begravelse i Aachen i påsken 1002 gjentok de tyske adelsmennene sin motstand mot Henrik II. Det var flere rivaliserende kandidater til tronen – grev Ezzo av Lotharingia, markgreve Eckard I av Meissen og hertug Herman II av Schwaben. De lå i hard strid om å etterfølge Otto på tronen.

Uten en keiser på tronen begynte Italia å løsrive seg fra tysk kontroll. 15. februar 1002 ble markgreve [[Arduin av Ivrea]], en motstander av det ottonianske dynasti, valgt til konge av Italia i Pavia.