Redigerer Novemberrevolusjonen (avsnitt)

=== Julekrisen ===
{{utdypende|Juleopprøret i Berlin i 1918|Volksmarinedivision|Hamburgerpunktene}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1976-067-30A, Revolution in Berlin, Soldaten im Kampf.jpg|miniatyr|Matroser som har begått mytteri under juleopprøret i pillarhallen til ''[[Berliner Stadtschloss]]'' {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1976-067-30A / CC-BY-SA 3.0}}]]
[[Fil:Gedenktafel Volksmarinedivision.jpg|miniatyr|Minnetavle over ''[[Volksmarinedivision]]'' i [[DDR]]. {{Byline|Axel Mauruszat}}]]
[[Fil:1A1182101IX008 (15060502450) (cropped).jpg|miniatyr|Regjeringssoldater med artilleri i [[Düsseldorf]].{{byline|Université de Caen Basse-Normandie}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-B0527-0001-810, Berlin, Brandenburger Tor, Novemberrevolution.jpg|miniatyr|Revolusjonære soldater med [[Rød#Politikk|rød]] fane ved [[Brandenburger Tor]] i [[Berlin]] i november 1918.{{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bundesarchiv, Bild 183-B0527-0001-810}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 119-1577, Revolution in Berlin.jpg|miniatyr|Okkupasjonen av den schlesiske jernbanestasjonen i Berlin av regjeringstropper i 1919{{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 119-1577}}]]
[[Juleopprøret i Berlin i 1918]] mellom ''[[Volksmarinedivision]]'' og de regulære styrkene førte som ellers i riket til at USDP trakk seg fra regjeringen. Det førte også til oppsigelsen av politipresidenten i Berlin, [[Emil Eichhorn]], da det viste seg at han hadde sympatisert med venstreradikale demonstranter. Dette opprøret førte til en viktig erkjennelse av at revolusjonen manglet en sentral ledelse og at matrosene ikke nødvendigvis var spartakister eller kommunister.

Innad i regjeringen ble motsetningsforholdet mellom de to koalisjonspartiene USDP og MSPD sterkere. I forsvarspolitikken var dette tydelig, ettersom MSPD ikke ønsket å gjennomføre de såkalte «[[Hamburgerpunktene]]» som var blitt vedtatt av riksrådkongressen den 18. desember 1918.<ref name="Winkler1993_52"/> Disse punktene ville nemlig ha brutt med [[Ebert-Groener-pakten]], og gjort samarbeidet mellom MSPD og generalstaben umulig.<ref name="Winkler1993_52"/>  «Hamburgerpunktene» (som ble støttet av USDP) gikk blant annet ut på at alle distinksjoner og all bæring av våpen utenfor tjenesten skulle avskaffes, at soldatene selv skulle velge sine overordnede, og at de regulære enheter skulle erstattes av en [[Milits|folkehær]] (milits).<ref name="Müller2018_454"/> Ebert-Groener-pakten var en telefonisk avtale som ble inngått mellom MSPD-leder Friedrich Ebert og generalkvartermester [[Wilhelm Groener]] den 9. eller 10. november 1918. Den innebar en felles aksjon mot venstreradikale grupperinger.<ref name="Winkler1993_52"/>

Samarbeidet mellom USDP og MSPD ble ikke bedre av at det internt i generalstaben ble planlagt [[statskupp]]. Siden 6. desember arbeidet den med planer om å bryte makten til soldatrådene og stanse deres innflytelse på hæren.<ref name="Winkler1993_52"/> Den hadde også planer om å utnevne Ebert til overgangspresident med diktatoriske fullmakter. Til dette formål hadde general [[Arnold Lequis]] (1861–1949) dannet en [[generalkommando]] i Berlin. Den [[Preussens krigsministre|prøyssiske krigsministeren]] [[Heinrich Scheuch]] (1864–1946) hadde imidlertid selv nektet å overta kommandoen, og overlot dette oppdraget til Lequis.<ref name="Winkler1993_52"/> Selv om Ebert visste om dannelsen av generalkommandoen, var han ikke underrettet om dens planer. Da noen av de regulære troppene invaderte Berlin den 10. desember og tilbød Ebert diktatoriske fullmakter, ble rådsbevegelsens tillit til Ebert dramatisk svekket.<ref name="Winkler1993_52"/>

Etter 9. november hadde regjeringen beordret at den nyopprettede folkemilitsen ''[[Volksmarinedivision]]'' skulle flyttes fra Kiel til Berlin for å sørge for sin beskyttelse. Den ble regnet som helt lojal og nektet å delta i kuppforsøket 6.-10. desember. Matrosene avsatte endog selv sin kommandant, da de så at han var innblandet i saken. Etter at ulike kunstskatter var stjålet fra ''[[Berliner Stadtschloss]]'',<ref name="Schulze1994_177f"/> hvor troppene var stasjonerte, forlangte ''Rat der Volksbeauftragten'' at militsen skulle oppløses og forlate slottet. [[Otto Wels]] (1873–1939), som siden 9. november var bykommandant for Berlin, satte matrosene under press, ved å holde deres [[sold]] (soldatlønn) tilbake.

Det var ingen konsensus om  militærpolitiske problemstillinger innad i den sosialt heterogene ''Volksmarinedivision'', men den skulle likevel gi anledning til sammenbruddet av regjeringskoalisjonen.<ref name="Kluge1975_261f"/> Hvorvidt MSPD benyttet tyveriet som et påskudd på å presse USDP ut av regjeringen, eller om de bare var opptatt av å stanse tyveri av kunstskatter, skal forbli usagt.<ref name="Schulze1994_177f"/> Den 21. desember 1918 krevde ''Rat der Volksbeauftragten'' at millitsen skulle forlate slottet og overlevere nøklene til kommandanten. Til gjengjeld skulle troppene motta den utestående lønnen på 80&nbsp;000 [[Papirmark|papirmark]]. Den 23. desember erklærte matrosene at de ikke ville overlevere nøklene til bykommandant Wells, men bare til [[Emil Barth (politiker)|Emil Barth]] (USPD) i ''Rat der Volksbeauftragten''.<ref name="Kluge1975_262"/> De appellerte dermed til en avtale med [[Hugo Haase]] (USDP): Haase var medlem av ''Rat der Volksbeauftragten'' fra 10. november 1918, men den nevnte avtalen var ikke kjent av de øvrige representantene.<ref name="Kluge1975_262"/> Wels nektet å utbetale den nevnte soldatlønnen, og overlot ansvaret for dette til Friedrich Ebert. I lys av den kommende julefeiringen var dette en følsom sak.<ref name="Kluge1975_262"/>

Den 23. desember eskalerte tvisten og ble til [[Juleopprøret i Berlin i 1918|juleopprøret i Berlin]]. Militsen marsjerte til bykommandantens kontor og fremmet sine krav om soldatlønn. En gruppe matroser som var satt til å vokte Rikskanselliet ble arrestert. De satte ''Rat der Volksbeauftragten'' under husarrest, tok kontroll over bygningens telefonsentral, og kappet telefonlinjen. Under forhandlingene i bykommandanturet kom det til en skuddveksling foran bygningen mellom militsen og regulære styrker. To matroser ble drept som følge av dette. Som følge av dette ble Otto Wels tatt som gissel, fraktet til bygningen [[Neuer Marstall]] og mishandlet. Ebert gikk deretter inn for en forhandlingsløsning og forsøkte den 23. desember å hindre en blodsutgytelse mellom Volksmarinedivision og de regulære styrkene som var underlagt general Arnold Lequis.<ref name="Kluge1975_263"/> I motsetning til hva om var forventet av spartakistene, var ikke militsen opptatt av å avskaffe regjeringen til Ebert, men fortsatte bare å kreve sin soldatlønn.

Da han fikk høre at Otto Wels var i livsfare, tok Friedrich Ebert kontakt med det prøyssiske krigsdepartement via en hemmelig telefonlinje i Kassel. Om morgenen 24. desember ga han ordre om å angripe slottet med regjeringsvennlige tropper. Dette angrepet feilet, og 56 regjeringssoldater, 11 matroser og en sivilist mistet livet.<ref name="Kluge1975_263"/> Ifølge historikeren Kluge avviste han støtte fra 3&nbsp;000 lojale soldater som var tilgjengelig hos Potsdams arbeider- og soldatråd, muligens fordi deres sårbarhet rettferdiggjorde bruken av regulære tropper.<ref name="Kluge1975_263"/> Ifølge Walter Mühlhausens biografi om Friedrich Ebert, hadde Ebert henvendt seg til bevæpnede revolusjonære i og omkring Berlin, og bedt om hjelp. De var svært tallrike, men han fikk likevel bare svar fra 80 personer.<ref name="Mühlhausen2006"/> Generalkvartermester Groener hadde dagen før over telefon fra Kassel gitt Ebert garanti for en bestemt og avgjørende handling mot  Volksmarinedivision. De hadde blitt enige om å stille fire [[divisjon (forband)|divisjoner]] til rådighet, men på grunn av den allmene oppløsning av hæren fikk han til sammen 1&nbsp;800 mann.<ref name="Wehler2003_217"/>

Etter nye forhandlinger forlot matrosene slottet og satte Otto Wels fri. Til gjengjeld mistet denne sin stilling som bykommandant, Volksmarinedivision fikk sin soldatlønn og forble en militær enhet.

Hele affæren avslørte regjeringens sårbarhet, uten pålitelige og slagkraftige tropper. Krisen forsterket på denne måten alliansen mellom Ebert og Groener, som ifølge historikeren Ulrich Kluge bare ble oppnådd i sann forstand gjennom juleopprøret.<ref name="Kluge1975_261_265"/> De slagne regjeringstroppene ble nå oppløst og delvis integrert i de nyopprettede frikorpsene. For å kompensere for sine tap, okkuperte de midlertidig redaksjonslokalene til avisen ''Roten Fahne''. Den militære makten var likevel nok en gang i hendene på Volksmarinedivision, og enda en gang utnyttet de det ikke.

Dette viste på den ene siden at matrosene ikke var spartakister, og på den andre siden at revolusjonen ikke hadde noen ledelse. Selv da Liebknecht var den revolusjonære lederen i Lenins ånd, slik legenden senere har gjort ham til, ble han ikke akseptert, verken av matrosene eller rådet. På denne måten hadde julekrisen, som spartakistene betegnet som «Eberts blodige julenatt», som eneste resultat at de revolusjonært tillitsvalgte kalte inn til en demonstrasjon [[første juledag]] og at USPD trådte ut av regjeringen i protest 29. desember. Men dette ble bare riktig for formennene i SPD, som under presset mot de revolusjonære hendelser mot regjeringen bare hadde hentet støtte hos uavhengige. I løpet av noen få dager ble det militære nederlaget til regjeringen Ebert snudd til en politisk seier.