Redigerer Norges vassdrags- og energidirektorats historie (avsnitt)

====Statlig oppkjøp av vannfall====
{| class="wikitable" style="margin-left:1em; text-align:center" align="right"
|+ '''Statens kjøp av vannfall 1895-1906'''<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 54.]]</ref>
! style="text-align:left" valign="top"| Vannfall || Elv og sted || valign="top"|Kjøpt || Kostnad kroner
|-
| style="text-align:left"| Paulenfoss	
| Vest-Agder, Vennesla
| 1886
| 23 245
|-
| style="text-align:left" |[[Kjosfossen|Kjosefoss]] og Kårdalsfoss	
|Hordaland, Aurland	
|1896
|7 743
|-
| style="text-align:left" |[[Mørkfoss]] 	
|Østfold, Trøgstad
|1897
|30 081
|-
| style="text-align:left" |Rognfoss i Oppheimselva 	
|Hordaland, Voss
|1897
|3 083
|-
| style="text-align:left" |Sarpen i Raudalselva 	
|Hordaland, Voss
|1898
|6 092
|-
| style="text-align:left" |Rojande i [[Raundalselva]] 
|Hordaland, Voss	
|1898
|4 062
|-
| style="text-align:left" |Braskerudfoss
|Hedemark, Våler	
|1901
|60 000
|}
Det ble besluttet å kjøpe vannfall for elektrifisering av jernbanen og for industrielt bruk. Andre fossefall skulle fredes mot utbygging om de hadde stor verdi for turisme. I 1895 bevilget Stortinget penger til formålet og Kanalvesenet stod for oppkjøp av fallrettigheter. Senere igjen var tanken at fallrettighetene skulle selges til industribedrifter uten fortjeneste, annet enn renter. Staten skulle dermed sikre rimelig kraftutbygning for initiativtagere som ville bygge opp industri. Fallrettighetene til [[Paulenfoss]] i [[Otra]] var det første statlige oppkjøpet, senere fulgte [[Numedalslågen|Norefallene]] i [[Numedal]] i 1907.<ref>[[#NVEHist|Per Einar Faugli: ''Vann og energiforvaltning'' side 26.]]</ref>

Utover på 1890-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var mange misfornøyde med Kanalvesenets langsomme takt i oppkjøp av vannfall. Kanaldirektør [[Gunnar Sætren]] ble kritisert for å være for passiv. Dette hadde ført til at spekulanter hadde kommet i forkjøpet og skaffet seg vannfall. Gunnar Knutsen uttalte at: De «gode, store deilige vandfald» som staten åtte år tidligere kunne ha skaffet seg svært billig, var nå overtatt av  spekulantene. Arbeidsminister Løvland forsvarte Sætren med å si at de vannfall som ligger nært dagens og fremtiden jernbane og samtidig er rimelige ikke er lett å få kjøpt.<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 52-53.]]</ref> Gunnar Knudsen mente at Sætren var en teknisk begavelse og at Telemarkkanalen som han hadde planlagt var et av landets storverker. Problemet, mente Knudsen, var at Sætren ikke hadde de administrative evner som skulle til for å lede Kanalvesenet. I denne omgang fikk Sætren fortsette som Kanaldirektør, men seks år senere kom det enda sterkere kritikk som førte til hans avskjed.<ref>[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 30-31.]]</ref>