Redigerer Norsk litteratur (avsnitt)

== Etterkrigsår 1945–1965 ==
I de første etterkrigsåra utkom en lang rekke dokumentariske beretninger fra mennesker som hadde vært i tysk fangenskap, eller som hadde deltatt i motstandsarbeid under okkupasjonen. Til de mest kjente hører [[Lise Børsum]]s ''Fange i Ravensbrück'' , [[Odd Nansen]]s ''Fra dag til dag'' og den posthumt utgitte ''[[Petter Moen (1901)|Petter Moen]]s dagbok''. Noen år seinere ble biografier over motstandshelter, som [[Fridtjof Sælen]]s ''[[Shetlands-Larsen]]'' og David Armine Howarths ''Ni liv. Historien om [[Jan Baalsrud]] '', alle store forlagssuksesser.

Men også fiksjonslitteraturen kretsa om krigen. [[Sigurd Evensmo]]s ''Englandsfarere'' handler om en gruppe motstandsmenn som blir tatt til fange. [[Tarjei Vesaas]] skrev krigserfaringene inn i et symbolsk univers i ''Huset i mørkret''. Ellers var etterkrigslitteraturen om krigen i stor grad opptatt av spørsmålet om hvorfor noen forble gode nordmenn, mens andre, tilsynelatende vanlige folk gikk i fiendens tjeneste. Både [[Sigurd Hoel]]s ''Møte ved milepelen'' fra 1947, [[Kåre Holt]]s ''Det store veiskillet'' fra 1949 og Aksel Sandemoses ''Varulven'' fra 1958 gir psykologiske forklaringer på landssvikproblemet. I siste bind tar også [[Johan Borgen]]s Lillelord-trilogi opp problemet. Han kom siden til å utgi en rekke novellesamlinger og den eksperimentelle romanen ''Jeg'' fra 1959.

Kampdiktene fra krigens dager, som enten var blitt kringkasta fra London eller hadde sirkulert illegalt, kom ut som samlinger fredsvåren 1945, og solgte i opplag som norsk lyrikk ikke har sett maken til før eller seinere. Særlig gjaldt det [[Arnulf Øverland]]s ''Vi overlever alt'' og Nordahl Griegs ''Friheten''. Enkelte av de som var unge under krigen fant at det tradisjonelle lyriske formspråket ikke strakk til for å gi uttrykk for krigsredslene, atombombene og den nye, kalde krigen. [[Gunvor Hofmo]], som ble sterkt personlig berørt av krigen, kom med samlingene ''Jeg vil hjem til menneskene'' og ''Fra en annen virkelighet''. 

[[Modernisme]]n slo igjennom på brei front i norsk lyrikk på 1950-tallet. Både hos eldre lyrikere som Tarjei Vesaas, [[Ernst Orvil]], [[Astrid Tollefsen]] og [[Olav H. Hauge]], og hos de yngre, som [[Astrid Hjertenæs Andersen]], [[Paal Brekke]], [[Hans Børli]], [[Harald Sverdrup]] og [[Marie Takvam]] ble frie vers den foretrukne forma. Tradisjonalistene Arnulf Øverland og [[André Bjerke]] møtte blant annet Paal Brekke i en debatt om lyrikkens former som i ettertid er kjent som [[Tungetaledebatten]]. [[Georg Johannesen]]s første diktsamling ''Dikt 1959'' innvarsla en ny interesse for det politiske og samfunnsmessige, som ikke hadde vært særlig tydelig på 1950-tallet. Samtidig ser en hos en veletablert lyriker som Rolf Jacobsen en mer kritisk holdning til forbrukermentalitet og [[Menneskelig innvirkning på naturmiljøet|naturødeleggelser]].

[[Jens Bjørneboe]] utga på 1950-tallet flere samfunnskritiske og essayistiske verk. I ''Jonas'' og ''Den onde hyrde'' angriper han henholdsvis skolen, bokmålet og fengselsvesenet, der han mener at staten viser sitt autoritære ansikt særlig tydelig. [[Agnar Mykle]]s to romaner om Ask Burlefot – ''Lasso rundt fru Luna'' og ''Sangen om den røde rubin'' vakte betydelig oppsikt, ikke minst fordi den siste ble forsøkt forbudt. En annen ny stemme på 1950-tallet var [[Axel Jensen]]. I debutromanen ''Ikaros'' og i ''Line'' tar de unge hovedpersonene et generaloppgjør med besteborgerligheten i den sosialdemokratiske velferdsstaten. Jensen brakte også noe nytt inn i norsk litteratur med den dystopiske framtidsromanen ''Epp'' i 1965.

Foruten Johan Borgen kan også Tarjei Vesaas og [[Torborg Nedreaas]] nevnes som novelleforfattere. I 1953 debuterte [[Kjell Askildsen]] med novellesamlingen ''Heretter følger jeg deg helt hjem''. Han har siden holdt seg til kortprosasjangeren, og regnes i dag som en av norsk litteraturs fineste novelleforfattere.