Redigerer Oliver Cromwell (avsnitt)

== Krigføring i Skottland: 1650–51 ==
=== Skottene utropte Karl II som konge ===
[[Fil:Moray House in the Canongate.jpg|thumb|Moray House – Cromwells bolig i Edinburgh mens han anmodet Forsamlingen i Kirk om ikke å støtte Karl II.]]

Cromwell forlot Irland i mai 1650 og flere måneder senere invaderte han Skottland etter at skottene hadde proklamert den henrettede kongens sønn [[Karl II av England|Karl II]] som konge. Cromwell var langt mindre fiendtlig innstilt til de skotske presbyterianere, en del av dem hadde vært hans allierte i den første engelske borgerkrigen, enn hva han var overfor irske katolikker. Han beskrev skottene som et folk som «fryktet Hans [Guds] navn, dog forledet.»<ref>Lenihan, s. 115.</ref> Han fremmet et berømt klagemål til Hovedforsamlingen til den skotske kirke hvor han bønnfalt dem å se feilen i en rojalistisk allianse — «Jeg bønnfaller dere, i Kristi Jesu hjertelag,<ref>Det er en vending fra ''[[Paulus' brev til filipperne]]'' [http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=PHP 1:8] {{Wayback|url=http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=PHP |date=20120128031749 }}: engelsk: «in the bowels of Christ», norsk: «Kristi Jesu hjertelag»</ref> tenk det mulige at dere kan ta feil.»<ref>Gardiner (1901), s. 194.</ref> Skottenes svar var tilsvarende fast: «Vil du ha oss til å bli skeptiske til vår religion?» Skottenes beslutning om å forhandle med Karl II ført til at Cromwell ble overbevist om at det var nødvendig med krig.<ref>Stevenson, David (1990): «Cromwell, Scotland and Ireland» i: Morrill, John (red.): ''Oliver Cromwell and the English Revolution'' (Longman), ISBN 0-582-01675-4, s. 155.</ref>

=== Slaget ved Dunbar ===
Cromwells bønn til skottene ble avvist, og Cromwells veterantropper invaderte deretter Skottland. I begynnelse gikk krigføringen dårlig da soldatene manglet nødvendige forskninger og ble holdt tilbake av skotske festningsverkene, ledet av [[David Leslie, 1. Lord Newark|David Leslie]], en skotsk veteran med erfaring både som [[leiesoldat]] i Europa og sammen med Cromwell i den første engelske borgerkrigen. Cromwell var på kanten av å gi opp og evakuere hæren sjøvegen fra [[Dunbar]]. Imidlertid knuste han den 3. september 1650 skottenes hovedhær i [[slaget ved Dunbar (1650)|slaget ved Dunbar]] hvor 4000 skotske soldater ble drept og ytterligere 10 000 ble tatt til fange, og deretter erobret han den skotske hovedstaden [[Edinburgh]].<ref name="Kenyon & Ohlmeyer66">Kenyon & Ohlmeyer, s. 66.</ref> Seieren var av slik størrelsesorden at Cromwell karakteriserte det som «En stor handling av Herrens forsyn til oss, et av de mest klare tegn på nåde Gud har gjort for England og Hans folk.»<ref name="Kenyon & Ohlmeyer66"/>

=== Slaget ved Worcester ===
[[Fil:Cromwell at Dunbar Andrew Carrick Gow.jpg|thumb|300px|«Cromwell ved Dunbar», maleri av Andrew Carrick Gow, 1886]]
Det påfølgende året gjorde Karl II og hans skotske allierte et desperat forsøk på å invadere England og erobre London mens Cromwell var opptatt i Skottland. Cromwell fulgte dem sørover og kom i fatt med den skotske hæren ved [[Worcester (England)|Worcester]] den 3. september 1651. I det påfølgende [[slaget ved Worcester]] tilintetgjorde Cromwells hær den siste store skotske rojalisthæren. Det var bare så vidt Karl II greide å unnslippe og til sist flyktet til landflyktighet i [[Nederlandene]] og [[Frankrike]] hvor han ble værende fram til 1660.<ref>Fraser, Antonia (1973): ''Cromwell: Our Chief of Men'', London, Weidenfeld and Nicolson, ISBN 0297765566, s. 385–389.</ref> Mange av skottene som ble tatt til fange under Cromwells krigføring døde av sykdom, andre ble sendt av sted som straffanger eller kontraktsarbeidere i [[Britisk kolonisering av Amerika|koloniene i Amerika]] hvor de færreste kom tilbake fra.

For å utkjempe dette slaget organiserte Cromwell det slik at hæren lå i skjul og deretter brøt ut i et angrep koordinert fra tre kanter samtidig med tre elver som delte hans styrker. I løpet av slaget byttet Cromwell sine reserver fra den ene siden av elven [[Severn]] til den andre og tilbake igjen. Skribenten i ''[[Encyclopædia Britannica]]'' (11. utgave) merket seg at i sammenligning med det tidligere [[slaget ved Turnham Green]] under den første borgerkrigen, var Worcester et slag med manøvreringer og som de engelske parlamentariske styrkene ved begynnelsen krigen ikke var i stand til å utføre. Det var således en prototype for [[slaget ved Sedan]] i [[1870]].<ref>Artikkelen «Great Rebellion» i ''Encyclopædia Britannica'' (11. utg.), seksjonene «4. Battle of Edgehill» og «59. The Crowning Mercy».</ref>

=== Konklusjon ===
I de siste stadiene av krigføringen i Skottland herjet Cromwells hær, anført av [[George Monck]], byen [[Dundee]], drepte opp til 2000 av byens befolkning på 12 000, og ødela de 60 skipene så lå fortøyd i byens havn.<ref>[http://www.undiscoveredscotland.co.uk/usbiography/c/olivercromwell.html «Oliver Cromwell Feature Page on Undiscovered Scotland»]. ''Undiscoveredscotland.co.uk.''</ref> I tiden under det engelske samveldet ble Skottland styrt fra England, og var et land som var militært okkupert. En rekke festninger stengte av [[Det skotske høylandet|høylandene]]. Det var fra høylandene at de skotske soldatene i stor grad ble rekruttert. I den nordvestlige delen av høylandene kom det nok et pro-rojalistisk opprør i 1653–1655. Det ble først slått ned ved å anbringe hele 6000 engelske soldater der.<ref>Kenyon & Ohlmeyer, s. 306.</ref> Presbyterianere hadde tillatelse til å praktisere som tidligere, men ''Kirk'' ([[den skotske kirke]]) hadde ikke lenger støtte fra de sivile domstoler som den hadde tidligere.<ref>Parker, Geoffrey (2003): ''Empire, War and Faith in Early Modern Europe'', s. 281.</ref>

Cromwells erobring, hvor lite ønskelig den enn var, etterlot likevel ikke et varig trykk av bitterhet i Skottland, kanskje fordi dette var noe skottene hadde opplevd gjentatte ganger fra engelsk side gjennom landets historie. Styret til samveldet og protektoratet var, bortsett fra i høylandene, hovedsakelig fredelig. Det var heller ingen konfiskering av land og eiendom som i Irland. Tre av fire [[fredsdommer]]e i samveldets Skottland var skotter, og landet som helhet ble styrt av både engelske militære offiserer og et skotsk statsråd.<ref>Kenyon & Ohlmeyer, s. 320.</ref> Selv om Cromwell sjelden blir gunstig vurdert, er det også sjelden at han beskrives med det samme hatet som i Irland.