Redigerer Ole Paus (avsnitt)

==1970-årene==
=== Henny Moan, André Bjerke, Jens Bjørneboe, Veierland og ''Våpenløs'' ===
[[Fil:Henny Moan, 1958, pose 2 (cropped).jpg|miniatyr|Paus' samboer fra 1973, skuespilleren [[Henny Moan]], introduserte ham for [[André Bjerke]], [[Jens Bjørneboe]] og et etablert kunstnermiljø som ble viktig for hans senere virke.]]

Nyttårsaften 1971 møtte Ole Paus skuespilleren [[Henny Moan]], [[André Bjerke]]s daværende ektefelle.<ref name="Rem">{{Kilde bok|forfatter=[[Tore Rem]]|utgivelsesår=2010|tittel=Født til frihet|isbn=9788252576009|isbn=9788202310059|utgivelsessted=[Oslo]|forlag=Cappelen Damm|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012072505046}}</ref> Etter at hun ble skilt fra Bjerke ble Paus og Moan kjærester og samboere på Jar i Bærum, i huset hun tidligere delte med Bjerke i Bjerkelundsveien 45, og de fikk sønnen Sole i 1973. Paus var da i midten av 20-årene mens Henny Moan var elleve år eldre og en av landets mest kjente film- og teaterskuespillere. Paus har uttalt at «jeg var jo på rømmen fra et bedrestilt borgerlig hjem, mens Henny åpnet en verden som jeg overhodet ikke hadde vært i nærheten av. Hun tok meg inn i teaterverdenen, inn i litteraturverdenen, inn i musikkverdenen, og alle hennes venner ble mine venner. En vanvittig generøsitet. Hvis det er noen jeg kan takke for at livet ble som det ble, er det Henny Moan».<ref name="dagensperspektiv">[https://www.samtiden.no/fra-papirutgaven/jeg-tror-var-herre-synes-jeg-har-vaert-en-slitsom-fyr-a-ha-gaende/339045 – Jeg tror vår Herre synes jeg har vært en slitsom fyr å ha gående]</ref> Paus ble også en farsfigur for Moans og André Bjerkes datter [[Vilde Bjerke]], som sa at «han var som en far i fem år. Han spilte nyskrevne tekster for meg og inspirerte meg til å spille gitar og skrive. Han var viktig for hele utviklingen min».<ref name=Vildesveier>«På Vildes veier», ''Utdanning'' 9. mai 2014, s. 28–31</ref> Han skrev sangen «Og en for Vilde» til henne og hun debuterte som tekstforfatter som 13-åring på hans klassiske plate ''[[Blues for Pyttsan Jespersens pårørende]]'' i 1973.

Gjennom Moan ble Paus både kjent med hennes eksmann André Bjerke og introdusert til Bjerkes fetter [[Jens Bjørneboe]], som han fikk et nært vennskap med og som han har sagt han står i «bunnløs» gjeld til som kunstner.<ref name="Bjørneboeforedraget"/> Paus, den tidligere ungkonservative riksmålsungdommen og allerede kjente visesangeren, fant tonen med Bjørneboe; de delte en borgerlig bakgrunn, sitt språkpolitiske engasjement, et konservativt utgangspunkt som de gradvis fjernet seg fra, en opprørsk og anarkistisk tendens, og en sterk interesse og sympati for utstøtte og marginaliserte i samfunnet. Bjørneboe flyttet i perioder inn hos Paus og Moan; «Bjørneboe er begeistret over den unge vennens talent. Han er sjenerøs og stolt. Det er et forhold tilsynelatende uten ambivalens», skriver [[Tore Rem]].<ref name="Rem"/> Om Bjerke og Bjørneboe har Paus sagt at «de bar meg rundt og sa at jeg var fremtiden».<ref name="dagensperspektiv"/> Asbjørn Bakke skriver at «i gode stunder var Bjørneboe den perfekte samtalepartneren. De elsket begge å snakke om politikk og folk. Men den i utgangspunktet siviliserte og dannede mannen var syk. Han var svært alkoholisert og flyttet en stund inn hos kjæresteparet. Ole skulle bli noe som lignet en støttekontakt for ham i årene som var igjen. Et par ganger kjørte han Bjørneboe til en institusjon for å få ham innlagt og edru, men forfatteren var ikke interessert i det. Det meste var gått i stykker for Bjørneboe (...) Bjerke og Bjørneboe fikk stor betydning for Ole. Det var en aura av raushet rundt dem».<ref name=Paus2024/>

{{Sitat|Jeg husker en fest der Jens Bjørneboe holdt tale om den eneste som kan bringe stafetten videre. Og så ble jeg båret på gullstol rundt i stuen av Jens og André Bjerke. Jeg var knapt 20 år, det var helt sprøtt. Det er jo litt storslagent også; de var jo noen av de mest kloke og begavede som har levd her siden krigen.|Ole Paus<ref name="Kjølberg"/>}}

I 1972 kjøpte Ole Paus den gule sveitservillaen [[Eikvold]] på øya [[Veierland]] fra forfatterekteparet [[Aasmund Brynildsen]] og [[Karin Bang]], som selv flyttet inn i et av nabohusene. Han ble kjent med dem da han var forelsket i datteren deres året før. Paus' skrev sangen «[[Veierland (sang)|Veierland]]» fra sitt opphold på øya. Etter at Paus og Moan ble samboere og fikk barn passet det ikke lenger å ha et hus så langt fra Oslo, og etter forslag fra Moan solgte Paus huset til Bjørneboe i 1974.<ref name="Rem"/> Bjørneboe hadde ønsket å komme seg bort fra «Byen Python» (Oslo) og honoraret han fikk for ''Haiene'' gjorde det mulig for ham å kjøpe Eikvold; en av Paus' viser var en av inspirasjonene for denne boken.<ref name="Bjørneboeforedraget">{{Kilde www|url=https://podcastaddict.com/episode/59999596|tittel=Ole Paus: Bjørneboeforedraget 2017|besøksdato=2020-08-17|arkiv-dato=2020-10-21|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20201021191909/https://podcastaddict.com/episode/59999596|url-status=yes}}</ref> Bjørneboe bodde på Eikvold det siste året han levde og tok sitt eget liv der 9. mai 1976. Paus fikk Bjørneboe til å lese inn egne dikt få dager før han døde og utgav dem på platen ''[[Våpenløs – Jens Bjørneboe leser egne dikt|Våpenløs]]'' på sitt eget plateselskap Zarepta, tonelagt med det Bjørneboe selv «ville kalt 'mjau-mjau-musikk'» [jazzmusikk].<ref name="retro"/><ref name="Rem"/>

Selv om Paus kom til å stå nær personer som var aktive i den antroposofiske bevegelsen – som André Bjerke og Jens Bjørneboe, men også samboeren Henny Moan, mer i det stille – skulle han aldri selv bli antroposof, og uttrykte forundring over at både antroposofer og mange andre prøvde å ta eierskap til Bjørneboe etter hans død. Paus og Henny Moan sendte likevel sitt barn på steinerskole.

=== «Du er et geni» – ''Blues for Pyttsan Jespersens pårørende'', ''Lise Madsen, Moses og de andre'' og ''Leve Patagonia'' ===
{{Sitat|Hvem kan skille dråpen fra dråpen i en strøm.<br/>Våre liv på jorden er fragmenter av en drøm.<br/>Hun ble hos ham, han ble hos henne. Natt og dag er like, men.<br/>Og hvert sekund i døgnet skjer det samme om igjen.|Ole Paus, «[[Blues for Pyttsan Jespersens pårørende (sang)|Blues for Pyttsan Jespersens pårørende]]»|right}}

I 1971 banket attenåringen [[Ketil Bjørnstad]] på i huset i [[Eckersbergs gate (Oslo)|Eckersbergs gate]] på Frogner der Ole Paus bodde på hybel hos [[Frits Solvang]] og [[Inger Heldal]]. Paus åpnet døren, og det første Bjørnstad sa til ham var at «du er et geni!».<ref>«[https://www.nettavisen.no/kultur/--folk-som-bor-ved-havet-blir-sa-inderlig-betatt-av-seg-selv/3422783378.html – Folk som bor ved havet blir så inderlig betatt av seg selv]»</ref> Bjørnstad hadde akkurat vært den aller første til å anmelde en Ole Paus-plate, for den senere nedlagte avisen ''[[Morgenposten]]''. Det ble starten på et livslangt vennskap og samarbeid. Bjørnstad bodde bare noen hundre meter fra Paus, og de to vennene så hverandre nesten daglig.<ref>https://www.dagbladet.no/kultur/hvorfor-er-et-44-ar-gammelt-opptak-med-ole-paus-interessant/60849738</ref> I begynnelsen var vennskapet riktignok mest på Paus' premisser, og det tok en stund før Paus oppdaget at Bjørnstad – kjent som klassisk vidunderbarn siden 1960-årene – kunne spille piano.<ref name=Paus2024/> Paus bidro til at Bjørnstad gikk «bort fra sin klassiske pianistskolering og [ble] en kreativ komponist og musiker med sterk inspirasjon fra både [[jazz]] og [[rock]]».<ref>Ketil Bjørnstad, ''Verden som var min: Syttitallet'', 2016</ref>

Paus' og Bjørnstads første plate, ''[[Sanger fra gutterommet]]'', ble spilt inn i 1972 på gutterommet til Ketil Bjørnstad på Frogner, men først utgitt i 2016.<ref>[https://www.dagsavisen.no/kultur/musikk/ole-paus-pa-gutterommet-1.767474 Ole Paus på gutterommet]</ref><ref>[https://www.aftenposten.no/kultur/i/zVak1/Ole-Paus-viser-med-all-tydelighet-at-han-helt-fra-starten-av-var-pa-vei-mot-noe-stort-Sanger-fra-gutterommet-er-et-fullblodsalbum Ole Paus viser med all tydelighet at han helt fra starten av var på vei mot noe stort. «Sanger fra gutterommet» er et fullblodsalbum]</ref> I 1973 kom samarbeidsprosjektet ''[[Blues for Pyttsan Jespersens pårørende]]'', et album med en skarp sosial brodd som har fått klassikerstatus og som beskrives som en vellykket blanding av visesang, rock og jazz. I 1975 kom ''[[Lise Madsen, Moses og de andre]]''.

Paus introduserte Bjørnstad til [[Kristiania-bohemen]] og bad ham lese [[Hans Jæger]], og gav ham ideen til platen ''[[Leve Patagonia]]'' der Paus bidro i rollen som Jæger.<ref>«[https://www.nettavisen.no/kultur/--folk-som-bor-ved-havet-blir-sa-inderlig-betatt-av-seg-selv/3422783378.html – Folk som bor ved havet blir så inderlig betatt av seg selv]»</ref> På platen bidro også [[Cornelis Vreeswijk]] og [[Lill Lindfors]]. I albumet ''[[Bjørnstad/Paus/Hamsun]]'' (1982) sang Paus tekster fra Hamsuns diktsamling ''[[Det vilde kor]]'', tonesatt av Bjørnstad. I 2015 kom Paus' og Bjørnstads album ''[[Frolandia]]''.

=== ''Paus-posten'' og ''Dagbladets sommerkassett'' ===
[[Fil:Ole Paus 1982.jpg|miniatyr|Ole Paus (1982).]]

{{Sitat|Vibeke Løkkebergs verden den er som en sky av vakre drømmer<br/>der småbarn blir plaget og hushjelper dør<br/>og ektemenn gjør sånn som ektemenn gjør<br/>helt til hustruen rømmer|Ole Paus, «[[Vibeke Løkkeberg (sang)|Vibeke Løkkeberg]]»,<br/>''[[Siste Paus-posten]]'' (1978)|right}}

I en serie plater i form av en «musikalsk avis» med tittelen ''[[Paus-posten]]'', opprinnelig utgitt i 1977 og 1978, brukte Ole Paus [[skillingsvise]]n til å kommentere samfunnsaktuelle saker på ironiske og ofte injurierende måter. Platene nådde ut til et stort publikum og ble i samtiden oppfattet som svært originale.<ref name="rockipedia"/> De viktigste bidragsyterne til de opprinnelige ''Paus-posten''-platene var i tillegg til Ole Paus selv [[George Keller]], [[Anne-Karine Strøm]] og [[Anita Skorgan]].<ref name="rockipedia"/> Paus delte leilighet med Anita Skorgan og George Keller i 1970-årene.<ref name="vg-priv">«[https://www.vg.no/rampelys/musikk/i/p3JkG/paus-private-drama-mistet-moren-som-fireaaring Paus' private drama: Mistet moren som fireåring]», VG</ref> Han ble senere gift med Anne-Karine Strøm, som han fikk sønnen [[Marcus Paus|Marcus]] med i 1979.

Blant ''Paus-posten''-sangene er «[[Satan lever]]», som handlet om ''Dagbladets'' avsløring av djevelutdrivelse hos indremisjonen i Os. Sangen vakte kraftige reaksjoner i kristne miljøer og ble forbudt i NRK.<ref name="dagbladet-int2">https://www.dagbladet.no/kultur/ole-paus/65529040</ref> Paus uttalte senere at «jeg skrev sangen fordi jeg ble så utrolig provosert da en prest skulle drive djevelutryddelse på en ung jente med nerveproblemer. I andres ører fikk jo sangen en helt annen betydning».<ref name="vg-priv"/> ''Dagbladet'' skrev at «som så ofte gjennom et langt musikkliv, sto han uredd opp for de svakeste mot makta.»<ref name=Dagbladet2023>{{ Kilde avis | dato = 2023-12-13 | tittel = Dureks demoner | verk =Dagbladet | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_dagbladet_null_null_20231213_155_290_1 | side = 2 }}</ref> Andre sanger var blant annet «[[Vibeke Løkkeberg (sang)|Vibeke Løkkeberg]]», «Et stev om herr [[Lars Gule]], Larvik», «[[Berge Furre]] Boogie Woogie» og «Folk og røvere i Tromsø by».

I samme periode samarbeidet Paus med avisen ''[[Dagbladet]]'' om utgivelsen av ''Dagbladets sommerkassett'' (1979–1983), der også bl.a. [[Elsa Lystad]], [[Anne-Karine Strøm]], [[Rolv Wesenlund]], [[Harald Heide-Steen jr.]] og [[Tramteatret]] medvirket. Blant sangene utgitt på ''Dagbladets sommerkassett'' i 1979 var den [[tabu]]overskridende «[[I en sofa fra IKEA|I en sofa fra IKEA (nytt fra norsk film)]]», som kommenterer det Paus oppfatter som tilstanden i norsk film på det tidspunktet og som har blitt en kultsang.<ref>[https://www.dagbladet.no/kultur/naken-greve-jager-neger-med-oks/70514373 Dagbladet 150 år]</ref> Sangen er tematisk beslektet med «[[Vibeke Løkkeberg (sang)|Vibeke Løkkeberg]]» fra året før.

I tillegg til et samlealbum fra 1995 utga Paus en ny utgave av ''Paus-posten'' i 1996.

=== Zarepta ===
Paus drev i flere år sitt eget plateselskap, [[Zarepta]], som de første årene ble distribuert av [[Arne Bendiksen]] på etiketten Sonet. Zarepta utgav en rekke av hans egne plater, herunder ''[[I anstendighetens navn]]'' (1976) som han fikk [[Spellemannprisen]] for. I tillegg utgav Zarepta album av noen norske andre sangere, herunder de to første albumene til [[Radka Toneff]]: ''[[Winter Poem]]'' (1977) og ''[[It Don't Come Easy (Radka Toneff-album)|It Don't Come Easy]]'' (1979).

I 1983 deltok Paus i ''Znikk Znakk: Med Ole Paus'' der han ble intervjuet av [[Ivar Dyrhaug]]. Han sa at «det er et skifte i vår tid. Jeg tror at gramofonplater har tatt over veldig mye av betydningen som diktsamlinger hadde tidligere – og burde kanskje få mer plass på kultursidene enn de gjør nå».<ref>{{Kilde www |url =https://tv.nrk.no/serie/znikk-znakk/sesong/1983/episode/FUHA02005183 |tittel =Znikk Znakk: Med Ole Paus|dato =1983|utgiver =NRK}}</ref>